Pårørende trenger hverandre

 

Noen ganger får jeg spørsmål om hva pårørende trenger. Det er et stort spørsmål, og nesten umulig å svare på. Det er jo ikke akkurat sånn at bare fordi vi er pårørende, så trenger vi det samme. Vi er alle typer mennesker, og vi er på forskjellige steder i vår prosess.

Samtidig er spørsmålet veldig lett å svare på. Akkurat som alle andre, trenger vi å bli sett. Sett som den vi er, der vi er. Og selv om vi i utgangspunktet er veldig forskjellige, har vi noe felles: En vi bryr oss om ruser seg og det preger oss.

Nå er det sånn at jeg også gir et annet svar på hva vi trenger, ut over det å bli sett. Jeg sier også at når vi får det, virker det ofte som en mirakelmedisin for å få det bedre. 

Det jeg mener at pårørende trenger mer enn alt annet for å få det bedre, er hverandre.

Altså: Pårørende trenger andre pårørende!

Det å bli en pårørende var aldri noe jeg valgte, men jeg kunne velge hva slags pårørende jeg ville være. Modellene for hvilke muligheter og valg jeg hadde, fikk jeg først og fremst fra andre pårørende.

For det første var det andre pårørende som lærte meg at det var pårørende jeg var. Før det var jeg "bare" mora til. Jeg var en som prøvde å oppdra ungen min, hjelpe ungen min, reparere ungen min.Jeg var en som fulgte opp det som noen andre sa at var riktig å gjøre, eller det jeg trodde det var forventa at jeg gjorde, enten det dreide seg om grensesetting, sørge for at ungen min spiste, passe på legetimer, prøve å få noen til å hjelpe henne.

Det var andre pårørende som ikke bare sa at mine behov var viktige, men som viste meg at det gikk an å leve et godt liv selv om en jeg var glad i levde i aktiv rus. Det var andre pårørende som fikk meg til å legge bort skam og skyld. Det var andre pårørende som lærte meg at jeg hadde mulighet til å bestemme over mitt eget liv, og at det ikke var slemt å gjøre det.

Av en dame på 72 år, lærte jeg at det å fikse absolutt alt for den rusavhengige var dårlig hjelp. Hennes sønn hadde rusa seg siden han var tenåring. Nå var han nesten femti, og bodde i kjellerleilighet i moras hus. I 30 år hadde hun ordna alt for ham. Hver dag gjorde hun mer av det samme, selv om det ikke virka. Nå var hennes bekymring hvem som skulle overta når hun ikke klarte mer.

Hun lærte meg hvordan jeg ikke ville at mitt liv skulle bli.

En annen spurte meg om hvordan jeg syntes det var å være med på å finansiere min unges rusbruk, siden jeg var med på å kjøpe mat til henne hver uke.

- Hvis ikke vi kjøper mat til henne, tror jeg ikke at hun spiser, sa jeg,
- Noen må jo sørge for at hun får mat.
- Har hun råd til å ruse seg, har hun råd til et brød. Du gjør at hun kan bruke matpengene på rus, sa den erfarne mammaen.
Det lærte meg noe viktig om ansvar.

Fra andre pårørende har jeg fått til dels tøffe tilbakemeldinger om ting at ting jeg har gjort av min hjertens godhet kanskje ikke har vært så lurt. Noe av det som har blitt sagt av andre pårørende, ville fått meg til å gå min vei hvis noen i helsevesenet hadde sagt det samme. Men fra andre som har vært i samme situasjon, tåler jeg det. Jeg vet at de vil meg vel. Jeg vet at de forstår.

Å møte andre som gikk i de samme trange skoa som jeg hadde på sjøl, gjorde at jeg følte meg mindre aleine. Til da hadde jeg gjort alt jeg trudde var riktig og mulig å gjøre. Resultatet var at ungen min rusa seg like mye, og jeg var enda mer sliten.

Sammen med andre fikk jeg nye verktøy i verktøykassa mi, og jeg sorterte bort det som ikke virka.

Å se hvordan andre hadde det, gjorde at jeg forsto at jeg og min familie var en ganske vanlig rusfamilie, og at ungen min ikke var så spesiell som jeg trudde. Jeg slutta å leite etter grunner som kunne unnskylde hennes atferd, og min. Hennes atferd var som andre rusavhengiges. Vår familie reagerte som andre rusfamilie. Jeg lærte meg hva jeg kunne gjøre noe med og hva jeg ikke kunne gjøre noe med, om hva som var mitt og hva som var hennes.

Av andre pårørende lærte jeg å bli snillere mot meg selv. Jeg lærte å bli rausere mot meg selv. Og mot andre. Og jeg har lært at det hjelper å dele det som er vanskelig.

Jeg husker godt jeg satt i ring med andre mødre, fortvila, forbanna og frustrert. Ingen ting av det jeg gjord, funka. Jeg hadde mange eksempler som understreka min følelse av å være et dårlig menneske.

Da grep en annen mamma ordet:
- Nå synes jeg du skal slutte å piske deg selv. Nå synes jeg du skal gi deg selv litt slækk.
Det er kanskje det aller beste rådet jeg har fått noen gang.

Jeg heier på møteplasser for pårørende.
På steder der vi kan komme og være akkurat der vi er i vår prosess, sammen med andre med samme type sko.

Jeg heier på steder der vi kan lære å gi oss selv litt slækk.

Jeg heier på møteplasser uten terskler, der man ikke trenger henvisning, men kan komme når man trenger det. 

Og de møteplassene finnes. Det finnes selvhjelpsgrupper og samtalegrupper. NarAnon finnes. AlAnon finnes. Ja, det nytter! finnes, og min egen organisasjon, A-larm, som bl.a. har denne digitale møteplassen finnes.

Terskelen skal være så lav at vi kan komme inn uten å snuble over den.
Taket skal være så høyt, at det er plass til verdens høyeste mann.

Ved å være en del av et fellesskap, blir vi sterkere. 

Vi tenker nye tanker, vi får nye verktøy. 

Vi lærer at vi må feste vår egen oksygenmaske før vi kan hjelpe andre.

 
Vi er ikke like, langt i fra, men vi har noe viktig felles: En vi bryr oss om, ruser seg, det vi har gjort, har ikke alltid virka, og vi vil at livet skal bli bedre. Og vi vet åssen det er å ha på trange, vonde sko. Det gjør oss ganske like, likevel. 

Sammen med andre kan vi lære at vi ikke må ha de vonde skoa på hele tida, vi blir nemlig verken bedre mennesker eller bedre hjelpere av å ha vonde føtter. Det blir vi bare bitre og sure av.

Sammen med andre kan vi lære å gi oss selv litt slækk.

(Denne teksten holdt jeg som innlegg på digitalt temamøte i A-larm pårørende 16.3. 2021)