 |
- Hva skal du snakke om i dag, fikk jeg spørsmål om.
Jeg skulle komme med noen betraktninger om det å være pårørende.
- I dag skal jeg snakke om dører, sa jeg.
- Å,ja, sa hun, og fortsatte på den samtalen vi egentlig hadde.
Som om det å snakke om dører er en hverdagslig ting, noe alle pleier å gjøre.
I dag skal jeg snakke litt om dører. Ingen jeg kjenner, snakker så mye om dører som pårørende til rusavhengige.
Ikke så engasjert heller.
De eneste jeg kjenner som nesten kan bli uvenner når de snakker om dører, er pårørende til rusavhengige.
Den aller første gangen jeg var sammen med andre pårørende, var det med dører et tema. Dette her var lenge før jeg tenkte på meg selv som pårørende, det var den gangen jeg bare var en mamma som hadde et problem å løse. Og mitt problem var at ungen min rusa seg. Målet mitt var at hun skulle slutte med det.
- Du må lukke døra, var det flere som sa.
- Det er det eneste som hjelper.
Jeg skjønte ikke noe - åssen det å lukke ei dør kunne få noen til å slutte å ruse seg, var helt uforståelig for meg. Og det er det vel egentlig fortsatt.
Det er jo ikke sånn at hvis jeg, eller en annen pårørende, lukker ei dør, vil den som ruser seg automatisk slutte for å komme inn igjen. Det som like gjerne kan skje, er at hun velger å gå inn en annen dør i stedet. Eller hun velger å være ute.
Å lukke døra for noen man er glad i, høres brutalt ut. Det er brutalt.
Likevel ble jeg en av de som lukket døra. Fordi jeg måtte.
Jeg gjorde det ikke for at min unge skulle slutte å ruse seg.
Jeg gjorde det for å kunne puste i mitt eget hus.
Og jeg ble en sånn som er opptatt av dører. Jeg tror at det å lukke dører kan være livsviktig for pårørende, men det samtidig er viktig at man vet hvorfor man lukker døra. Man skal gjøre det for sin egen del, ikke for å presse fram atferdsendring hos andre.
Pårørende har rett til å være trygge i egne hjem. Pårørende har rett til å sette grenser for hva han eller hun kan delta i. Om man lukker døra for rusen, er man ikke en dårlig pårørende.
Etter å ha levd i et hus med svingdør i en årrekke, valgte vi å lukke døra. Vi sa til vår unge at vi ikke ville ha rus i vårt hus.
Da skjedde det et lite under. Vi fikk det mye bedre.
Hun slutta ikke å ruse seg. Hun flytta.
Men jeg lå ikke lenger våkne om natta og lytta etter noen som ikke kom.
Jeg trengte ikke å bruke all min energi på å kontrollere hele verden. Jeg kunne begynne å ta tilbake livet mitt, huset mitt, hverdagen min. Selv om ungen min var i aktiv rus.
Jeg slutta ikke å elske henne. Jeg slutta ikke å bekymre meg. Men jeg begynte å gå det jeg kaller for bedringens vei. Jeg begynte å ta livet mitt tilbake.
Jeg lukket ei dør, men kasta ikke nøkkelen eller murte igjen åpninga.
Jeg slutta ikke å elske henne.
Jeg slutta ikke å ha kontakt med henne.
Jeg passa bare på at jeg hadde kontakt med meg selv, også.
Jeg lot meg ikke utnytte, og jeg lot ikke all energi dreie seg om henne.
Da jeg lukket døra, førte det til at jeg endra meg.
Og det har seg jo sånn at når noe endrer seg, har det ringvirkninger.
Ungen min slutta ikke å ruse seg av at vi lukket en dør, men jeg tror hun fikk respekt for oss på en annen måte.
Og så er det jo sånn med dører at de kan åpnes igjen. Hvis man da ikke har murt igjen huset.
- Det er en grunn til at døra har håndtak på begge sider, sier den kloke ungen min.
Det tenker jeg mye på, og jeg er så glad for at vi begge valgte å åpne døra igjen.
Jeg har blitt en sånn som gjerne snakker om dører.
Og hvis du spør meg om du skal lukke døra, eller åpne døra, svarer jeg gjerne på det.
- Ja, sier jeg da.
