mandag 23. juli 2018

Den viktige ungdomsgruppa til politiet

I Sandefjord blir ungdomsgruppa til politiet lagt ned. På byråkratspråk heter det at den blir omorganisert. Det vil si at ressursene blir flyttet og arbeidsoppgavene blir heretter forebygging av alle typer kriminalitet, ikke bare sånt som gjelder ungdom. Og, ja, arbeidet skal foregå på dagtid. I ukedagene.

Jeg har tidligere fortalt om min unge at hun var utrolig god til å fly under radaren da hun begynte å ruse seg. Hun er verbalt sterk og kjapp i hodet. Hun kunne se både lærere og andre gode hjelpere inn i øynene, uten å blunke, og komme med troverdige forklaringer på det meste. I tillegg fulgte hun reglene nok til at hun fikk være i fred.

Det var ikke lett for oss som pårørende å nå fram med våre bekymringer. Heller enn å bli sett på som ressurspersoner, ble vi nok sett på som en del av hennes problem. Men det er en annen, og temmelig sår, historie.

Nå skal jeg si noe om ungdomsgruppa til politiet. De ble nemlig viktige for oss. Vi kunne ringe til dem når vi bekymra oss. Det gjorde vi ganske ofte, men sjelden, eller aldri, på dagtid i ukedagene.

Den første gangen vi tok kontakt med ungdomsgruppa, var det for å lufte vår bekymring. Vi ble møtt av noen som var interessert i å høre på oss, og som var oppriktig interessert i det vi fortalte. Ikke en eneste gang følte vi oss som dårlge foreldre i møte med politiet. Deres utgangspunkt var at vi var vanlige folk, med vanlige grenser og mat på bordet.

Å vite at de holdt et øye med ungen min, var viktig. De samtalene vi ikke klarte å få til hjemme, uten at hun marsjerte av gårde, var det noen andre som også tok. Det hindret ikke at hun ble rusavhengig, men det betød noe, at noen andre enn oss kjente navnet hennes, visste hvem hun var og så henne.

Vi hadde gitt ungen klar beskjed om at hun ikke kom hjem om natta, ville vi etterlyse henne. Da det skjedde, ringte vi ungdomgruppa. Vi sa alt vi visste om hvem hun holdt seg sammen med, og ungdomgruppa oppsøkte flere adresser. De fant henne ikke, men det førte likevel til at ungen kom hjem. Sint som ei furie, det var nemlig ikke kult at politiet oppsøkte vennene hennes. Altså, det hindret ikke at hun ble rusavhengig, men det førte til at hun kom hjem til tida etter det.

For ungen min betød ungdomsgruppa mye. De kjente henne, hun kjente dem. At en av dem kunne ta henne til side å si "Men hva gjør du her? Du har alt for mange ressurser til å kaste dem bort", var viktig. De sa at de trodde på henne. De møtte henne med respekt.

- Jeg tror det er på grunn av ungdomsgruppa jeg alltid har hatt et godt forhold til politiet, sa ungen, da jeg snakka  med henne i telefonen her om dagen.

- Jeg skjønte at politiet er vanlige folk med en jobb, og at de ikke er en fiende. Derfor har jeg ikke bråka når det har vært noe, og alltid legitimert meg når jeg har blitt bedt om det, sier hun.

Og akkurat det, at rusavhengige får et godt forhold til politiet, er ingen selvfølge. Men det er viktig. Min unge har vært i farlige situasjoner, og da har det vært naturlig for henne å ta i mot hjelp fra politiet. Det er jeg som mamma utrolig glad for.

Ok. Hun ble rusavhengig, selv om ungdomsgruppa i politiet holdt et øye med henne. Men selv om det ikke holdt henne unna rus, er det temmelig sikkert at  kontakten med ungdomsgruppa bidro til at hun både ble en hyggeligere og en mindre kriminell rusavhengig enn hun ellers ville ha blitt. Og det er god samfunnsøkonomi.

Hun er heller ikke i tvil om at innsatsen fra ungdomsgruppa har vært viktig for å forebygge både rus og kriminalitet hos mange andre.

Som mamma er jeg evig takknemlig for at ungdomsgruppa var der da vi trengte det. Jeg er ikke den eneste pårørende som i perioder har opplevd at politiet er de eneste man kan støtte seg til. Jeg synes det er innmari leit, og et stort tilbakeskritt at gruppa legges ned.

