Seminar på Gol, 2. -4.11.: Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige

 

Vidar Starion og Kjell Torstein Hagen ønsker velkommen til seminar i november.

For femte gang arrangeres seminaret "Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige". Selv om programmet endrer seg fra år til år, og gjennomføringen har blitt kvitt barnesykdommene, er mye fortsatt det samme. Som vanlig står likepersonsarbeid og brukermedvirkning i sentrum, og som vanlig er Kjell Torstein Hagen sterkt inne på arrangørsiden.

– De siste årene har jeg tenkt at til neste år, da skal jeg involvere meg litt mindre, men dette er jo hjertebarnet mitt, da, ler Kjell Torstein. Også i år har han en finger med i det meste som skjer på seminaret.

Fem års jubileum i år

Det var ønske om å fremme verdien av brukermedvirkning som gjorde at han tok initiativ til det aller første seminaret i 2016. Da var det 60 deltakere til stede, og arrangementet var så vellykket at Kjell Torstein bestemte seg for å gjenta suksessen året etter. Siden har det bare fortsatt.

– Så har det eskalert for hvert år, og blitt både bredere og bredere og bedre og bedre, sier han.

Både han og tidligere deltakere forteller at de har lært mye og hatt med seg inspirasjon hjem etter høstdagene på Gol. At også flere kommuner og institusjoner og organisasjoner på rusfeltet ser på det som skjer på Gol som et seminar med verdi, er Kjell Torstein særlig stolt av.

Samarbeid mellom flere organisasjoner

Selv om Kjell Torstein er primus motor, trenger han heldigvis ikke å dra hel lasset selv. Flere organisasjoner er med på arrangørsiden. I år arrangeres seminaret av Halling mot rus, Foreningen for helhetligruspolitikk, A-larm bruker- og pårørendeorganisasjon, Metalheads Against Bullying og Rusettervernet iSogn og Fjordane.

Organisasjoner  kan få standplass på seminaret.

– Å fremme samarbeid og samhandling på tvers på rusfeltet, er også viktig. Det finnes ikke et fasitsvar, både pårørende og brukerrepresentanter har mye å lære av andre og hverandre, slår ildsjelen på Gol fast.

Vidar Starion, A-larm Hallingdal, mener det er viktig at tverrfagligheten gjenspeiles både på arrangørsiden, blant deltakerne og i programmet. Ny kunnskap kan bidra til økt engasjement.

– Det er viktig å holde engasjementet opp i likepersonsarbeidet. Programmets innhold henvender seg både til pårørende, likepersoner og brukerrepresentanter, i tillegg til de som jobber med f.eks kommunale tjenester. Påfyll, og det å møte andre i samme situasjon er positivt. For pårørende er det særlig viktig å se at de ikke er alene, sier han.

Påfyll, kunnskap og nettverk

Både Vidar og Kjell Torstein understreker at det også blir rik anledning til nettverksbygging og rekreasjon.

– Det er ikke bare seminarinnholdet som gir utbytte. De som ønsker det, kan gå en tur i fjellet, eller mingle sosialt med andre deltakere. Og så har Kjell Torstein hyret inn en illusjonist som lager show på tirsdagskvelden, sier Vidar.

Noen er kanskje litt redde for å melde seg på årets seminar, med tanke på koronasituasjonen, men Kjell Torstein forsikrer om at smittevernreglene blir tatt på alvor.

– Det er god plass på Storefjell Resort Hotel, og de tar sikkerhet på alvor, forsikrer Kjell Torstein, og oppfordrer alle til å melde seg på seminaret.

– De som kommer vil garantert få faglig påfyll, ny kunnskap og større nettverk, avslutter han.

Fakta:

Seminaret "Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige" arrangeres 2. - 4. november på Storefjell Resort Hotel, Gol.

Likepersonsarbeid og bruk av egenerfaring i rusomsorgen står sentralt, samtidig som der er fokus på påørende og deres utfordringer.

Informasjon om arrangementet og påmelding finner du på seminaretsFacebook-side.

Om innlegget: Jeg gjør oppmerksom på at jeg er pårørendekontakt i A-larm Buskerud og Vestfold, og at jeg også skal holde foredrag på arrangementets pårørendedag.

