Nissemor kan også være mer enn det du ser ...

Jeg er av dem som har vokst opp i den lille bygda som hadde glemt at det var jul, og der bor jeg vel egentlig fortsatt. Det vil si at jeg er en sånn som synes det er lenge til jul helt fram til lillejulaften omtrent. 

Her om dagen snakka jeg med min rake motsetning. Hos henne har det vært full jul siden slutten av november. Hjemme hos henne kan du ikke snu deg uten å møte blikket til en nisse.

- Hvordan orker du det?, spurte jeg. Det var helt tydelig at dette skjønte jeg ikke noe av, og det oset sikkert grinch av hele meg.

- Jeg begynner jula kjempetidlig, og koser meg hver eneste dag fram til julaften. Jeg tar fram pynt og jeg baker. Jeg er nissemor i hele desember, svarte hun jeg snakket med.

- Det er nå jeg må kose meg, for det blir aldri noe koselig i jula, fortsatte hun.

Hun gleder seg over førjulstida mens hun gruer seg til jul. Når jula kommer, bruker hun mye tid på å dekke over for ham som drikker for mye. Hun demper når han blir høyrøstet, hun prøver å passe på at glasset ikke fylles opp igjen og igjen, hun leder samtalen over på noe annet når han rører for mye.

Hun gleder seg ikke til juleferien. Da er hver dag en fest, hun har høye skuldre og er i konstant alarmberedskap. Hun liker hverdager best. Han drikker da også, men da blir inntaket begrenset av at han skal på jobb, og siden vennene hans også skal på jobb, har han ikke dem å drikke med.

- De rundt meg ser nok på meg som en kontrollerende kjerring, som ikke unner ham å glede seg, siden jeg alltid prøver å kontrollere. Jeg er en festbrems i deres øyne. Men han er ikke hyggelig når han drikker. Han er alltid fullest, og blir høyrøstet, dum og kranglete. Jeg synes det er flaut for både ham og meg, sier hun.

Hun er ikke alene om å grue seg til jul - det er mange pårørende som har det på samme måten som henne. Hun har funnet sin måte å lage juleglede på - hun gjør det på forhånd, med julemusikk, julelys, julekaker og nisser. Det gleder hun seg over. Det beundrer jeg.

Og jeg tenker at hun minnet meg på noe viktig: Alle er mer enn det du ser. Også nissemor.

Å se de unge pårørende

Vi vet at det er mange pårørende rundt hver rusavhengige. Vi vet at mange av dem er barn og unge. Vi vet at mange av dem bruker veldig mye tid på å ikke bli sett. De dekker over, lyver, flytter oppmerksomheten over på noe annet, bekymrer seg, skammer seg. De gjør seg selv usynlige.

Jeg snakker med mange voksne pårørende som forteller at de ble født pårørende. For noen av dem er mønstrene de har med seg fra oppveksten blitt måten de lever livet sitt på, også som voksne. Det er det de kjenner til. Det er sånn man gjør det.

Det er vanskelig å begynne å snakke om noe som alltid har vært hemmelig. Det er vanskelig å uskamme seg. Har man vokst opp som en liten hjelper, er det sannsynlig at man blir en stor hjelper, også. Selv om man ikke orker. Selv om det ikke hjelper.

De voksne som har med seg mye bagasje, har vanskelig for å legge den fra seg. Derfor er det viktig å se de unge pårørende. Det er viktig å se dem før bagasjen blir så tung at de ikke klarer å bære den, så tung at de blir liggende under en koffert full av sinne, sorg, dårlig selvfølelse.

Det er viktig at vi vet at for noen er det å konsentrere seg om skolearbeid vanskelig fordi det er urolig hjemme. Det er viktig at vi vet at noen gjør alt de kan for å markere seg ute, når all oppmerksomhet hjemme går til en som "trenger det mer". Det er viktig at vi vet at noen blir usynlige fordi de skammer seg.

Det er viktig at vi vet, og at vi sier at vi vet. Hvis vi bare vet, uten å si det, kan vi bidra til at skammen opprettholdes, og at den usynlige fortsetter å være det. Vi må vite, vi må si, vi må lytte, vi må føle med. Vi må gjøre vårt for at unge pårørende slipper å bli syke, utslitte pårørende. 

