Store hvite - en viktig bamse

Store Hvite er verken stor, eller særlig hvit. Men han er viktig.

Dette er Store Hvite. Det er en viktig bamse. Kanskje den aller viktigste jeg vet om. Før ville jeg sagt at "Ett-øre", min egen babybamse var aller viktigst, men på et gitt tidspunkt ble den utkonkurrert av Store Hvite.

I noen hektiske sommeruker i 2016 var Store Hvite noe av det jeg brukte aller mest tid til å tenke på. Mye av bekymringen jeg kjente ble flyttet over til å dreie seg om Store Hvite. Når jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, eller var fortvila over at vi ikke kunne gjøre noe for Ungen, flytta jeg fokus over på Store Hvite. Kunne jeg ikke redde henne, og ha henne hos meg, kunne jeg i alle fall prøve å få tak i Store Hvite. Herregud, jeg har krangla med mannen min om Store Hvite, og fått ham til å ringe andre for å forsikre seg om at bamsen var på et trygt sted.

Store Hvite kom inn i vårt hjem jula da ungen var ett år gammel. Det var farmor som kom med den. Den gangen var den hvit og hadde nisselue på. Nisselua forsvant temmelig fort. Det gjorde hvitfargen, også. Særlig stor har han aldri vært, så egentlig burde han hete Lille Grå.

Ungen var veldig opptatt av kosedyr, det var det hun lekte med, og hun hadde mange. Men Store Hvite var spesiell. Når han måtte en tur i vaskemaskinen, fulgte hun hele prosessen. Hun satt ved vaskemaskinen, og etterpå tørketrommelen, og venta. Store Hvite sov sammen med henne hver eneste natt, gjerne i selskap med Gule Fugl og andre skapninger. Han var der alltid.

Da Ungen begynte å ruse seg, og etter hvert flyttet ut, ble Store Hvite igjen hos oss. Han satt på hylla, og så lenge han var der, var hun også på en måte nær. Da hun dro i behandling, ble Store Hvite med, og satt på senga hennes sammen med PanDaniel. Da hun skrev seg ut, ble Store Hvite igjen på institusjonen.

Jeg visste ikke hvor Ungen var, og jeg visste at hun ikke var trygg. Jeg visste hvor Store Hvite var, men jeg visste ikke om han var trygg.
- Hva gjør de egentlig med tinga til de som skriver seg ut, lurte jeg på.
Jeg var skikkelig redd for at han skulle bli borte, eller bli kasta.

Det var da jeg tvinga mannen min til å ringe og sjekke hva som skjedde med hennes ting. Jeg klarte ikke å gjøre det selv, for hva hvis de ikke tok godt vare på ham? Det ville jeg ikke orka å vite.

Å vite at han ikke skulle dra noe sted, at ingen ville kaste ham, var en lettelse. Men jeg var fortsatt utrygg. Hva med vannskader, tenkte jeg. Eller hva om det kommer en mus og spiser på ham. Hadde jeg vært mus, ville jeg tenkt at Store Hvite var godt reirmateriale.

Imens var Ungen ute i livet. Ute på gata. Ingen fikk tak i henne. Jeg var sikker på at hun kom til å dø. At det bare var et spørmål om tid. Planen min var at om hun ikke klarte seg, skulle det i hvert fall gå bra med Store Hvite. Så lenge han fantes, fantes en bit av henne, også.

Det var på alle måter galskapens sommer. Og den endte ikke godt, som i eventyrene. Men ungen min dro til slutt tilbake i behandling, og da jeg, litt flau, kanskje, forklarte henne om hvordan uroen min også hadde kretsa rundt Store Hvite, skjønte hun det.

Neste gang hun kom på besøk, var Store Hvite med.

- Jeg tenkte han kunne bo hos dere litt, sa hun.
Og det gjorde han. Midt i stua, sto han, med hennes lukt i seg. Nå jeg så på, eller klappa på Store Hvite, var hun nærmere.

Han var ikke der så lenge, men akkurat den tida jeg trengte det.
- Jeg tror jeg tar med meg Store Hvite, sa hun etter noen måneder, og det var helt greit. Han flyttet til andre sida av fjorden.

Nå har Store Hvite flytta igjen. Til en annen kant av landet. Sammen med Ungen.

