tirsdag 27. november 2018

De usynlige barna



Det finnes så mange usynlige barn, barn som vokser opp under forhold som av en eller annen grunn gjør at de ikke blir sett. Det er mange årsaker til at det finnes en hær av usynlige barn der ute. Å vokse opp med et søsken eller en forelder som ruser seg, er bare en av tingene som gjør at barn blir usynlige. Og tro meg, det å være usynlig er ingen superkraft.

Når et av barna i familien ruser seg, flytter mye av foreldrenes oppmerksomhet seg over til det barnet. Selvfølgelig gjør den det – det er tross alt snakk om at en man elsker utsetter seg for noe farlig, noe man må ordne opp i.

Mange søsken ordner opp på sin måte. De blir problemfrie. De sier at de har det bra, de passer på at de ikke er årsak til at foreldrene blir enda mer slitne. De krever ikke at noen skal ta seg tid til dem. De venter, eller de ordner opp selv.

De usynlige barna krever ikke å bli sett, og ofte er de usynlige på skolen og andre arenaer, også. De er jo ikke usynlige på ordentlig, men de snakker ikke om hvordan de har det. De glatter over og gjør det de skal. De er ikke problemer for noen.

Noen må se barna. Selvfølgelig må foreldrene se dem, det er en del av foreldrejobben, å se barna sine. Men noen ganger er den oppgaven så stor og krevende at man klarer ikke å gjøre det uten hjelp utenfra.

Jeg tenker at skolen har en stor og viktig oppgave når det kommer til å gjøre de usynlige barna synlige. Altså – jeg mener ikke at skolen skal fikse alle oppgaver i hele verden, og jeg vet av erfaring at det å være lærer er en krevende jobb, som stadig fylles med flere oppgaver. Jeg vet det. Men skolen er tross alt den arenaen alle barn befinner seg på. Og en viktig del av lærerens jobb er å se elevene sine.

Jeg vil trekke det enda lenger. En viktig del av det å leve i et samfunn, er å se menneskene rundt oss. Både små og store trenger å bli sett, men små mennesker mest av alt. De må bli sett av de som allerede er rundt dem, enten det er familie, lærere, naboer eller andre mennesker. Det er en menneskeplikt å se små mennesker.

Best av alt: Det er skikkelig lett å gjøre folk synlige. Det er faktisk så enkelt at det holder å se dem, og spørre dem hvordan de har det, og høre på det de sier. De må få bekreftelse på at det er lov å føle. De må få lov til å snakke om det. Og selvfølgelig – gjøre det igjen og igjen, sånn at de blir synlige igjen, de som har jobbet så hardt for å bli usynlige.

De må få vite at det å være usynlig bare er en superkraft i eventyrene. I den virkelige verden får man vondt i magen av å være usynlig, og kanskje man slutter å tro at man er både viktig og virkelig. De fortjener å bli sett, alle de usynlige superheltene som går rundt der ute.

Og det er en menneskeplikt å våge å se dem.

torsdag 22. november 2018

Jeg gruet meg til permisjonene

Det høres fryktelig ut når jeg sier at jeg gruet meg til at Ungen min skulle komme hjem på permisjon de første gangene etter at hun dro i behandling, men jeg vet at jeg ikke er den eneste pårørende som har hatt blandede følelser til å få Ungen hjem.

Det er jo sånn at mange av oss foreldre ikke har så veldig gode minner fra den siste tiden vi hadde ungene våre i hus. Plasser i rusbehandling er ikke noe man akkurat får kastet etter seg. Det står ofte dårlig til med den som ruser seg, men også de pårørende er prega av å ha stått i rett og slett dritt opp til ørene. Konflikter, bekymringer, rot og kaos er noe av det som har prega hjemmene våre.

Så drar ungene i behandling, og en slags fred senker seg. Men den slitenheten som har bygget seg opp over lang tid, blir ikke borte så fort. Tilliten til en som har brutt løfter igjen og igjen, kommer heller ikke automatisk tilbake.