Alle dager er overdosedager

I dag markeres Verdens overdosedag mange steder i Norge, mange steder i verden. Det er fint. Det er fint med en dag der vi stopper litt opp, og minnes de som ikke er her mer. Det er fint med markeringsdager og møteplasser. Det er fint å kunne dele sorg og savn med andre. Det er viktig å minne "vanlige" folk på hva som er realitetene i manges liv. Det er livsfarlig å være rusavhengig - så farlig at mange dør av det.

Noen dør mens de står i kø til behandlingsplasser. Noen dør etter utskrivelse fra behandling eller etter endt soning. Noen dør fordi de er så stressa at de ikke har tid, eller mulighet, til å tenke sikkerhet og trygghet. Noen er så slitne at kroppen ikke orker mer. Noen har rett og slett uflaks.

Jeg liker dager der vi stopper opp og tenker, og minnes. Virkelig. Jeg liker å markere Verdens overdosedag. Men en dag er ikke nok. Hver dag er en overdosedag, for noen. 

Hver dag er det farlig å være rusavhengig. Hver dag er det noen som rammes av overdoser. Heldigvis har ikke alle overdoser dødelig utgang. At brukere og pårørende er utstyrt med nalokson nesespray, motgift mot opioidoverdoser, kan redde liv. Jeg skulle forresten ønske at nalokson også ble vanlig hos pårørende til smertepasienter, en gruppe vi sjelden inkluderer når vi snakker om rus, men overdoser skjer i hjemmet, også, ikke bare på gata. 

Det er fint med en dag man kan minnes. Det er fint med en dag der man kan informere og sette ting på dagsorden. Det er fint med en dag der man kan møtes på tvers, der man, selv om man mener forskjellige ting de fleste andre dagene i året, kan være enige om at overdosetallene er for høye, for triste. Så får vi heller diskutere hvordan tallene skal ned ved en senere anledning.

I dag er det akkurat fire år siden jeg tok bildet jeg bruker i bloggposten. 

Bare noen uker før, hadde skoa vært fulle av liv og framtidstro. 31. august 2016 sto jeg på et minilager på Mysen og pakket dem ned for å sende dem til Ms familie i nord. For den familien, og for min, er det flere overdosedager og minnedager i året, hvert eneste år. For andre familier er det andre dager.

Jeg tenker ofte på de jeg kjenner som ikke er med mer. Og jeg tenker på alle de som er et tall på statistikken. De har også navn. De har også noen som savner dem.

Hver dag er en overdosedag, for noen. Det er fint å ha en felles markeringsdag, som i dag, men det er lov å huske på det i morgen, også, og alle andre dager, at målet må være at så få dager som mulig skal være overdosedager.

Til M

Du

solbrun og smilende

ikke en dag eldre enn i fjor

ikke en dag eldre enn det året

du lå i gresset med et strå mellom tennene

og hadde planer

Du

alltid like ung

og alltid like solbrun

Planene

ble liggende i gresset

du under

Jeg

ett år eldre

ett år gråere

men fortsatt med gressgrønne planer

Jeg seiler videre

vinker en hilsen

vi møtes i vindpustet jeg får tilbake

Du

igjen på ferjeleiet

like solbrun

like ung

i all tid

Jeg

seiler videre

A-larm: Tilbud til pårørende i Drammen

Torsdag 3.9. starter et nytt tilbud til pårørende til rusavhengige i Drammensregionen. Da møtes A-larms pårørendegruppe for første gang. Ansvarlig for det ukentlige tilbudet, er Anita Sundbakken. Selv har hun hatt stort utbytte av å gå i SNU-gruppe de to siste årene, og nå gleder hun seg til å lage en egen møteplass bare for pårørende.

- Jeg har lært mye av å gå i SNU-gruppe, både når det gjelder å ta vare på meg selv og de rundt meg, forteller Anita.

En trygg møteplass

Mens SNU-gruppene er for både rusavhengige og pårørende, er det nye torsdagstilbudet bare for pårørende. Pårørende er i ulike prosesser og har behov for forskjellige tilbud. Behandlingstilbud til pårørende er det lite av, så det å ha en møteplass der det finnes andre med lignende utfordringer, er til stor nytte.