Mine bekymringer har blitt helt vanlige mammabekymringer, som om Ungen har gode nok sko eller får pengene til å strekke til, og om hun bruker nok tid på skolearbeid. Når det gjelder Store Hvite, dreier bekymringene seg om hvorvidt han holder seg hel. Han har nemlig blitt samboer med Sorte Hund. Og jeg er litt usikker på om det er passende for aldrende bamser, uansett størrelse og farge.

Ingen må presses til åpenhet

Når jeg snakker med folk jeg møter om åpenhet, hender det at de blir litt forundra når jeg sier at åpenhet i seg selv ikke er et mål. 

Og jeg tenker da at noen ganger er det lett å glemme at det egentlige målet er at folk skal få det bedre, og for å nå det målet, kan åpenhet være et middel.

For meg betød det å si at ungen min hadde et rusproblem at jeg slapp å finne på forklaringer på hvorfor jeg var sliten. Jeg slapp å dikte opp historier om hvorfor hun slutta på skolen. Jeg slapp unna det noen kaller "blikkene", når folk kikker granskende på  deg og samtidig prøver å late som ingenting. De kunne ikke late som ingenting når jeg så dem inn i øynene.

Jeg tror at vanskelige ting blir lettere når man deler dem med andre. Det ble lettere for meg, samtidig åpner det opp for at andre får slippe inn. Får slippe til. Får lov til å bry seg. Jeg fikk det bedre av å være åpen. 

Samtidig tenker jeg at det er viktig at folk må få lov til å bestemme selv hva de skal være åpne om, hvor de skal være åpne og hvem de skal være åpne til. For å få det bedre, er det ikke om å gjøre å dele det som er vanskelig med hele verden.

Jeg tror det er sant at byrder man deler blir mindre. Forteller man noe som er vanskelig til en person, er det to som vet. To som kan dele. Det å finne den aller første å dele med, er det viktigste. Og ofte er det nok til at man skal få det bedre.

Det er ikke sånn at man trenger å fortelle alt til alle. Det er lurt å tenke over hvem man deler vanskelige ting med. Er det folk som vil meg vel, de jeg forteller dette til? Vil det være for vanskelig å forklare dette? Er det verdt tiden min? Er det her jeg skal dele, eller er dette mitt fristed?

Sånne ting har i alle fall jeg tenkt over ganske mange ganger.

Når det kommer til åpenhet rundt det å være mora til en rusavhengig, er jeg i tillegg til å være åpen, også offentlig. Jeg skriver her, og jeg uttaler meg av og til i andre sammenhenger. Det betyr ikke at jeg forteller alt til alle hele tida. Jeg velger, og jeg tenker meg om.

OK, jeg innrømmer at jeg ikke alltid tenker meg så godt om. Noen ganger kommer orda ut før jeg har tenkt en tanke ferdig. Det hender jeg blir misforstått. Det hender at noen synes jeg er dum. Det har jeg tatt med i betraktinga. Det er helt greit at ikke alle skjønner hva jeg snakker om når jeg snakker om livet med rus. Det er nemlig skikkelig vanskelig å skjønne. Noen ganger prøver jeg å forklare en gang til. Andre ganger gjør jeg ikke det. Det hender at jeg ombestemmer meg også. Det er min rett. Jeg eier tankene mine. Jeg eier orda mine.

Noen ganger får jeg spørsmål jeg ikke vil svare på, fordi det er for privat. Selv om jeg er åpen, er det ikke alt jeg vil dele. Jeg vil bestemme hva, til hvem, hvor og når. Åpenhet er et middel for å få det bedre - da kan jeg ikke gå over mine egne grenser. Gjør jeg det, får jeg det verre.

Jeg tror på åpenhet, i det små, og i det store. Jeg tror på offentliggjøring og på synliggjøring. Jeg tror at mange vil få det bedre hvis de snakker om det som er vanskelig. Høyt, og med utestemme. 

Men aller mest tror jeg på retten til å bestemme selv hva man er komfortabel med. Når man er pårørende til en rusavhengig, kjennes det ut som om man er under press fra alle kanter. Da håper jeg ikke at sånne som meg er med på å presse folk ytterligere, til en åpenhet de ikke ønsker. De er ikke dårligere pårørende, de som ikke deler alt med alle. Det er ikke nødvendig å være verken åpen eller offentlig for å elske barnet sitt, eller for å gjøre gode valg.