De to første gangene
Ungen var hjemme, var hun på dagsbesøk, og hun hadde følge av en av de ansatte. Akkurat det skulle man kanskje tro at kjentes litt rart ut, men det var bare trygt, både for oss og for henne. Det var godt å ha Ungen hjemme, og det var godt at hun dro tilbake til den trygge institusjonen.

Så kom tida da hun skulle reise hjem alene, og hun skulle være her en hel helg. Det var plutselig litt skumlere. Hva hvis noe her hjemme trigget henne? Hva hvis hun ikke kom tilbake etter å ha vært en tur i byen? Vi hadde snakket om det her hjemme, hvordan vi skulle forholde oss til det. Og vi snakket med henne om hva vi forventet og hva vi bekymret oss for.

Noen tenker sikkert
at det er viktig å hele tiden si til ungdommen som kommer hjem at man stoler på ham eller henne, selv om man går med en nagende frykt og tvil inne i seg. Vi valgte heller å snakke med henne om akkurat det. Vi sa at det var vanskelig å stole blindt på det hun sa, men at vi prøvde. Vi lot henne legge fram sine tanker, og hørte på det hun sa. Vi ville ikke gå i kontrollfella igjen. Det var opp til henne hva hun ville gjøre ut av besøket hjemme.

På forhånd hadde hun laget en hjemreiseplan der det sto hva hun skulle gjøre og hvem hun skulle besøke. Hun hadde noen turer ut på planen sin, hun trengte å møte verden utenfor institusjonen. Samtidig var hun klar på at det var hennes oppgave å trygge oss, og at hun måtte strekke seg for å få tilbake vår tillit.

Altså, det gikk skikkelig bra. Det å få henne hjem som en helt vanlig del av familien, var rett og slett mer deilig enn det går an å forestille seg. Det å oppleve at vi klarte å slippe taket i henne og at vi ikke trengte å se henne hele tida, var også veldig godt, selv om jeg må innrømme at noe av det jeg likte best var da hun sovna på sofaen sammen med katta mens de så på en rekke realityprogrammer på TV-kanaler som bare er i bruk når Ungen er hjemme. Jeg tror at akkurat det var det fineste jeg hadde sett på lenge.

Jeg sluttet ikke å bekymre meg, jeg var fortsatt litt engstelig når hun kom hjem på permisjoner senere, også. Litt, men ikke så veldig. For jeg visste at om hun valgte å avbryte behandlingen eller valgte et tilbakefall, var ikke det noe jeg kunne styre. Det valget var hennes. Mitt valg var å forholde meg til det hun sa, og ikke ta bekymringer på forskudd. For det er jo sånn med bekymringer, enten man tar dem på forskudd eller ikke: De aller fleste blir det ikke noe av.

mandag 19. november 2018

Mitt ettervern



Jeg har nevnt familiearbeidet til Fossumkollektivet før, og sagt noe om hvor viktig det har vært for meg og min familie. Vi har deltatt på familiehelger, foreldredager og pårørendeuke. Sist uke var vi igjen med på foreldredager.

Hvis noen hadde sagt til meg på forhånd at jeg skulle delta i familiearbeid på den måten etter at ungen min var ferdig behandla i Fossumkollektivet, hadde jeg avvist det blankt. Jeg, som følte meg ferdig med å sitte i ring allerede før hun dro i behandling, kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at jeg skulle gjøre noe mer enn det jeg syntes jeg måtte. Jeg var så lei av rus, og syntes jeg hadde brukt mer enn nok tid på det.

Så ble det sånn, da, at jeg bestemte meg for at den innsatsen jeg gjorde i familiearbeidet, var for min egen del, for at jeg skulle få det bedre. Jeg har jobbet med mine følelser og mine mønstre. Jeg har lyttet til andre og jeg har bidratt med mine erfaringer. Jeg har kjent på skyld, skam og sinne. Jeg har gitt meg selv en klapp på skuldra for det som er bra og jeg har tilgitt meg selv for feil jeg har gjort.

Når jeg dro til foreldredager denne gangen, var det ikke fordi jeg er redd for at ungen min skal ta et tilbakefall. Det var fordi jeg er redd for at jeg skal ha et tilbakefall. Det er nemlig ikke bare den rusavhengige som kan falle tilbake i gamle mønstre - det kan vi som står rundt også.