- Hos oss skal de som kommer møtes med trygghet og varme. Ingen må dele mer enn man vil. Mange velger å være tause de første gangene, men gjennom andres delinger får de kanskje med seg nyttige tps likevel. Og de vil i hvert fall oppleve at de ikke er alene, sier Anita, og understreker at det som blir sagt i rommet, blir i rommet, siden deltakerne er enige om at taushetsplikten gjelder.

Sette sine egne grenser

Når pårørende oppsøker hjelp, er de ofte ute etter tips og råd til hvordan de kan hjelpe den rusavhengige til å bli rusfri. Men ingen kan hjelpe en som ikke vil ha hjelp, så i gruppa vil man jobbe for at den pårørende skal få et bedre liv for seg selv og stå på egne ben. Det innebærer bl.a. å sette grenser for hva man kan gjøre og ikke gjøre for andre

- Å sette grenser betyr ikke at man skal slutte å være et godt menneske, men det betyr at man ikke utslette sine egne behov eller gå på akkord med egne verdier. Selv om jeg har satt grenser for min rusavhengige, betyr ikke det at jeg har gitt hen opp. Jeg er klar til å hjelpe når hen er klar, forklarer Anita.

For henne betyr det at hun ikke lenger er med på opp- og nedturene til den hun er pårørende til. Hun har funnet mer glede og mer overskudd, og har tatt livet sitt tilbake.

- Det betyr ikke at jeg ikke har opp- og nedturer i livet. Jeg er jo et menneske, sier hun.

Håper at de som trenger det vil komme

Nå ønsker hun bare at pårørende skal ta mot til seg, og komme til gruppa. Det verste som kan skje, er at det personlige utbyttet ikke er mer enn en kopp kaffe. Det beste som kan skje, er at det er starten på å ta livet tilbake.

Møtene er åpne for voksne, som foreldre, besteforeldre, søsken og andre nærstående til rusavhengige. Har man utfordringer med rus i nære relasjoner, enten det dreier seg om et barn, kjæreste, foreldre eller en bestevenn, er man like velkommen.

Praktisk informasjon:                                                

                             
A-larm pårørende, Drammen,
Tollbugata 46 (inngang fra Hesselbergs gate

Torsdager fra kl 17 til 19.

Oppstart 3.9.

Ønsker du å snakke med noen på forhånd, 

ta kontakt med Anita.
Mail: anita.sundbakken@gmail.com

Telefon: 95063492

Sammen. På bedringens vei

Det har blitt lite blogg og mer annen skriving i det siste. Nå er resultatet endelig klart. Det lukter ny bok i huset mitt, fersk fra trykkeriet i forrige uke.

"Sammen. På bedringens vei" er en bok som først og fremst er beregnet på den som er pårørende eller nærstående til en ungdom som er i behandling på en av Fossumkollektivets avdelinger. Gjennom intervjuer og blogginnlegg sier vi noe om hvor viktig det er at pårørende tar vare på seg selv, og hvordan det å delta i familiearbeidet kan bidra til at livet blir bedre.

Dette er ingen fagbok som handler om rus og rusbehandling. Dette er ei bok fra pårørende til pårørende. Forfatteren har hatt en datter i rusbehandling i Fossumkollektivet. Medredaktøren en sønn. Sammen har vi diskutert oss fram til, og laget, den boka vi skulle ønske vi hadde fått i hånda den dagen vi reiste hjem fra kollektivet for første gang, med tomt baksete, etter å ha levert ungdommen vår til behandling.

Det er mange tanker som dukker opp når ungdommen drar i behandling.

Noen tenker på rusbehandling som et slags verksted der man leverer inn en ungdom som har store rusutfordringer, og får en frisk og fin sønn eller datter tilbake, og familielivet kan fortsette som før rusen kom inn i bildet. Så er det jo ikke sånn. Den ungdommen som kommer hjem, er jo ikke den samme. Ungdommen endrer seg, og det er viktig at de viktige personene rundt også endrer seg, og at man får en ny måte å kommunisere på. Det kan familiearbeidet hjelpe til med.