Åpenhet hjelper. Det tror jeg på. Nesten så sterkt at jeg kan si at jeg vet det. Men min åpenhet er mitt valg - jeg kan ikke velge for andre. Jeg kan håpe at det at jeg og andre tør å snakke også tar bort noe av andres skam. Og jeg kan heie på alle pårørende som gjør så godt de kan, hver eneste dag, enten de gjør det i flombelysning eller i tussmørke.

Jeg har fått en pris....

Selve prisen er et bilde malt av Verena Waddell.

Altså, det er ikke en blodfersk nyhet jeg kommer med her, men jeg har rett og slett trengt noen dager på å fordøye det før jeg kan si noe om det. I forrige uke fikk jeg Sandefjord kommunes åpenhetspris.

- Jeg skjønner ikke hvordan du kunne bli så overraska, var det en som sa til meg etter prisutdelinga.
At jeg ble overraska, var det nok ingen av de frammøtte som tvilte på, jeg ble både nesten stum, og kunne ta i bruk det fine ordet månebedotten.

Altså, jeg var ikke overraska over at jeg var en aktuell kandidat til å få prisen. Det skjønte jeg jo at jeg var, jeg stikker jo hodet fram av og til. Men var det en ting jeg var helt sikker på, da jeg dro til arrangementet på Sandefjord bibliotek, var det at jeg ikke kom til å få den prisen.

Hvordan jeg kunne være så sikker? Jeg kjenner drillen. Jeg har nemlig skrevet en artikkel om verdensdagskomiteen en gang, og vet at de mottar forslag på kandidater, diskuterer seg fram til hvem som skal motta prisen og kontakter den som får prisen ei uke før utdelingen.

Ingen hadde kontaktet meg. Derfor var det virkelig ikke i mine tanker at jeg kunne komme til å få prisen.

Jeg var litt urolig etter å ha sittet stille lenge, og var ikke mer voksen enn at jeg satt og tulla litt med sidemannen min da prisen skulle deles ut.

En fra komiteen kom fram, og fortalte at dette året var det litt annerledes enn tidligere år, siden den som skulle få prisen ikke hadde fått vite noe på forhånd. Det var fortsatt ikke i mine tanker at det kunne være meg. Jeg var til stede fordi jeg hadde åpnet utstilling, ikke for å få en pris.

Hun begynte å lese, først om selve prisen:

Åpenhetsprisen deles ut til en person eller gruppe som har fremmet åpenhet rundt psykisk helse.
Kandidaten er personer eller organisasjoner som har bidratt til åpenhet og gjennom det øker befolkningens kunnskap om psykisk helse.
Kandidatene må har markert sin åpenhet på en fordomsfri og inkluderende måte, og slik bidra til å redusere fordommene mot psykiske lidelser.

Så langt, så godt. Dette var den generelle innledninga. Jeg må innrømme at jeg ikke hørte så godt etter. Dette hadde jeg jo hørt før.

Så fulgte begrunnelsen for tildelingen:

Årets åpenhetspris deles ut til en person som byr på seg selv på en ærlig og ydmyk måte som støtter og berører mange mennesker. Samtidig som kandidaten våger å gå ut i det offentlige rom ved å by på seg selv, bry seg og er tilgjengelig ved å støtte mennesker, både i offentlige og private rammer.

(Omtrent her syntes jeg at en av de som sto klare til å dele ut prisen kikka litt ekstra på meg, og jeg ble litt forvirra).

Ved åpent å dele erfaringer, sette ord på følelser og vise frustrasjon over pårørendens manglende stemme i arbeid med psykisk helse på dagsorden.

(Og nå tenkte jeg at det kunne være meg)

Årets åpenhetspris tildeles Vigdis Løbach for hennes åpenhet og raushet med egne erfaringer fra pårørendeperspektivet.