Det er viktig. 

Og det er en menneskeplikt.

"Nå kosær vi vårs"....

På min dialekt kosær vi vårs. Og om sommeren kosær vi vårs ekstra mye - akkurat det trur jeg ikke vi er aleine om. Jeg trur de fleste koser seg litt ekstra om sommeren. Det er varmt og lyst, og vi kan være ute. Mange koser seg mer sammen med andre, i lyset og varmen tør vi opp, og på campingplasser og utesteder blir fremmede venner.

For pårørende byr sommeren og all kosinga ofte på ekstra utfordringer. Mange drikker mer om sommeren, og de drikker mer sosialt og mer synlig. 

Også i sommer har jeg snakket med mennesker som har brukt sommeren til å være pårørende. De har avdekket, dekket over, prøvd å kontrollere, passet på.. De har vært i alarmberedskap store deler av ferien. De har ikke kost seg så mye som de hadde fortjent.

Du har møtt dem i festlige anledninger, de pårørende. 

Kanskje har du møtt "Dragen", hun som alltid gir mannen sin en liten dytt i sida når han snakker for høyt, eller sender ham blikket når han fyller glasset på nytt. Hun som alltid ser utilpass ut når han forteller enda en morsom historie med litt for høy stemme. Kanskje går "Dragen" tidlig hjem, og det tenker du kanskje er like greit, hun kan jo unne mannen å kose seg litt, kan hun ikke? Det er jo tross at lørdag og fest.

"Dragen" vet at alle dager som byr på en mulighet for å være festdager, blir det. Når det er ferie, følger den ene festdagen den andre. De dagene er ikke så morsomme den første halvdelen av dagen etter. De dagene lukter ikke så godt, heller. "Dragen" liker hverdager aller best.

"Bremseklossen" har du sikkert også møtt, han som prøver å få kona si til å gå tidlig hjem. Kontrollerende og sjalu, er det lett å tenke. Og, ja, han prøver å kontrollere - kontrollere at hun han skal hjem sammen med er i stand til å gå selv. Han håper at hun klarer å komme seg til sengs selv - det er tungt å bære full dame, og han vil ikke risikere at ungene finner henne sovende på gulvet. Om han er sjalu, den kontrollerende "Bremseklossen"? Ja, han er jo det - sjalu på flaska hun velger foran ham igjen og igjen.

"Bremseklossen" vet at hvis de kommer tidlig hjem, slipper familien å liste seg rundt og ta hensyn dagen etter. Da kan de kanskje gjøre noe sammen, selv om det følger med både lyd og lys. Han vet også at han mest sannsynlig må gjøre ting alene sammen med barna. "Mamma er ikke helt i form", sier han kanskje, mens de lister seg rundt og dekker over.

Det er lov å kose seg. Det er lov å gå på fest. Og det er lov å se både "Dragen" og "Bremseklossen" som noe mer enn bare akkurat det. Det er lov å spørre dem om hvordan de har det, og om det er noe de bekymrer seg for. Det at noen andre ser at de har det vanskelig, og til og med bryr seg om det, kan være det første skrittet på veien til å innrømme at de er pårørende, og til å fjerne skam. 

Det er innmari lett å plassere skyld, men "Dragen" eller "Bremseklossen" har ikke ansvar for at ektefellen drikker for mye, for lite eller ikke i det hele tatt. Det er det deres voksne partner som har. Alltid.

I hagen min vokser det minner ...

Omtrent sånn kommer den til å se ut senere i sommer, busknelliken som helt av seg selv har valgt å slå seg ned sammen med Jakobs osp.

I hagen min vokser en osp. Den er ganske liten enda - det er to år siden vi henta den i skogen og slapp den inn i hagen. Det er Jakobs osp. Jeg valgte osp fordi den har lyd i seg - den ringler med bladene sine når det blåser. 

Vi planta treet på Jakobs bursdag for to år siden, den første bursdagen han ikke levde.

