torsdag 29. mars 2018

Å si nei til alkohol, uten å måtte forklare noe mer

Og så var det alkoholen, da. Det vanskeligste rusmiddelet av dem alle, i alle fall å snakke om. Det er lett å snakke om at det er dumt å drikke for mye. Det er lett å bekymre seg over ungdom som drikker for mye. Alkohol skal nytes med måte, det er det stort sett enighet om. Å snakke om hva som er med måte, er vanskeligere, synes jeg. 

Eller når man sier nei til alkohol, av ulike grunner, i ulike sammenhenger, hvordan det ofte er en forventning om at man serverer en grunn til at man ikke drikker akkurat da. Graviditet, antibiotikakur, skal tidlig opp dagen etter - det er aksepterte grunner. Å si at man liker eplejuice, er ikke like mye innafor.

Jeg hadde ingen anelse om hva de snakka om, de som sa at det å si nei til alkohol innebærer at de veldig ofte må både forklare seg og nærmest forsvare seg. Ikke før jeg var der selv.

Det er ikke det at jeg har avlagt et avholdsløfte, eller sluttet å drikke alkohol. Ikke helt. Ikke har jeg slutta å drikke for mye av og til, heller. Jeg drikker bare mye sjeldnere enn før, selv om jeg adri har drukket ofte. Og det er ikke nødvendigvis alkohol på bordet hjemme hos oss, selv om vi har gjester.

Da ungen var i rusbehandling, var det en selvfølge at hun ikke kunne drikke alkohol. En selvfølge, fordi alkohol er et rusmiddel. For oss var det derfor en selvfølge at det ikke ble servert alkohol hos oss når hun kom hjem. Vi ville ikke være med på å sette hennes behandling i fare.

- Klart dere måtte gi avkall på alkoholen i den situasjonen, det måtte dere jo, har jeg blitt møtt med.
Det måtte vi slett ikke. Vi valgte det. Andre velger annerledes, uten at det er feil. Men for meg, for oss, var det riktig å ta det valget.

- Men samfunnet de møter etter behandling flyter av alkohol. Det er viktig at de lærer seg å forholde seg til fristelser, sier noen.
- Ja, nikker jeg,
- Men det trenger ikke å skje hjemme hos meg.
Det er mange fristelser ute i verden, og en rusavhengig vil risikere å møte ting som kan trigge over alt. Jeg tenker at hvis i alle fall hjemme kan være et trygt sted uten unødvendige triggerpunkter, er det å ikke drikke alkohol ingen forsakelse.

- Men vi må jo få lov til å kose oss med et glass vin, har noen sagt.
Selvfølgelig må de det, akkurat som jeg må få lov til å kose meg uten.
Om jeg koser meg, eller ikke, har mer å gjøre med hvem jeg er sammen med, enn hva jeg drikker.

Ingen trenger å forsvare det å åpne en flaske vin for meg. Jeg gjør det selv, hvis jeg har lyst til det. Det er lov. Det er greit. Men det må være greit å la det være, også. Noen ganger virker det som om det å si nei til alkohol oppfattes som en personlig anklage mot folks fredagspils. Det er det ikke. Når jeg sier ja til eplejuice, betyr ikke det at jeg synes de som velger Pepsi Max er dårligere mennesker enn meg.

- Men hvis ungen din sier at det er greit at dere andre drikker vin, da gjør dere vel det?, har jeg fått spørsmål om.
Nei, vi gjør ikke det. Det er nemlig ikke et valg vi tar bare for å ta hensyn til henne. Vi tar hensyn til oss sjøl.
Det ene er det jeg nevnte over - vi vil ikke utsette henne for triggere. Selv ikke om hun sier at det er greit. Det handler om hva som er trygt for oss.
Videre er jeg sikker på at hun ville sagt at det var greit, enten for ikke å virke kjip, eller fordi hun ikke har noe problem med det. Men hvorfor i all verden skal vi legge det på henne, det å velge om vi skal servere alkohol eller ikke. Det er vårt ansvar, og vi liker eplejuice.

