Da jeg var mor til en ungdom i aktiv rus, gruet jeg meg alltid til sommerferien. Den varme, skumle tida, kalte jeg den. At sommeren er ekstra skummel for pårørende på rusfeltet, er jeg ikke alene om å mene - det er mange som gruer seg til de ukene som ligger foran oss nå, og som enda mer enn ellers i året trenger noen å snakke med om bekymringene sine. For oss som jobber med lavterskeltilbud for pårørende, er det merkbart: Når tallet på gradestokken stiger, stiger også bekymringene.
Noen ganger har pårørende god grunn til å bekymre seg. Andre ganger er bekymringen noe vi nærmest har latt bli en del av livet, og vi bekymrer seg også når det, ut fra hva vi vet om situasjonen,er liten grunn til reell bekymring for den vi er pårørende til. Uansett om bekymringen man bærer på har rot i virkeligheten eller ikke, er det tungt å bære, og man vil ofte trenge hjelp til å finne måter å lette børen på. Da vil ofte lavterskeltilbud, der man får snakke med kvalifiserte likepersoner utdannet i bruker- og pårørendeorganisasjoner være til god hjelp. Lavterskeltilbud hjelper mange. Å snakke om det som er vanskelig med andre som har opplevd noe lignende, reduserer ensomhetsfølelsen, og det kan være med på å ta bort skam og stigma. Å treffe andre i samme situasjon, bidrar til at man får verktøy til å mestre hverdagen. Å se at andre klarer seg gjennom vanskelige perioder i livet, gir håp.
Pårørende på rusfeltet trenger hjelp for egen del hele året, men særlig for foresatte til ungdom med rusadferd, er sommeren en utsatt tid.
Sommeren er full av fristelser, og for mange vil dette være tiden på året da vi oppdager at en ungdom ruser seg. Det er viktig å holde hodet kaldt, og tenke over hvordan man vil snakke med sin ungdom om dette, uten å miste hodet eller brenne bruer. Da er det fint å snakke med noen andre først, og finne ut hvordan det er lurt å gå fram for å ikke skape et unødvendig høyt konfliktnivå. Det ville kanskje vært naturlig å snakke med miljøarbeider på skolen, eller helsesykepleier, men det er sommer, og de er et annet sted.
Foresatte som har ungdom i behandling, har ofte en klump i magen om sommeren, redde for at deres sønn eller datter skal avbryte behandlingen. Ungdom gleder seg ofte til sommeren. De gleder seg til festivaler, turer, til å sove så lenge de vil. De gleder seg til å ha fri fra de vanlige rutinene.
Ungdom i rusbehandling har også de samme lengslene, og noen skriver seg ut av behandling fordi det er sommer. Når det er varmt ute, er ikke bekymringene for om man har et sted å bo noen uker fram i tid så viktig, det er lenge til oktober, og telt funker fint i juli.
Pårørende har grunn til å frykte sommeren. Mange bruker rusmidler oftere og mer ukritisk ellers i året. Vi som står rundt, frykter overdoser. Vi håper at våre nære ikke ruser seg alene, og vi håper at de vil ringe nødnummeret på både egne og andres vegne om det er behov for det. Vi håper det beste, men vi frykter at det går galt.
Vi er redde for at våre skal begå kriminelle handlinger, og at de skal bli utsatt for kriminelle handlinger. Vi er redde for at de ikke vil be om hjelp når de trenger det, for at de ikke vil ta i mot hjelp om de blir tilbudt det, men kanskje aller mest for at de ikke blir tilbudt hjelpen de trenger når de trenger den, når de er klare for å ta den i mot.
Hele året prøver vi som er pårørende å orientere oss i det som kan oppleves som en ugjennomtrengelig jungel. Hva skjer? Hvem kan hjelpe? Hvor får vi hjelp? Når det stormer, er det å være pårørende en heldagsjobb, hele året. Å orientere seg om hvilke rettigheter man har, hvordan og man får rusbehandling, hva som er kommunens oppgave og hva som ligger hos spesialisthelsetjenesten, hvilke valg som finnes, det er ting de færreste pårørende har kunnskap om før de står i en presset livssituasjon. Det hjelper for eksempel lite at man kan få mange gode svar fra en ruskonsulent i kommunen, når man ikke en gang vet at det er en yrkesgruppe som finnes. Å finne svarene man trenger, er vanskelig nok om man er uthvilt og full av energi. For utslitte og redde pårørende er det en nærmest umulig oppgave å finne ut hvor man skal begynne.
Når våre bekymringer er på det største, er bemanningen hos dem det er naturlig å tenke at har svarene, på det laveste. Der kontorer og avdelinger ikke stenger ned, gjør sommervikarene sitt inntog. Vi unner hver eneste ruskonsulent, vernepleier og lege ferie, vi gjør det, men vi synes det er vanskelig, og noen ganger uforsvarlig, at både vi og den vi er pårørende til står uten tilbud, og uten svar på det vi lurer på.
Nå, når jeg ikke lenger står i en aktiv pårørendesituasjon selv, jobber jeg for og med andre pårørende, som pårørendekontakt i A-larm bruker- og pårørendeorganisasjon. Vår aktivitet stenger ikke ned om sommeren. Vi har samtaler med dem som bekymrer seg. Våre gruppetilbud, enten de er fysiske eller digitale, stenger ikke ned. For noen er vi de eneste de kan snakke med om bekymringene, de som bekymrer seg for sine i den varme, skumle tida. Vi kan ikke trylle. Vi kan ikke svare på alle spørsmål, men vi er gode til å lytte. Vi kan være medmennesker for noen som kanskje er på sitt mest sårbare.
Det er mange organisasjoner som jobber for at folk skal få det bedre. Organisasjoner som ikke stenger dørene. Uansett hvor varmt de er ute. Takk og lov for det.
Takk og lov for at det finnes lavterskeltilbud som gir hjelp og støtte til både pårørende og rusbrukere. Takk og lov for at bruker- og pårørendeorganisasjoner svarer på spørsmål, forteller om rettigheter og deler erfaring. Det gjøres et stort og viktig arbeid i frivillig-Norge på rusfeltet. Derfor er det viktig at det arbeidet settes pris på, ikke bare i fest-taler, men gjennom bevilgninger av offentlige midler.
For frivillig arbeid, selv om det er frivillig, er ikke gratis. Det koster å utdanne likepersoner. Det koster å holde seg oppdatert om hva som skjer på vårt felt. Det koster å ha et organisasjonsapparat som sikrer kvalitet på det vi tilbyr våre brukere.
Å investere i frivilligheten er vel anvendte offentlige kroner. Det er med på å redusere skam og ensomhet. Det er med på å bidra til livsmestring. Og det er med på å gjøre den varme, skumle tida til å holde ut.
A-larm pårørende har et nasjonalt digitalt tilbud hver tirsdag kl 19 -20. I sommer har vi ikke tema, men møtes for å snakke om små og store bekymringer, og for å være sammen med andre i samme situasjon.
På nettsidene til A-larm, finner du en oversikt over hvilke tilbud som finnes i de ulike regionene.