Jeg ser på det å få lov til å være med på sånne dager som en del av mitt ettervern. Det er med på å forebygge katastrofetenking, og for min del er det med på å hindre at jeg snubler i kontrollfella. Og ikke minst - selv om man har lært å sette noen grenser i livet, er ikke det gjort en gang for alle. Det er lett å begynne å fikse på ting i andres liv hvis man en gang har hatt den rollen. Det er lett å tro at man har løsninger for andre, også.

Jeg dro også til foreldredagene fordi jeg tenkte at det var nyttig for gruppa. Ikke fordi jeg kan og vet alt i hele verden, men fordi den gangen jeg kom som ny, var det viktig å se at andre var på et annet sted, at de hadde funnet løsninger som gjorde at de kunne leve gode liv. 

Vi som var samlet i tre dager i forrige uke, hadde ikke den samme historien. Noen hadde barn som nettopp hadde reist i behandling. Andre hadde barn som var ute i aktiv rus. Noen hadde mistet sine barn, mens andre hadde barn det går bra med. Vi møttes. Vi delte. Vi lo og gråt.

Hvem vi er utenfor, spiller ingen rolle. Jeg vet veldig lite om hva de jeg var sammen med jobber med, hvor de bor og hva slags hobbyer de har. Men jeg vet mye om hva de føler. Jeg vet om de vonde hemmelighetene. Jeg vet hvor redde de har vært. Jeg vet hvor slitne de er.

I det rommet kan jeg si akkurat hva jeg vil, uten å måtte forklare så mye først. De skjønner det, når jeg snakker om å ikke strekke til. De skjønner behovet for kontroll. Hadde vi villet, kunne vi sikkert startet et godt fungerende detektivbyrå, vi som sitter der.

At det bare er foreldre, og av og til besteforeldre, til stede, gjør at man kan snakke om hvordan det er lurt å møte barnet sitt på en annen måte enn om barnet er til stede. Der kan man teste ut det man er usikker på. Det er det både tid og rom for.

"Jeg stoler ikke på at hun tar behandlingen på alvor. Jeg gruer meg til at hun skal komme hjem på permisjon. Jeg klarer ikke å la være å bekymre meg. Jeg er enda mer sliten nå som hun er i behandling. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke så henne før. Jeg har dårlig samvittighet for de andre barna".
Dette, og mye mer, er ting jeg har tatt opp i mammagruppa opp gjenom årene. Alle følelser er lov, og jeg tror jeg har sett alle følelser, også, i den ringen vi sitter i de viktige dagene.

Jeg var som vanlig utslitt da jeg kom hjem. Jeg brukte helgen på å hente meg inn igjen. Jeg har gått gjennom mine følelser, og jeg har tenkt mye på de andre jeg har møtt. De, som da vi møttes, var totalt ukjente, men som i løpet av tre viktige dager ble noen av dem som vet mest om meg. De, mødrene, fedrene, besteforeldrene og familieteamet i Fossum, fyller meg enda en gang med takknemlighet. Dere er en viktig del av ettervernet mitt.

søndag 11. november 2018

En pappa jeg av og til møter...



Av og til, når jeg går gjennom byen jeg bor i, hender det at jeg slår av en prat med en av de godt voksne, slitne narkomane som bor her. Du vet, en sånn som har knekk i knærna og snakker litt sakte. En sånn som det er ubehagelig å se, en som minner oss om at livet ikke er som et eventyr der det alltid går bra til slutt.

- Åssen går det med dattera di?, spør han ofte.
Jeg gir en statusoppdatering, og heldigvis har jeg en god stund kunnet si at det går bra.
Så er det min tur.
- Åssen går det med dattera di?, spør jeg.

Vi står der, på mange måter veldig ulike, men i det å bekymre oss for ungene våre, stiller vi nøyaktig likt. Eller, han har en erfaring med seg som jeg ikke har, så han vet om uendelig mange flere ting det går an å bekymre seg for enn det jeg noen gang hadde tenkt. I alle fall var det sånn de første gangene vi snakka sammen. Jeg har lært mye om hvor vanskelig ting kan være siden de første gangene vi snakka sammen.