Jeg føler meg ikke presset til å drikke. Jeg føler meg ikke presset til å ikke drikke alkohol, heller.  Jeg er en voksen dame som tar ansvar for mine egne valg, og jeg vet hva jeg liker. Jeg synes bare at det er litt rart, denne merkelige fokuseringa på at jeg ofte velger bort alkohol. Og jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn.
Er det fordi det er uforståelig at noen velger alkoholfritt? Det synes i så fall jeg er litt rart.
Er det fordi den som lurer, tror at det ligger en verdivurdering fra min side i mitt valg? At jeg synes hun som velger alkohol er et svakere menneske?

Jeg har sikkert stilt spørsmål sjøl, om hva folk drikker og hvorfor. Jeg tror det er så vanlig at man ikke tenker over det, i alle fall har ikke jeg gjort det. Forhåpentligvis har jeg lært noe, men det er ikke sikkert, det er nemlig ikke sånn at man blir noe bedre menneske av å si ja til eplejuice.
Jeg håper jeg har blitt en sånn som spør hva folk skal drikke, og lar det være med det. Ingen trenger å forsvare vannet sitt, eller colaen sin. Eller eplejuicen.

Og forresten, det mest effektive når noen spør om hvorfor jeg ikke drikker alkohol, svarer jeg at jeg har slutta å drikke. Da er det ingen som sier noe mer. Det er egentlig litt rart, det også.
.

torsdag 22. mars 2018

Når småbarnslivet ikke tar slutt...


Jeg trodde aldri jeg noen gang skulle bli så sliten igjen som da jeg hadde småbarn i huset. Der tok jeg feil. Å være foreldre til en rusavhengig, kan på mange måter sammenlignes med å ha småbarn. Bortsett fra at ingen problemer løses ved å kile noen på magen.

Nattevåk er velkjent. Tro meg, å liste seg inn hver time for å se at hun puster er ikke noe man bare gjør med babyer. Og tro meg igjen - de blå ringene under øynene på foreldre som tilhører nattevåkbrigaden er like store, uavhengig av alderen på ungen.

Det følger med lyd og lukt. Og ting som må tørkes. Akkurat det har jeg ikke lyst til å utdype, egentlig.

Foreldre til rusavhengige er ofte veldig opptatt av måltidene. Har hun fått i seg nok? Har hun blitt tynnere, tro? På kjøkkenet er det bananer og yoghurt, alltid. Det er lett å spise, og er i hvert fall sunnere enn nugatti rett fra boksen.

Navlestrengen, den fysiske navlestrengen som ble klippet mange år tidligere, da jeg skjønte at det lille mennesket måtte få lov til å lære seg å gå, måtte få lov til å sykle og måtte få lov til å gå fra meg, vokste på mystisk vis ut igjen. Så tykk at den lammet meg. Så sterk at den kunne kvele henne. Og meg.

Det handlet om å slippe taket, denne gangen, også. Jeg måtte tåle å se at hun gikk. Se at hun falt. Det var ikke til å holde ut, men hun var voksen. Ingen voksne skal næres gjennom navlestrenger. De skal få støtte. De skal få kart. Men de må gå veien sjøl.

Flere jeg kjenner står midt i det som oppleves som en ny småbarnsperiode. De har blå ringer under øynene og er trøttere enn de noen gang forestilte seg at det var mulig å bli. De ønsker å klippe den seige navlestrengen, men finner ingen saks som er sterk nok, og når kartet ikke passer til terrenget er det utrygt å begi seg ut på vandring. Veien er full av bomstasjoner og mangelen på drivstoff begynner å bli tydelig.

- Jeg er så sliten. Jeg skulle heller hatt ti virkelige babyer, sa en far her en kveld,
- Og de kunne godt ha kolikk, alle sammen.

Jeg skjønte så inderlig godt hva han mente.

mandag 19. mars 2018

Intet sett, intet hørt, intet sagt - de farlige hemmelighetene

Collage laget i 2011. vl.


Mange ganger har jeg hørt det bli sagt at "Foreldrene er ofte de siste som oppdager det", ikke bare om rus, men om andre ting, også. Nå tror ikke jeg at akkurat det er sant. Men det jeg vet er sant, er at foreldrene aldri er de første som oppdager at ungdommen deres ruser seg.