Jeg har skrevet om Jakob før, om hvordan jeg var så heldig å bli kjent med ham og familien gjennom Fossumkollektivets familiearbeid, og om hvordan han fortsatt er med, ikke bare i tankene, men helt konkret fordi pengegaver fra hans begravelse var med på å finansiere boka "Sammen. På bedringens vei".

Et minne om Jakob vokser i hagen min. Hver dag, når jeg er på hagevandring, går jeg forbi ospa. I år har den fått noen merker på bladene, jeg vet ikke helt hva det er, men det er jo sånn dette livet, enten vi er trær eller folk: Vi får merker.

På bursdagen til Jakob i fjor, planta jeg en kaprifol sammen med ospa. Jeg tror de vil kle hverandre - en ringlende osp og en duftende kaprifol. 

Jeg hadde tenkt å plante noe i år, også. Men for et par uker siden, så jeg at en av min oldemors busknellliker har planta seg selv, rett ved siden av det lille treet. Og når mine minneplanter finner hverandre av seg selv, skal ikke jeg legge meg opp i det.

Like ved siden av ospa, står ei rogn. Det er Mikaels rogn. Mammas skjærsmin vokser litt lenger bort. Og mormors hortensia. Det er mange flere som vokser som minner i hagen min.

Om det er trist? Nei, det er fint. Det er fint å ha det nært, det som ikke blir borte uansett. De som ikke blir borte, uansett. 

I dag stoppa jeg opp litt ekstra hos den lille ospa.

- Du skulle ikke vært her, vet du. Det var jo ikke sånn det skulle bli, sa jeg.

Den svarte ikke, akkurat. Den kan jo ikke snakke. 

Men jeg er nesten helt sikker på at jeg hørte ringling fra de små ospebladene da jeg snudde ryggen til.

Hage på lavt nivå

Jeg liker å grave i hagen, og med to langhelger bak meg, har jeg gjort nettopp det. Jeg har gravd, jeg har sådd, jeg har luka. Men mest av alt har jeg sittet på en stol og sett på grasset, og ugrasset, som vokser. 

Jeg har ikke planta ut de to hortensiaene jeg kjøpte for mer enn ei uke siden. Jeg har ikke fått all setteløken i jorda. Jeg har ikke sådd ferdig i grønnsakshagen, og settepotetene går snart ut døra for å plante seg selv.

Jeg har sittet på en stol og sett på en hund som er mye bedre til å grave enn det jeg er. På veldig kort tid gravde hun ei grop hun kunne ligge i. Så dyp at det ikke er mulig å se henne når hun legger seg ned.

Jeg liker å være i hagen min. Jeg liker å grave. Jeg liker å se at ting vokser. Det har jeg bestandig likt og det pleier å gi meg glede.

For noen år siden, da det var på det mest hektiske hjemme hos oss, orka jeg knapt å reise meg og gå ut i hagen. Jeg ville aller helst ligge inne under et teppe. Hagen var et ork. Når jeg gikk ut, var det eneste jeg så, alt jeg ikke hadde gjort. Jeg så skvallerkål og brennesle, og forsømte busker og blomster. Jeg orka rett og slett ikke å ha hage - det minnet meg alt for mye om at jeg ikke fikk til noen ting. Hadde jeg kjent en hund den gangen, hadde jeg sikkert gravd meg ei kjempegrop og lagt meg i.

En dag våkna jeg og tenkte at dette finner jeg meg ikke i. Jeg ville sitte i en stol og drikke kaffe og se på blomster. Da laga jeg hage på lavt nivå.

Jeg har en diger hage, på over fire mål. Det var uoverkommelig for en skikkelig sliten dame, men jeg fant en løsning som ga meg glede. Jeg laga et lite bed inntil husveggen. Der planta jeg en klematis, en hosta, en daglilje og en storkenebb. Så snudde jeg stolen min, sånn at jeg så rett på bedet. Ikke et ugrasstrå vokste det der. Det er det ryddigste bedet jeg noen gang har hatt. Jeg satt i stolen min, leste bok og klappa katt, og så på blomstene. Når jeg så på bedet mitt, så jeg det jeg fikk til. Det ga meg glede.