Om jeg synes at jeg har blitt møtt, og av og til møtes, med at folk ser ned på meg fordi jeg har et barn som er rusavhengig, har han det hundre ganger verre. Jeg lever et liv som gjør at jeg kan frigjøre meg fra skyldfølelse og skam mye lettere enn det han kan. Ikke at jeg er noen supermamma, men jeg vet at livet i vår familie ikke skiller seg nevneverdig fra de fleste andre familier. Vi jobber, vi spiser middag, har en stabil bosituasjon og lever i et hjem uten rusproblemer.

Ingen av de tingene jeg nevner over, kan han skilte med.
Han har levd et ustabilt liv, et liv som ikke er noe et barn bør vokse opp i.
Han er en av dem som man tenker om at «Det er jo ikke rart at det går så dårlig med datteren, når hun kommer fra et sånt hjem». Og, ja, vi vet at hennes utgangspunkt har vært fullt av risikofaktorer, og at det dessverre ikke har gått så bra.

Jeg mener mye om hvordan barn bør vokse opp. Jeg mener mye om hvordan samfunnet bør gå inn og ta ansvar når barn ikke har det bra. Ingen bør vokse opp i hjem med rus, vold eller annen omsorgssvikt. Alle fortjener å være trygge i sitt eget hjem.

Det finnes voksne som ikke klarer å ta vare på barna sine. Det betyr ikke at de ikke er glad i ungene sine, eller at de ikke bekymrer seg over dem. Sånn som han jeg pleier å snakke med. Han har ikke klart å være en trygg pappa. Det er skikkelig mange ting han ikke har fått til. Det føler han en voldsom skyld for, at han ikke kunne være sammen med datteren i oppveksten, at han ikke klarte å slutte å ruse seg, at han aldri har klart å være en god rollemodell. Han har ikke tatt det ansvaret vi ønsker og forventer at en pappa skal ta. Han vet det. Og han tar, etter min mening, ikke det ansvaret nå heller.

Det går ikke bra med datteren hans. Kanskje hadde det gjort det om hun hadde andre foreldre. Hun hadde et dårlig utgangspunkt, og det er lett å tenke at om ting hadde vært annerledes, ville det ha gått bra med henne.
Men kanskje ikke, likevel.
Hun som vokste opp med middag hver dag, og det jeg ser på som fornuftige grenser og sunne verdier hjemme hos oss, ble rusavhengig, hun, også.

Nå skriver jeg meg bort. Jeg skulle ikke inn på den bagasjebiten eller oppvekstbiten. Jeg synes det er viktig, men det var ikke det jeg skulle si noe om nå. Nå skulle jeg si noe om de møtene som av og til finner sted på en fortauskant i byen.

I de møtene, når vi utveksler siste nytt på bekymringsfronten, oppheves noen skiller. Da er det at jeg lever et vanlig liv og at han lever i rus og kriminalitet underordnet. Jeg trenger ikke å si noe om dårlige valg han har tatt. Han trenger ikke å minne meg på at jeg ikke fikk det til, jeg heller. Når vi møtes med våre følelser, stiller vi helt på like fot. Da er vi to foreldre som begge har, eller har hatt, grunn til bekymring. Vi snakker om livet på gata, om det å ikke få svar på telefonen, om dårlig stoff. Vi snakker om hvor farlig verden er.

Og begge elsker vi døtrene våre så høyt man bare kan elske barnet sitt.

torsdag 8. november 2018

Kontroll på kontinentet ....


Vei uten kart - collage under arbeid, 2018

Å leve med en som ruser seg, fører ofte til at de som er rundt får stort behov for kontroll. For meg, som hadde et temmelig velutvikla kontrollbehov fra før, ble det en ganske slitsom affære. For skal man ha kontroll over alt rundt, er det mye å følge opp og passe på.