Ungdommen selv er ofte flink til å skjule det som skjer. Og foreldre er godtroende. Min unge ruset seg ofte på dagtid, og hun ventet minst fire timer med å gå hjem. Jeg syntes ikke det var rart at hun var sliten etter skolen. Jeg syntes ikke det var rart at hun gikk rett på rommet sitt etter middag for å gjøre lekser, heller.

Det er mange hemmeligheter i og rundt et rusliv. Den som ruser seg har skikkelig mye å skjule, og mange, mange hemmeligheter. Pårørende er ofte også med på å dekke over og skjule. Vi gjorde det. Ikke fordi vi skammet oss, men fordi vi trodde på henne når hun forsikret oss om at dette var et engangstilfelle. OK, det ble etter hvert flere engangstilfeller, men vi trodde at vi hadde kontroll, og at tiltakene vi satte i verk skulle hjelpe.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor de andre som visste, eller mistenkte, at min unge rusa seg ikke sa noe til oss. De andre voksne. Foreldrene til de hun var sammen med. Lærerne. Andre som møtte henne. De som hadde sett eller hørt.

Det er ikke lett å si til noen at du vet noe om deres barn, noe som ikke er bra. Det er noe man gruer seg til. Ingen med vettet i behold har lyst til å ta de samtalene, man risikerer at den man snakker til blir lei seg og gråter, eller sint og kjefter. Man risikerer å ikke bli trodd. Og de fleste av oss er godt innprenta med at "sladrehank skal selv ha bank".

Det er bare det at noen ganger bør man risikere det ubehaget. Det kan redde liv. Om den man sier noe til, blir sint først, kan det hende den blir glad for det etterpå. Og om ikke det heller skjer, har man i alle fall ikke gått rundt og holdt på en potensielt livsfarlig hemmelighet.

Jeg har sagt fra til foreldre at jeg tror det er grunn til å bekymre seg for deres barn. Jeg har fått kjeft. Jeg har blitt oversett. Jeg har fått forklaringer om at de har full kontroll, og at det ikke er noe problem. Det har ikke vært hyggelig i det hele tatt, selv om jeg har veid hvert ord jeg har sagt på gullvekt. Fortsatt synes jeg dette er kjempevanskelige samtaler å ta, og jeg gruer meg like mye hver gang, men de er viktige. Livsviktige.

Det finnes ikke noen fasit på hvordan man skal si fra at man er bekymret, men et godt utgangspunkt er i alle fall å unngå å være formanede. Den man snakker til trenger å vite at man vil dem vel, og ikke er ute etter å fordele skyld.

Det er dumt å si til noen at "Du burde passe bedre på ungen din", eller "Du burde ta en alvorsprat med ungen din". Da noen sa det til meg, hørte jeg bare: "Du passer ikke på ungen din. Du snakker ikke med ungen din". Det var ikke greit. Imidlertid var det likevel mange ganger bedre enn dem som ikke sa noe, men visste i stillhet.

Det går an å si at dette er vanskelig å snakke om. Det går an å si at man har gruet seg. Det går an å si at dette er noe man bare har hørt, men velger å ta bekymringa videre. Det går an å bry seg om. Det går an å bry seg med.

Hemmeligheter kan man ha når man vet hva noen skal få i julegave. 
Når det dreier seg om rus, må man se, høre og snakke. 
Det er livsviktig.
 

lørdag 10. mars 2018

Noen ganger strekker ikke ordene til



Jeg hadde planer om å skrive jevnt og trutt. Jeg hadde planer om å dele små og store tanker om det som er min historie, vår historie eller andres historier. Ord kommer vanligvis ganske lett til meg. En liten tanke, og jeg er i gang. 

Vanligvis.

Så er det sånn, da, at vanligvis i pårørendelivet ikke nødvendigvis er som vanlig i det vanlige livet. Uventa ting skjer. Grusomme ting skjer.
For noen dager siden fikk jeg vite at ei ung jente døde. I ti år har hun vært ut og inn av rusbehandling. Hun har jobbet hardt for å endre livet sitt. Så orket hun ikke mer.