OK, jeg skjønte det jo på et vis, da hun sa navnet mitt.
Samtidig som jeg var skikkelig glad, og stolt, var jeg veldig forvirra.
Jeg klarte å takke noen. Jeg klarte å takke familien min, som lever med konsekvensene av åpenheten min, jeg klarte å takke Fossummødrene og jeg klarte å takke min egen personlige psykiatriske sykepleier. Jeg skulle jo takka alle de andre jeg har rundt meg, også, de fine folka som gidder å høre på det jeg har å si.

Og så skulle jeg sagt det jeg alltid pleier å si til folk jeg møter som har jobba seg gjennom kriser: "Det er fint at du takker alle som har støtta deg, men husk på at jobben har du gjort sjøl". Hadde jeg kommet på det skulle jeg sagt det, og gitt meg sjøl den klappen på skuldra, fra meg til meg, selv om det ikke akkurat høres noe særlig ydmykt ut.

Jeg sa også noe om åpenhet. Litt usammenhengende, jeg hadde jo ikke akkurat forberedt noen tale. Det jeg ville si, der jeg sto med prisen for åpenhet i handa, var at jeg håper at ingen føler seg presset til å være åpne. Hva man er åpen om og til hvem avgjør man selv.Og at åpenhet i seg selv ikke er et mål, men et middel til å få det bedre.

Hvor klart jeg sa det siste, vet jeg ikke, for alt var i grunnen litt tåkete. Jeg synes imidlertid at det er så viktig at jeg skal skrive en egen post om det. En annen dag. Akkurat nå skal jeg nemlig lene meg litt tilbake og se på det fine bildet jeg fikk....

Se meg inn i øynene

På Verdensdagen for psykisk helse fikk jeg lov til å presentere utstillingen min på Sandefjord bibliotek. Dette er manuset jeg tok utgangspunkt i da jeg fortalte om prosjektet.

Fra monteringen av utstillingen Mora di: "Se meg inn i øynene"

For omtrent ett år siden, satt jeg i fullsatt sal inne på Hjertnes. Jeg var på kick off samling, der temaet var hvordan kommunen og frivillige kan ha gjensidig nytte og glede av hverandre. Igjen og igjen ble det understreka hvor viktig det er å ta vare på de frivillige, sånn at innsatsen de gjør oppleves meningsfylt og hvor viktig det er å samarbeide med dem og verdsette dem, siden de faktisk når som helst kan gå hjem. De er jo frivillige.

Jeg satt i salen, helt usynlig, som representant for de som driver ufrivillig arbeid.
- Hva med sånne som meg, tenkte jeg da, og kjente på både tristhet og litt bitterhet akkurat da.

Og jeg tenkte på de andre pårørende til rusavhengige som jeg kjenner, vi som legger ned utallige timer hvert eneste år. Vi som i perioder fungerer som både bank og politi, driver bed and breakfast, oppsøkende helsehjelp, vaskeri og har døgnbemanna telefonvakt.

Vi har ikke valgt hvilken organisasjon vi vil gi av fritida vår til. Vi har ikke fritid å gi. Vi er ufrivllige og usynlige. I mange sammenhenger blir vi ikke synlige før vi er brukt opp. Før vi har lagt ned så mange timer ufrivillig arbeid at vi ikke orker mer. Da bli vi synlige, for det går ikke an å rekruttere nye pårørende. Vi er en ikke-fornybar ressurs.

Da min unge ble narkoman, ble jeg en del av en stor, hemmelig klubb, med andre foreldre som har det som meg. Så hemmelig er den klubben at mange medlemmer ikke en gang vet om hverandre. Det er fortsatt mye skam knytta til det å være foreldre til en rusavhengig. Mange tror noe om oss og mener noe om oss, og det er jo ikke så rart. Men hvis man tror og mener mye uten å spørre, uten å lære mer, er man med på å opprettholde fordommer og med på å gi skammen fortsatt gode vekstvilkår.

Fra åpningen

Som pårørende er det lett å føle seg usynlig. Og det er kanskje ikke så rart. Det er ikke alltid jeg ser alle andre like godt. Det er ikke alltid jeg ser andre som individer med samme følelser og behov som jeg har sjøl. For det er vanskelig og vondt, av og til, å se folk inn i øynene. Når jeg gjør det, ser jeg at de jeg ser på, er akkurat som meg. Og noen ganger er det uutholdelig.