Resten av hagen grodde ned den sommeren. Det straffa seg året etter, og den har aldri kommet seg helt igjen, hagen min. Den er en lurvehage, men det er min lurvehage, og jeg gleder meg over den hver eneste dag. Jeg kjemper mot naturen og skvallerkålen, brenner meg på brennesle og smiler til løvetannen. Jeg rekker ikke alt jeg skulle eller burde gjort. Men det gjør ikke noe, at ikke kantene er rette og at det svir litt av og til. Jeg gleder meg likevel. Den er litt som livet, hagen min, med snublesteiner og mose i plenen. Søte bringebær og sinna brennesle vokser ved siden av hverandre, rabrarbraen er alltid sur, og sneglene spiser salaten. 

Jeg tar meg tid til å sitte i hagen, og til å puste. Når jeg ser ugrasset er jeg ikke motløs lenge. Jeg tenker at det i hvert fall er grønt og fint, og at det er heldig som får vokse i akkurat min hage. Jeg har ei grop i hagen, som en hund har laget. Det kunne vært verre. Det kunne vært meg som hadde gravd ei grop, og gått ut og lagt meg i Kjerringhølet. Nå har jeg fått et hundehull som er akkurat passe dypt til at jeg kan plante et tre i det, eller ei rosebusk.  Og skulle ugrasset vokse meg over hodet, vet jeg at jeg kan snu stolen min akkurat når jeg vil, mot noe som gir meg glede.

Pårørende trenger hverandre

 

Noen ganger får jeg spørsmål om hva pårørende trenger. Det er et stort spørsmål, og nesten umulig å svare på. Det er jo ikke akkurat sånn at bare fordi vi er pårørende, så trenger vi det samme. Vi er alle typer mennesker, og vi er på forskjellige steder i vår prosess.

Samtidig er spørsmålet veldig lett å svare på. Akkurat som alle andre, trenger vi å bli sett. Sett som den vi er, der vi er. Og selv om vi i utgangspunktet er veldig forskjellige, har vi noe felles: En vi bryr oss om ruser seg og det preger oss.

Nå er det sånn at jeg også gir et annet svar på hva vi trenger, ut over det å bli sett. Jeg sier også at når vi får det, virker det ofte som en mirakelmedisin for å få det bedre. 

Det jeg mener at pårørende trenger mer enn alt annet for å få det bedre, er hverandre.

Altså: Pårørende trenger andre pårørende!

Det å bli en pårørende var aldri noe jeg valgte, men jeg kunne velge hva slags pårørende jeg ville være. Modellene for hvilke muligheter og valg jeg hadde, fikk jeg først og fremst fra andre pårørende.

For det første var det andre pårørende som lærte meg at det var pårørende jeg var. Før det var jeg "bare" mora til. Jeg var en som prøvde å oppdra ungen min, hjelpe ungen min, reparere ungen min.Jeg var en som fulgte opp det som noen andre sa at var riktig å gjøre, eller det jeg trodde det var forventa at jeg gjorde, enten det dreide seg om grensesetting, sørge for at ungen min spiste, passe på legetimer, prøve å få noen til å hjelpe henne.

Det var andre pårørende som ikke bare sa at mine behov var viktige, men som viste meg at det gikk an å leve et godt liv selv om en jeg var glad i levde i aktiv rus. Det var andre pårørende som fikk meg til å legge bort skam og skyld. Det var andre pårørende som lærte meg at jeg hadde mulighet til å bestemme over mitt eget liv, og at det ikke var slemt å gjøre det.

Av en dame på 72 år, lærte jeg at det å fikse absolutt alt for den rusavhengige var dårlig hjelp. Hennes sønn hadde rusa seg siden han var tenåring. Nå var han nesten femti, og bodde i kjellerleilighet i moras hus. I 30 år hadde hun ordna alt for ham. Hver dag gjorde hun mer av det samme, selv om det ikke virka. Nå var hennes bekymring hvem som skulle overta når hun ikke klarte mer.

Hun lærte meg hvordan jeg ikke ville at mitt liv skulle bli.

En annen spurte meg om hvordan jeg syntes det var å være med på å finansiere min unges rusbruk, siden jeg var med på å kjøpe mat til henne hver uke.