Og jeg blir ordløs.

Jeg kjente ikke den jenta. Hun er ikke en av mine nære. Likevel så kommer det så nært på, det skjøre, skjøre livet. Hun er ikke min datter, men hun kunne vært det. Og hun er noens datter.

Tilbake sitter familien og alle andre som forsøkte å gå den vanskelige veien sammen med henne. Jeg vet hvordan de har slitt, grått tryglet og bedt. Jeg vet hvordan de har kjempet. Jeg er så lei meg for at det gikk så galt, og jeg føler så inderlig med dem i sorgen.

Noen ganger er det ikke nok ord i verden til å si det jeg så gjerne skulle sagt. Jeg har ingen ord som kan gjøre om på virkeligheten. Jeg har ingen ord som kan ta bort nattsvart sorg.

Akkurat nå er jeg ordløs.



mandag 5. mars 2018

Som å leve i et spill ...



Noen ganger kjennes det å være pårørende til en rusavhengig som å være en brikke i et spill der reglene stadig forandrer seg. Spillebrettet forandrer seg også. Og deltakerne. De du trodde var medspillere, viser seg plutselig å tilhøre et helt annet lag. Det er som å spille sjakk, Ludo og stigespill samtidig, mens man stadig får utdelt nye kort på hånda. Og, ja, for ikke å glemme den forsvunne diamant. Mye av tida går med på å leite etter den.

Spillet kan fortone seg omtrent sånn, men husk, det er ingen regler, så alt kan skje:

1: Du oppdager at ungen din ruser seg: Gå rett i kjelleren. (Senere i spillet skal du oppdage at det alltid er en kjeller under kjelleren, men en kort stund er du uvitende om akkurat det).

2: Du setter grenser. Alt blir bedre nå. Slå et ekstra kast.

3: Det ble ikke bedre. Rykk tilbake til start.

4: Du prøver å finne noen som kan hjelpe. Stå over en fire - fem kast, til enten noe skjer, eller du gir opp og tenker at dette må du fikse selv.

5. Ungen din lover bot og bedring, og sier at hun egentlig ikke har noe problem. Du blir glad, og klatrer opp en stige. Eller to, hvis det er første gangen hun lover det. Hvis du har hørt det mange ganger før, at alt blir bedre nå, kan du stå der du er.

6. Det blir verre igjen, men du har hvilt, så du tror at dette kan du fikse. Slå et ekstra kast.

7. Du må ta fri fra jobben for å leite etter ungen din. Stå over et kast mens du ringer til politi og ruskonsulent.

8. Du leiter etter ungen din. Henne finner du ikke, men du møter både Spardame og Svarte-Per. Før ville du rykket tilbake til start, tatt en tur i kjelleren og stått over et kast. Nå er du så vant til det, at du bare spiller videre.

9. Siden ingen hos politiet hører på deg når du ringer og forteller om planlagte kriminelle handlinger, drar du til politistasjonen. Der trekker du kølapp, og venter. Stå over et kast.

10. Du ringer til NAV for å prøve å få til et samarbeid. Rykk en plass bakover for hver telefonsamtale.

11. Ungen din tar enda en overdose. Du har en åtter på handa, og vrir til hjerter. Det hjelper en liten stund.

12. Ungen din blir tatt av politiet, og rykker i fengsel. Du vet hvor hun er, og kan slå to ekstra kast.

13. Så er hun ute igjen, og du står i sjakk.

14. Huset ditt oppgraderes, eller nedgraderes, til hotell. Ungen vil ha penger hver gang hun passerer start. Du har fått nok, og stenger hotellet, banken og restauranten. Nå kan du klatre opp en stige.

15. Ungen din står i sjakk, og vil plutselig være på lag med deg. Hun drar i rusbehandling. Ta en pause i spillet så lenge hun er der.