I en periode prøvde jeg hele tida å vite hvor ungen min var, hvem hun var sammen med og hva de gjorde. Jeg er ganske dreven i forhørsteknikker og har brukt mange timer på å prøve å spore henne opp. Det eneste det resulterte i, var at hun ble sur på meg og jeg ble sur på henne. Og i tillegg ble jeg enda mer bekymra og enda mer sliten.

Spiser hun? Sover hun? Ruser hun seg? Går hun på skolen? Klarer hun å styre penger? Har hun varme klær? Har hun en bra ruskonsulent? Hva sier de på NAV? Hva slags tiltak skal hun på? Det var en uendelig rekke med ting jeg gjerne skulle visst. Så lang rekke med ting at to foreldre ikke er nok til å finne ut av det. I alle fall ikke hvis de skal jobbe, klappe katter og ha et slags sosialt liv i tillegg.

Jeg skjønte egentlig ganske fort at jeg ikke kunne kontrollere Ungen. Kontollbehovet forsvant ikke av den grunn. Gjorde de som var rundt en god nok jobb? Hadde de alle opplysninger de trengte? Så de hele ungen min? Sånne ting tenkte jeg mye på. Jeg kunne ikke kontrollere det heller, men jeg ønska at jeg kunne det.

De jeg har nærmest, har også blitt nært fulgt opp av meg. Jeg har sjekket at de har gjort det de skulle, og ikke minst forsikret meg på alle måter jeg kunne tenke meg, om at de hadde det bra. At de hadde det bra på jobben, at de var friske, at de ikke sleit seg ut. Det blir mange spørsmål av sånt, og jeg var hele tida på vakt for å se om det var signaler jeg burde fange opp. At livet gikk videre, ja at selve jorda snurra rundt, var på en måte mitt ansvar.

At jeg hadde så stort behov for kontroll, hadde nok flere grunner.
Det ene er at jeg liker å ha oversikt og vite hva som skal skje. Jeg liker å være forberedt. Når man lever med rus tett på livet, er det mye uforutsigbarhet. Det prøvde jeg å få orden på. Og hvis noe virkelig grusomt skulle skje, ville jeg i alle fall være forberedt, sånn at jeg kunne lose alle rundt meg gjennom krisa. Jeg har nemlig en tendens til å tenke at det er veldig viktig at noen står oppreist når det stormer, og oppfører meg som om det er min rolle.

Jeg trengte kontroll for å være trygg. Og jeg trengte i hvert fall å vite det i tide om noe glapp, sånn at jeg kunne sette inn tiltak for å forhindre katastrofer og bidra til skadereduksjon.

Så kan jeg ikke se bort fra at det også ligger et element av at jeg trodde at jeg var uunnværlig, og at jeg visste best. At de tinga jeg visste, trodde og tenkte var det riktige, og dermed viktig at alle som hadde med min unge å gjøre var orientert om. Og ofte var det jo viktig å dele kunnskap og tanker. Men med et litt stort kontrollbehov, bekymra jeg meg unødvendig mye om hvorvidt informasjon kom videre eller ikke. 

Jeg prøvde å kontrollere hele verden, egentlig. Det var skikkelig slitsomt, både for meg og for de jeg prøvde å ha kontroll over. Jeg dobbeltsjekka at alt blei gjort, og når en driver med sånt blir man ganske sinna, for selvfølgelig ble ikke alt som skulle gjøres gjort, i hvert fall ikke på min måte.

Jeg måtte på et vis kapitulere. Da jeg skjønte at det virkelig ikke var noen ting jeg kunne gjøre for å få ungen min til å slutte å ruse seg uten at hun ville det selv, ble ting veldig mye lettere. Da ble min oppgave å si at jeg skulle være der når hun gjorde gode valg, jeg slapp å mase om alt mulig annet. Jeg slutta ikke å bry meg, jeg slutte ikke å bekymre meg, men jeg prøvde å la henne ta ansvar for sitt, mens jeg tok ansvar for mitt.