Når jeg vet at den rumenske tiggeren har samme favoritt TV-serie som jeg har sjøl, kommer hun nærmere. Når den syriske flyktningen jeg møter har lik genser som meg, kjøpt på Hennes og Maurits, har vi noe felles. Vi har kanskje samme yndlingsforfatter, også, og hver vår sønn som spiller sjakk. Når jeg ser henne inn i øynene, blir verden mindre, og jeg tenker at det som har hendt henne, kan hende meg. Jeg kan kjenne hennes smerte.

Jeg tror det er de samme mekanismene som gjør at mange synes det er vanskelig å forholde seg til pårørende til narkomane. Når du trur at mødrene til rusavhengige bryr seg mindre om ungene sine og følger dem opp dårligere enn du gjør med dine unger, kan du tenke at dette ikke kan skje deg. Når du så får vite at vi også spiser middag hver dag, har vært på ferie i Legoland, vært på fotballkamper og korpsturer og har helt vanlige grenser, blir verden et skumlere sted å være. Da kan det nemlig hende deg også, og det er uutholdelig. Det er lettere å se en annen vei og holde fast ved det man tror fra før. Det er ubehagelig å se oss inn i øynene. Kanskje du får se seg sjøl der inne.

Jeg skulle ønske jeg kunne si til folk at dette selvfølgelig aldri kan hende deg. Det kan jeg ikke. Vi har ingen garantier. Fæle ting skjer. Men vi trenger ikke å påføre folk usynlighet i tillegg til den sorgen de allerede føler, enten de er ramma av rus, sykdom eller krig. Det er ikke farlig å stoppe opp å se folk. Det kan være ubehagelig. Det kan gjøre vondt. Men det er ikke farlig. Å ta inn over oss hvordan andre har det, gjøre dem synlige og være litt rause gjør oss til bedre mennesker, trur nå jeg.

Jeg er ikke så flink til å finne meg i å være usynlig. Det gjør meg sur å ikke være synlig. Da har jeg det ikke noe bra. Ikke de rundt meg, heller. Derfor bestemte jeg meg for å tegne mødre til rusavhengige. Jeg ville vise at vi er vanlige, snille folk. Jeg ville tvinge andre til å se oss inn i øynene.

Jeg er så heldig at jeg ikke bare er med i den store hemmelige klubben med pårørende til rusavhengige. Jeg er med i en underavdeling også. Jeg er med i et nettverk av mødre som har hatt, eller har, barn i rusbehandling i Fossumkollektivet, så jeg begynte å spørre om å få låne ansiktene deres. Målet var å ha 50 og så stille dem ut, for å se om det fungerer, for så å jobbe videre med prosjektet hvis det har noe for seg.

I dag henger det 86 87 forskjellige mødre på Sandefjord bibliotek. Mange av dem har jeg møtt i Fossum. Noen av dem har jeg møtt andre steder. Heldigvis har jeg ikke trengt å anstrenge meg for å finne modeller, for dette er noe mange vil være med på. Og det må jeg si, rausere folk enn mødre til rusavhengige som gruppe, har jeg aldri møtt. Sammen med dem trenger jeg aldri å unnskylde meg. De hører på det jeg sier og møter meg der jeg er. Så rause er de, at da jeg sa hva jeg ville gjøre, ga de meg ansiktene sine. Den tilliten er jeg evig takknemlig for.

En av dem er kanskje læreren til ungen din, for det er flere lærere der. Eller kanskje du ser hun som klipte håret ditt sist. Der er det ledere og assistenter, politi og bibliotekar. Noen er med i Røde Kors, noen spiller golf. Noen strikker, noen liker best å lese. Det synes ikke på oss at vi er mødre til rusavhengige. Vi går på jobb, er studenter, er friske eller syke, akkurat som alle andre.

En del av mødrene jeg har tegnet, har barn som lever i aktiv rus, med de bekymringene det fører med seg, og noen av de som henger på veggen, må på kirkegården hvis de skal besøke barna sine. Jeg er en av de heldige mødrene. Min unge har vært rusfri i snart 800 dager. Flere andre er også heldige, og har barn som enten har vært, eller er i, behandling.