16. Du skal besøke ungen din. Rykk fram til Bastøyferja. Betal billetten med glede. Slå et ekstra kast.

17. Ungen din skriver seg ut av behandling. Rykk tilbake til start.

18. Du jakter på den forsvunne diamant ungen din. Du finner henne, men får henne ikke med tilbake i behandling. Hun har pokerfjes, og gode hjelpere skaffer henne et sted å bo.

19. Du har fått dårlige kort på hånda, og melder pass. Siden det ikke er lov i dette spillet, må du stå over et kast og slå ut et tårn. Du må krangle med en juksemaker, en ruskonsulent og en ansatt i NAV.

20. Sakte, men sikkert, klatrer du opp av kjelleren. For å være sikker på å ikke havne der igjen, fyller du den med sement. Du skjønner at du ikke kan spille aleine, og rykker fram til en selvhjelpsgruppe.

21. Du slår Yatzy. Ungen din drar i behandling igjen. Du satser på at alle gode ting er to, men du setter ikke penger på det.

Som jeg sa først: dette spillet har ingen regler. Derfor kunne jeg fortsatt i det uendelige. Her kunne man trukket kort med sykemeldinger, ran, vold. Man kunne sittet musestille og stått over et kast mens ungen lå under et teppe og spydde i abstinens. Man kunne klatret opp og ned stiger i rasende fart, leita i hus og hoteller, mista alle pengene sine, kastet griser, tapt i Bingo.

Vi er mange som har spilt, og spiller, varianter av dette spillet. Jeg har spilt det. Verst var det da jeg prøvde å manøvrere både egne og andres brikker. Da jeg skjønte at jeg bare kunne forandre på meg selv (Ja, det er en klisjé. Det gjør det ikke til løgn) skjedde det noe. Da kunne jeg bestemme meg for at dette spillet ville jeg ikke være med på mer.

Jeg klatrer fortsatt opp og ned stiger, står over kast og får dårlige kort på hånda. Det er fordi jeg lever, og livet er fullt av tårn og snublesteiner, med eller uten rus. Sånn er det for alle. Men jeg lar ikke noen andre bestemme hvor jeg skal sette brikkene mine, eller hvilket spill jeg skal være med i.

Ungen min er i mål. Hun er ferdig i behandling og rusfri. Hennes spillebrett har sett helt annerledes ut enn mitt, selv om vi spilte i det samme spillet. Hun har sin spillhistorie, jeg har min. Ingen av oss har lyst på ei runde til i dette spillet, så vi gjør det vi kan for å slippe.
Hun har blitt rusfri. Jeg har murt igjen kjelleren.

torsdag 1. mars 2018

Når det nesten ikke er til å holde ut

- Du kan godt skrive om dette, sa han, den fortvila faren jeg snakka med i telefonen her om dagen. Det han og familien lever i akkurat nå, er så sterkt og så grusomt at det nesten ikke går an å ta inn over seg. Det er vanskelig å snakke om. Det er vanskelig å skrive om. Og nesten uutholdelig å leve i.

Datteren på 19 år er ute i aktiv rus. Veldig aktiv. Etter at hun skrev seg ut og avbrøt behandling i fjor, har det bare blitt verre og verre. Hun har hatt utallige overdoser, to bare i forrige uke. Familien opplever at dem som skulle hjelpe, blir tilretteleggere for at datteren kan opprettholde sitt rusmisbruk. 

En liten pause hadde de den perioden jenta var innlagt på tvang, men tvang varer ikke evig. Ikke pleier det å hjelpe så mye heller, men hun fikk i alle fall en pause fra rusen, og hun lever.

- Må dere gi henne penger?, har den fortvilte faren spurt NAV/ruskonsulent om mange ganger. Det er nemlig sånn at hver gang hun får penger, ruser hun seg. Og for den tynne, lille kroppen ender det ofte med overdose.
- Ja, er svaret, det sier loven.

Det er fint at vi bor i et land som har et lovverk som sikrer at man skal overleve vanskelige perioder. Og selvfølgelig skal også rusmisbrukere være en del av dette. De skal møtes med respekt, og man skal ikke gjøre et allerede vanskelig liv vanskeligere, mener jeg. Vanligvis. Vanligvis er ikke jeg en av dem som klager på NAV. Likevel synes jeg at NAV/ruskonsulent oppfører seg rart i akkurat denne saken, og helt motsatt av hva jeg har erfaring med fra andres historier.