Andre er så lei av rus og at alt dreier seg om den rusavhengige, at tanken på å bruke tid på familiearbeid er nesten uutholdelig. Hvorfor skal de som ikke har rusproblemer holde på med dette? Har de ikke brukt nok tid allerede, på møter, på samtaler, på tiltak av ulike slag? Det er ikke vanskelig å å skjønne at noen tenker at de har nådd tålegrensa for hva de skal delta i. Familiearbeidet i Fossumkollektivet ser på den enkelte pårørende som en person som har noe å bearbeide og jobbe med for sin egen del. Alle pårørende har rett til gode liv, uavhengig av hvordan det går med ungdommen. Familiearbeidet bidrar til at det blir lettere å ta livet tilbake og gjøre gode valg for sin egen del.

Pårørende er ikke like. I boka forteller ulike stemmer om hva det å delta i pårørendearbeidet har betydd for dem. En av stemmene, Ragne, oppfordrer alle pårørende til å delta i det de kan av familiearbeid.

- Det verste som kan skje, er at man ikke får noe utbytte av det. Det beste som kan skje, er at man får nyttige verktøy man har med seg resten av livet, sier hun.

Fossumkollektivets venner, med støtte fra Stiftelsen Fossumkollektivet, står bak utgivelsen av boka. Boka gis i gave fra Fossumkollektivets venner til pårørende som har ungdom i behandling. Selv om boka er direkte rettet mot denne gruppa og har som mål å motivere til deltakelse i familiearbeidet, tror vi at andre også vil finne mye å kjenne seg igjen i. Noen vil kanskje bli oppmuntret til å ta valg for sin egen del, når de hører at det finnes andre som har det akkurat som dem.

I boka informerer vi også om PUR (pårørenderessurs ung rus), en likepersonstjeneste i regi av Fossumkollektivets venner, som tilbyr støttesamtaler til pårørende til ungdom med rusutfordringer. Dette er en tjeneste alle pårørende kan benytte seg av. 

Jeg kunne sagt mye mer. Det kommer jeg sikkert også til å gjøre. Men akkurat i dag, er det viktigste å si at nå er denne boka ferdig. Og så vil jeg si noe om hvorfor vi forteller det akkurat i dag.

I dag er det Jakobs tjueandre bursdag. Det er også den andre bursdagen han ikke er med på å feire selv. 

Jakob tok sitt eget liv 8. mars 2019. 

Jakob var selv i rusbehandling i Fossumkollektivet, og de som møtte ham vil nok huske ham som en varm og omsorgsfull gutt. Han dro ut av behandling som en reflektert ung mann, klar til å møte voksenlivet. Han hadde sin egen leilighet, han var på vei til å bli en god gitarist, han hadde planer for framtida.

Så valgte han å forlate livet, selv om verden tilsynelatende lå åpen. Rus kan også ta liv etter at behandlingen er over og livet ser ut til å være på stell. Rusutløst depresjon, snakker man ofte om da.

Jakob var en raus gutt. Raushet kommer sjelden av seg selv, og da Jakob døde, opplevde alle rundt en enorm raushet fra familien. De lot andre slippe til og ta del i sorgen, og de bestemte at minnegavene som kom inn i forbindelse med begravelsen, skulle gå til Fossumkollektivets venner, en forening også Jakob var medlem i.

Denne boka, som Jakob selv aldri får lese, har blitt til takket være minnegavene. Den er ment å være en støtte og hjelp til pårørende. Det tror vi Jakob ville likt. Raushet og omsorg var en del av livet hans. Med denne boka er det fortsatt det, også etter det levde livet.

Boka koster 150 kroner, fritt tilsendt.

Bestilles ved å betale til vippsnummer 511372. 

Husk å merke innbetalingen med  bok og navn og adresse. 

Ønsker du samtidig å bli medlem i Fossumkollektivets venner, tilbyr vi medlemsskap ut året og bok for 200 kroner. Merk innbetalingen med bok+medlem, navn, epost og adresse.

Vi gjør så godt vi kan, men på grunn av ferieavvikling kan vi ikke garantere utsendelse av boka før første uka i juli.

Det vokser en osp i hagen min ....

Kaprifolen i forgrunnen er større enn ospa i bakgrunnen. Målet er at den lille, tynne pinnen i bakgrunnen, skal bli et tre med lyd i bladene sine. Mellom seg har de en stige med rust og betong. Jakobs stige, heter dette stedet i hagen.