Bildene blir til ved at jeg tar et svart hvitt foto som jeg grunner med et akrylmedium som gjør overflata ru. Da får fargeblyanten feste. Så går jeg løs på det med blyant, fargeblyant og hårspray. Masse hårspray. Jeg jobber i lag, og selv om jeg har et foto i bunnen og beholder hovedtrekkene, tolker jeg ansiktet på min måte. Etterpå klipper jeg dem ut og monterer på en bakgrunn, gjerne tapet, før jeg setter de i ramme. Rammene er som oss mødre, de har forskjellig form og er ulikt slitt.

Dette er et forprosjekt. Det neste målet nå, er å komme til 200 damer. Jeg setter ikke noe tak, bare nye mål, for jeg tror nok at jeg dessverre kommer til å ha en utømmelig kilde med modeller.
Og tanken er å la utstillingen vandre videre. Kanskje til et annet bibliotek, eller til en korridor i et offentlig bygg, eller hvem vet, et kjøpesenter eller flyplass. Der folk møtes, er nemlig vi også.

Vi valgte aldri å bli mødre til rusavhengige, vi som henger på veggene midt i biblioteket. Til sammen har båret tonnevis med skam og har nedlagt utallige timer ufrivillig arbeid. Og enten du ser oss her, eller møter oss ute i verden: Vær så snill å se oss inn i øynene. Vær med på å gjøre oss synlige.

Se meg inn i øynene på Sandefjord Bibliotek

Se meg inn i øynene - et tegneprosjekt

Det er omtrent ett år siden jeg bestemte meg for å lage en serie med bilder av mødre til rusavhengige. Etter å ha gått åpent ut i lokalavisa med min historie, fikk jeg ekstremt mange tilbakemeldinger. Pårørende fortalte om sine møter med hjelpeapparatet og om skam knyttet til det å være foreldre til rusavhengige. Fra andre fikk jeg reaksjoner som «at det kunne hende dere, dere er jo så ressurssterke» og «så modig du er som står fram». For meg er det leit at det å stå fram fortsatt blir betraktet som modig, og at vi som er pårørende fortsatt møter på et hav av fordommer. Derfor vil jeg tegne. Jeg vil tegne kvinneportretter. Helt vanlige damer, som man møter hver dag i matbutikken. Som er mødre til rusavhengige.



Både i møte med det offentlige hjelpeapparatet og i private sammenhenger føler vi oss ofte usynlige. Derfor har jeg valgt å kalle prosjektet for "Mora di: Se meg inn i øynene".

Teknikken jeg bruker? Mixed media, heter det kanskje?
Jeg tegner på foto. Papiret blir først preparert, så tegner jeg med fargeblyanter. Arbeidet fikseres flere ganger underveis. Ved å bruke foto i bunnen, bevarer jeg plassering av ansiktstrekkene, som jeg likevel modifiserer for å skape et eget uttrykk. Portrettlikhet er ikke det sentrale, men det at jeg kjenner historiene jeg tegner inn i ansiktene.
Hvert ansikt renklippes og monteres på ulike bakgrunner av farget papir, gjerne tapet. Inn i ulike, brukte rammer. Ulikhet, men noe som binder sammen, er en tråd.

Først tenkte jeg å stille ut samlingen på en vanlig gallerivegg, men tenker at det er i prosjektets natur å bruke offentlige rom. Jeg kommer til å bruke mitt lokale bibliotek som første visningssted. Tanken er å understreke at man møter oss over alt. Fungerer monteringen i biblioteket, er det naturlig å gjøre flere steder. 

Målet mitt var å ha femti forskjellige kvinner med i den første visningen. Det blir 86, siden så mange av dem jeg har spurt om å delta er positive til å bidra med ansiktet sitt. Ansiktet er forøvrig det eneste de deler. Her er ikke verken navn, bosted eller personlig historie vesentlig. Det vesentlige er at vi er mange, og at det ikke synes på oss verken hvem vi er mora til, hvor vi bor, hvilke hobbyer vi har eller hva vi jobber med.

Hvor lang tid skal jeg bruke på dette?
Det vet jeg ikke, men jeg er vel kjent for å lage mange av noe når jeg først setter i gang. Det neste målet mitt er 200. Det betyr at jeg mangler 114.
Kanskje en av dem er deg?