For at jenta i denne saken skal få sine 1400 kroner i uka fra NAV, må de se henne. Det vil si at hun har oppmøteplikt, og det er jo slettes ikke urimelig. Hver torsdag, et godt stykke ut på dagen, skal hun møte sin ruskonsulent. Så langt ut på dagen at hun klarer å holde avtalen.

- Kan dere ikke ha den avtalen tidligere om morgenen, har faren spurt om.
Han forklarer at når hun ikke får penger, er sannsynligheten for at hun ruser seg hardt mindre, og det er lettere å motivere henne til å gå inn i behandling igjen.
Dette enkle grepet har han ikke fått gjennomslag for. Han har til og med opplevd at NAV/ruskonsulenten har oppsøkt datteren hjemme for å se henne, sånn at hun kan få pengene sine.

Det har jeg aldri hørt om før - at et vesen kommer hjem til deg for at du skal ha rett til penger. Vanligvis virker det som om alle vesener heller legger hindringer i veien for brukerne sine, heller enn å kaste penger etter dem.

I forrige uke fikk hun penger to ganger. Først sitt vanlige bidrag, så nødhjelp. Det resulterte i to runder på rusakutten.
- Jeg har lyst til å si at de like gjerne kan gi henne stoff i handa, sier den fortvilte faren.

Det er mye jeg har vanskelig for å forstå i den saken. Det ene er det manglende samarbeidet med familien. OK, akkurat det overrasker ikke så mye. Det er jeg vant til å høre historier om. Likevel overrasker det litt. Her er det to fortvilte foreldre, begge utdannet innen helsefag og med erfaring fra rusfeltet, som kommer med konstruktive forslag om hva som kan gjøres. Når de, med sine ressurser og sin kompetanse ikke blir hørt, tenker jeg med gru på hvordan andre møtes.

- Det må jo foreligge en plan. NAV/ruskonsulenten må jo ha en tanke med det de gjør, tenker jeg.
Det er bare så vanskelig å forstå hva det er. Er målet å få jenta rusfri? I hva slags type behandling? Tror de ikke at det er lurt å samarbeide med pårørende? Mener de ikke at dette er ukritisk rusbruk? Mener de ikke at det står om liv når det er snakk om så mange overdoser på kort tid?

Jeg blir overrasket over at ikke jenta på nytt blir lagt inn på tvang. Jeg er vanligvis ingen tilhenger av tvang. Det hjelper ofte lite, siden man bare kan tvinge noen til å oppholde seg et sted og det ikke på noen måte sikrer at de tar i mot behandling. Likevel mener jeg at tvang må til når det står om liv. Det mener loven også. To overdoser i forrige uke og veldig mange fler i perioden etter nyttår mener jeg er en klar indikator på ukritisk rusbruk og at det står om liv. Før denne jenta kan ta stilling til om hun er klar for ny behandling må hun tvinges bort fra gata, for når hun er i abstinens eller akiv rus klarer hun i alle fall ikke å velge seg bort.

Selvfølgelig er ikke pengene hun får fra NAV nok til å finansiere hennes rusbruk. Men det er en sikker inntektskilde. For å finansiere resten av forbruket sitt, begår hun kriminelle handlinger. Noen av dem blir hun tatt for. Heldigvis. For akkurat nå synes det å være redningen - det at hun skal bli tatt for noe og dømt for noe. Og at dommen kan gjøres om til behandling. I telefonsamtalen med faren er det mest gledelige at hun ble tatt av politiet tidligere i uka. Og når det er det som gleder et pappahjerte mest, er livet temmelig absurd.

Hun er bare 19 år. 
Hun er bare litt mer enn et barn. 
Hun holder på å ruse seg til døde. 
Og i dag er det torsdag. 
I dag skal hun møte NAV/ruskonsulenten. 
I morgen får hun penger ... 

Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå

  I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...