I hagen min vokser en osp. Den har ikke stått der i mer enn et år, så den ser mest ut som en tynn pinne med noen blader på, og ikke akkurat som en hageplante. 

Jeg planta den på Jakobs bursdag i fjor. Den aller første bursdagen Jakob ikke fikk oppleve, den bursdagen da vi hadde en avtale om å møtes på grillfest på Gården i Spydeberg, og ikke på familiehelg på Sørmarka, som de tre bursdagene før det. 

I morgen er det Jakobs bursdag igjen. I dag har jeg vært ute og klappa litt på ospa, og jeg har planta en kaprifol som kan vokse i den rustne metallgreia vi gravde opp i hagen, den som nå bare heter Jakobs stige her i min hage. Stigen står ved den bittelille, spede ospa, klar til å ta den imot hvis vinden er stri.

Jeg har drukket kveldskaffe ved siden av det lille treet. Jeg har tenkt på året som har gått. Jeg har tenkt på sporene vi setter. Jeg har tenkt på hvordan de som ikke er her mer likevel har en plass blant oss som lever.

Jeg har tenkt på boka jeg har jobbet med, boka som skal være en gave til pårørende i Fossumkollektivet, bokprosjektet som ble satt i gang med minnegaver fra Jakobs begravelse. Jeg tenker at det er fint at boka er ferdig og at vi endelig kan ta på den, lese den på papir og si noe om den. Jeg er glad for at den ble ferdig akkurat til Jakobs bursdag. Jeg skal si mer om boka, sikkert mye mer, men ikke i dag. I dag tenker jeg heller enn å snakke og skrive.

Jeg vet jo ikke hva Jakob ville sagt om boka, men jeg tror i alle fall at han ville likt tanken på å være til hjelp for andre. Han var raus og omsorgsfull da han levde. Og med boka i handa, ved siden av ospa, tenker jeg at det er han jammen fortsatt.

Pårørenderessurs Ung Rus - PUR - en likepersonstjeneste

Pårørende trenger andre pårørende. Når andre som har gått veien før, sier noe, lytter vi ekstra godt. Jeg har tidligere skrevet litt om ettervern for pårørende som har hatt ungdom i behandling i Fossumkollektivet, og hvordan vi har kurset likepersoner som kan støtte dem når bekymringene melder seg på nytt - og det gjør de i de fleste tilfeller. Det er lett å leite etter tegn på at ting ikke går så bra, og noen ganger er det helt rett. Som mye annet i livet, kommer heller ikke rusbehandling med garantier. Tidligere innlegg om dette kan du lese her.

Bakrunnen for likepersonsarbeidet til Fossumkollektivets venner, var altså å ivareta pårørende etter at behandlingen var over. Men hvorfor i all verden skal vi stoppe der, tenkte vi. Vi kan jo være til nytte for andre, også. Vi har jo vært pårørende til ungdom før behandling, også. Vi vet mye om bekymringer, kontrollbehov, sinne og sorg knyttet til det å ha en nærstående ungdom som ruser seg.

Litt mer om hva vi kan tilby, finner du på nettsida vår. Der står det også beskrevet hva vi har lært og hvordan du får kontakt med oss, så jeg gjentar ikke det her. Vi kan ikke løse dine utfordringer, men i kan kan hende være med på å lose deg over i et tilbud du ikke visste at fantes.

Hvem kan ta kontakt? Om du er nærstående til en rusavhengig, kan du ta kontakt. Vi kan mest om ungdom, siden alle våre likepersoner har relasjon til en ungdom som har ruset seg. Vi snakker med foreldre, søsken, besteforeldre, fosterforeldre, steforeldre, og andre nærstående.
Er du lærer, ruskonsulent eller helsesykepleier og tenker at det kan være fint å snakke med en pårørerende, må du også gjerne ta kontakt.

Våre likepersoner befinner seg rundt om i landet. Kanskje bor det en i nærheten av deg. Eller kanskje vi vet om en annen organisasjon som har et tilbud nær deg. Hvis ikke, er det jo flott at det finnes telefon. Det er jo sånn at når vi deler på noe, blir det mindre av det. Det gjelder ikke bare når vi deler en kake. Det gjelder heldigvis når vi deler skam og bekymringer, også.

Her, på den litt uferdige nettsida til PUR, finner du det du trenger for å ta kontakt.