Hvorfor skriver jeg dette?
Nå som hun er rusfri og livet er et helt annet? Jeg skriver det for å minne meg selv om hva som er mitt, og hva jeg kan gjøre noe med. Jeg merker at når jeg blir ekstra sliten eller får katastrofetanker, er kontrollbehovet noe av det første som slår inn. Jeg får unormalt stort behov for å sjekke at andre gjør det de skal, eller det jeg synes de skal. Det er ikke noe godt sted å være, og jeg vil ikke tilbake. Det er lett å gå i tilbakefallsfella, og jeg må stadig tenke over hva som er mitt ansvar og hva som er andres ansvar. Heldigvis har jeg noen rundt meg som sier fra når diktatortendensene slår inn, og selv om jeg ikke alltid klarer å gjøre noe med det med en gang, er det en viktig påminning om at jeg ikke styrer verden og ikke skal redde verden. I alle fall ikke alene.

Jeg prøver å ta ansvar for meg selv og mine egne handlinger. Jeg prøver å overlate det til andre å ta ansvar for sine handlinger. Det betyr ikke at jeg ikke skal hjelpe der jeg kan, men det betyr at jeg kjenner min begrensing, og lar andre ta ansvar for sine egne liv. Og det er ganske fint egentlig, å ta ansvar for seg selv. Uten at man trenger å ha kontroll på kontinentet.

fredag 2. november 2018

Å kjempe mot ulver

Vargen ylar i nattens skog,
han vill men kan inte sova.
Hungern river hans vargabuk
och det er kallt i hans stova.
Du varg, du varg, kom inte hit.
Ungen min får du aldrig.

Dette er godnattsangen Lovis synger for Ronja i Ronja Røverdatter. Hun vil passe på ungen sin, hun vil verne henne mot ulvene der ute.
- Ungen min får du aldri, sier hun, og både advarer ulven og trygger ungen sin.

Jeg kjenner meg igjen i den sangen. Jeg kjenner igjen behovet for å beskytte noen man elsker mot farer. Jeg vet hvordan det er å forhandle med ulver. Jeg kjenner frykten til Lovis. Jeg kjenner det så det gjør vondt i brystet.

Lovis var redd for virkelige ulver. Sånne som har fire bein og pels, de som det er så få igjen av at de snart bare finnes i bøker. Det er helt andre ulver jeg har vært redd for. De ulvene jeg kjempa mot, er mye farligere enn ulvene i skogen. De ulvene jeg kjempa mot, ødelegger familier og river hjertene ut av brystet på pårørende. De ulvene dreper barna våre. Det hjelper ikke å slenge til dem en grisesvans.

Vargen ylar i nattens skog,
ylar av hunger og klagan.
Men jag ska ge'n en grisasvans,
sånt passar i vargamagar.
Du varg, du varg, kom inte hit.
Ungen min får du aldrig.

Min unge vant over ulvene. Ikke uten rifter og sår. Men hun vant. Og vi som er rundt henne, er hele igjen. Ikke uten skader, men hele. Såra blør ikke mer, de fleste har blitt til arr, og selv om arr ikke forsvinner helt, blir de blekere med tiden. OK, en og annen gang klorer vi opp ei rue, og da kommer det noen dråper blod igjen, men det skjer sjeldnere og sjeldnere.

Den altoppslukende redselen har sluppet taket. Det betyr ikke at jeg ikke bekymrer meg. Jeg er en bekymrer, og jeg vet at livet ikke kommer med garantier. Verden er et farlig sted, og det er nok av steiner å snuble i.

Mange jeg har møtt, og enda flere jeg ikke kjenner, står midt oppe i det farlige. De slåss mot ulver hver eneste dag. Og natt. De sover med telefonen på puta, de leiter etter ungene sine, de bekymrer seg syke. De strekker seg så langt de kan, og enda litt til, og gjør så godt de kan, mens vargen ylar i natten.

Jeg er et annet sted, men det skal veldig lite til før følelsen av hvordan ting har vært kommer tilbake. Noen ganger skal det bare en sang på radioen til, og jeg er et helt annet sted, i en helt annen tid....

Sov mitt barn, i bädden hos mor,
låt vargen yla i natten.
Men jag ska ge'n en hönsaskank
om ingen annan har tatt'en.
Du varg, du varg, kom inte hit,
ungen min får du aldrig.




Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå

  I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...