- Hvis ikke vi kjøper mat til henne, tror jeg ikke at hun spiser, sa jeg,
- Noen må jo sørge for at hun får mat.
- Har hun råd til å ruse seg, har hun råd til et brød. Du gjør at hun kan bruke matpengene på rus, sa den erfarne mammaen.
Det lærte meg noe viktig om ansvar.

Fra andre pårørende har jeg fått til dels tøffe tilbakemeldinger om ting at ting jeg har gjort av min hjertens godhet kanskje ikke har vært så lurt. Noe av det som har blitt sagt av andre pårørende, ville fått meg til å gå min vei hvis noen i helsevesenet hadde sagt det samme. Men fra andre som har vært i samme situasjon, tåler jeg det. Jeg vet at de vil meg vel. Jeg vet at de forstår.

Å møte andre som gikk i de samme trange skoa som jeg hadde på sjøl, gjorde at jeg følte meg mindre aleine. Til da hadde jeg gjort alt jeg trudde var riktig og mulig å gjøre. Resultatet var at ungen min rusa seg like mye, og jeg var enda mer sliten.

Sammen med andre fikk jeg nye verktøy i verktøykassa mi, og jeg sorterte bort det som ikke virka.

Å se hvordan andre hadde det, gjorde at jeg forsto at jeg og min familie var en ganske vanlig rusfamilie, og at ungen min ikke var så spesiell som jeg trudde. Jeg slutta å leite etter grunner som kunne unnskylde hennes atferd, og min. Hennes atferd var som andre rusavhengiges. Vår familie reagerte som andre rusfamilie. Jeg lærte meg hva jeg kunne gjøre noe med og hva jeg ikke kunne gjøre noe med, om hva som var mitt og hva som var hennes.

Av andre pårørende lærte jeg å bli snillere mot meg selv. Jeg lærte å bli rausere mot meg selv. Og mot andre. Og jeg har lært at det hjelper å dele det som er vanskelig.

Jeg husker godt jeg satt i ring med andre mødre, fortvila, forbanna og frustrert. Ingen ting av det jeg gjord, funka. Jeg hadde mange eksempler som understreka min følelse av å være et dårlig menneske.

Da grep en annen mamma ordet:
- Nå synes jeg du skal slutte å piske deg selv. Nå synes jeg du skal gi deg selv litt slækk.
Det er kanskje det aller beste rådet jeg har fått noen gang.

Jeg heier på møteplasser for pårørende.
På steder der vi kan komme og være akkurat der vi er i vår prosess, sammen med andre med samme type sko.

Jeg heier på steder der vi kan lære å gi oss selv litt slækk.

Jeg heier på møteplasser uten terskler, der man ikke trenger henvisning, men kan komme når man trenger det. 

Og de møteplassene finnes. Det finnes selvhjelpsgrupper og samtalegrupper. NarAnon finnes. AlAnon finnes. Ja, det nytter! finnes, og min egen organisasjon, A-larm, som bl.a. har denne digitale møteplassen finnes.

Terskelen skal være så lav at vi kan komme inn uten å snuble over den.
Taket skal være så høyt, at det er plass til verdens høyeste mann.

Ved å være en del av et fellesskap, blir vi sterkere. 

Vi tenker nye tanker, vi får nye verktøy. 

Vi lærer at vi må feste vår egen oksygenmaske før vi kan hjelpe andre.

 
Vi er ikke like, langt i fra, men vi har noe viktig felles: En vi bryr oss om, ruser seg, det vi har gjort, har ikke alltid virka, og vi vil at livet skal bli bedre. Og vi vet åssen det er å ha på trange, vonde sko. Det gjør oss ganske like, likevel. 

Sammen med andre kan vi lære at vi ikke må ha de vonde skoa på hele tida, vi blir nemlig verken bedre mennesker eller bedre hjelpere av å ha vonde føtter. Det blir vi bare bitre og sure av.

Sammen med andre kan vi lære å gi oss selv litt slækk.

(Denne teksten holdt jeg som innlegg på digitalt temamøte i A-larm pårørende 16.3. 2021)

Om dører

- Hva skal du snakke om i dag, fikk jeg spørsmål om.

Jeg skulle komme med noen betraktninger om det å være pårørende.

- I dag skal jeg snakke om dører, sa jeg.

- Å,ja, sa hun, og fortsatte på den samtalen vi egentlig hadde. 

Som om det å snakke om dører er en hverdagslig ting, noe alle pleier å gjøre.

I dag skal jeg snakke litt om dører. Ingen jeg kjenner, snakker så mye om dører som pårørende til rusavhengige. 

Ikke så engasjert heller.

De eneste jeg kjenner som nesten kan bli uvenner når de snakker om dører, er pårørende til rusavhengige.

Den aller første gangen jeg var sammen med andre pårørende, var det med dører et tema. Dette her var lenge før jeg tenkte på meg selv som pårørende, det var den gangen jeg bare var en mamma som hadde et problem å løse. Og mitt problem var at ungen min rusa seg. Målet mitt var at hun skulle slutte med det.

- Du må lukke døra, var det flere som sa.

- Det er det eneste som hjelper.

Jeg skjønte ikke noe - åssen det å lukke ei dør kunne få noen til å slutte å ruse seg, var helt uforståelig for meg. Og det er det vel egentlig fortsatt.

Det er jo ikke sånn at hvis jeg, eller en annen pårørende, lukker ei dør, vil den som ruser seg automatisk slutte for å komme inn igjen. Det som like gjerne kan skje, er at hun velger å gå inn en annen dør i stedet. Eller hun velger å være ute.

Å lukke døra for noen man er glad i, høres brutalt ut. Det er brutalt. 

Likevel ble jeg en av de som lukket døra. Fordi jeg måtte. 

Jeg gjorde det ikke for at min unge skulle slutte å ruse seg.

Jeg gjorde det for å kunne puste i mitt eget hus.

Og jeg ble en sånn som er opptatt av dører. Jeg tror at det å lukke dører kan være livsviktig for pårørende, men det samtidig er viktig at man vet hvorfor man lukker døra. Man skal gjøre det for sin egen del, ikke for å presse fram atferdsendring hos andre. 

Pårørende har rett til å være trygge i egne hjem. Pårørende har rett til å sette grenser for hva han eller hun kan delta i. Om man lukker døra for rusen, er man ikke en dårlig pårørende. 

Etter å ha levd i et hus med svingdør i en årrekke, valgte vi å lukke døra. Vi sa til vår unge at vi ikke  ville ha rus i vårt hus.

Da skjedde det et lite under. Vi fikk det mye bedre. 

Hun slutta ikke å ruse seg. Hun flytta. 

Men jeg lå ikke lenger våkne om natta og lytta etter noen som ikke kom. 

Jeg trengte ikke å bruke all min energi på å kontrollere hele verden. Jeg kunne begynne å ta tilbake livet mitt, huset mitt, hverdagen min. Selv om ungen min var i aktiv rus.

Jeg slutta ikke å elske henne. Jeg slutta ikke å bekymre meg. Men jeg begynte å gå det jeg kaller for bedringens vei. Jeg begynte å ta livet mitt tilbake.

Jeg lukket ei dør, men kasta ikke nøkkelen eller murte igjen åpninga. 

Jeg slutta ikke å elske henne. 

Jeg slutta ikke å ha kontakt med henne. 

Jeg passa bare på at jeg hadde kontakt med meg selv, også. 

Jeg lot meg ikke utnytte, og jeg lot ikke all energi dreie seg om henne.

Da jeg lukket døra, førte det til at jeg endra meg. 

Og det har seg jo sånn at når noe endrer seg, har det ringvirkninger. 

Ungen min slutta ikke å ruse seg av at vi lukket en dør, men jeg tror hun fikk respekt for oss på en annen måte.

Og så er det jo sånn med dører at de kan åpnes igjen. Hvis man da ikke har murt igjen huset.

- Det er en grunn til at døra har håndtak på begge sider, sier den kloke ungen min.

Det tenker jeg mye på, og jeg er så glad for at vi begge valgte å åpne døra igjen.

Jeg har blitt en sånn som gjerne snakker om dører.

Og hvis du spør meg om du skal lukke døra, eller åpne døra, svarer jeg gjerne på det.

- Ja, sier jeg da.