For min familie var ungdomsgruppa utrolig viktig, både for ungdommen og foreldre. De møtte oss med respekt. De visste hvem vi var. De så oss.

Jeg er lei meg, og bekymra, for de som står i det samme som vi gjorde, og de som kommer etter oss. Det problematiske livet foregår ikke bare i normalarbeidstida, og rusproblemer lar seg ikke omorganisere.

søndag 22. juli 2018

Noen ganger er det all right....

- Jeg er så glad og så stolt at jeg har lyst til å fortelle det til hele verden, sa jeg. Jeg snakka med ungen i telefonen.

- Jeg er litt overraska over at du ikke har sagt det til hele verden alt. Kjør på, sa hun, og lo av meg.

Så altså:
Ungen har pakka med seg flyttelasset sitt og reist over fjellet. Hun har blitt vestlending. Og om noen ganske få uker er hun student.

Siden ti år av livet hennes har vært prega av rus, har hun jobba beinhardt det siste året for å fullføre det hun manglet fra videregående skole for å få studiekompetanse. Den er i boks.

Det er studieplassen også. Hun starter på en bachelor i barnevern, og er klar for en ny epoke i livet. Veien dit har vært full av snublesteiner og bratte stup, og jeg er full av beundring over den innsatsen hun har lagt ned for å komme dit. Hun er, og har alltid vært, en tøffing.

Og jeg, jeg er superstolt og kjempeglad. Hun har gjort en kjempejobb for å komme dit hun er i dag, og jeg heier på henne så høyt jeg bare kan.

Det var bare det jeg ville si. At akkurat nå er jeg den stolteste mora i verden. Og at noen ganger er livet rett og slett helt all right.

torsdag 19. juli 2018

Da jeg gikk å la meg ...

Da min unge dro i behandling, gikk jeg og la meg. Jeg var så trøtt, så trøtt. Det eneste jeg ville, var å sove.

OK, jeg gikk på jobb. Det har alltid vært viktig for meg å ha noe normalt i livet mitt, selv når det stormer. Men noe mer enn å jobbe, orka jeg ikke på lang tid.

Man skulle tro at når den man har brukt så mye energi på, endelig er på et trygt sted, ville man få lyst og overskudd til å gjøre morsomme ting. Utadvendte ting.

Sånn var det ikke for meg. Kroppen min nekta rett og slett å adlyde. Den gjorde det den måtte, ikke mer. Noen dager kunne jeg stå opp å spise frokost, så måtte jeg hvile. Det hendte jeg lot være å legge klær i vaskemaskinen, for jeg visste at jeg ikke kom til å orke å henge dem opp. Jeg planla det når jeg skulle dusje, for jeg klarte ikke å løpe rett fra dusjen og ut i verden. Jeg klarte ikke å løpe noe sted, faktisk.

Jeg hadde vært trøtt før, i lang tid. Men det som kom da, var noe helt nytt. Det hjalp ikke å hvile. Jeg var like trøtt. I de siste åra har pysj vært det plagget jeg har brukt aller mest.

Sakte, men sikkert, har det blitt bedre. Fortsatt er jeg det jeg kaller grunnsliten, eller margsliten. Jeg pleier å si at jeg har blitt som en pensjonist - hvis jeg har time hos frisøren, er det den dagens aktivitet. Jeg lever saktere enn før, og må hvile mer enn jeg pleide den gangen alt gikk i hundre.

Jeg vet ikke om det noen gang kommer til å gå over. Det har blitt sånn at jeg må planlegge hviletid for å orke å gjøre ting, hvis ikke stopper alt opp. Jeg fyller aldri dagene helt, stramme timeplaner funker ikke mer.

Men nå er det sånn at jeg i alle fall kan planlegge litt mer. Jeg kan legge klær i vaskemaskinen og regne med at jeg holder lenge nok til å henge dem opp. Jeg kan ha grønnsakshage og vite at jeg ikke kommer til å drepe gulrøttene fordi jeg ikke orker å vanne dem.

Jeg tenker at jeg brukte mange år på å bli så sliten, og da er det ikke rart at det tar mange år å komme tilbake til det normale, heller. Og om ikke annet, så har jeg i alle fall skaffet meg mange fine pysjbukser....

mandag 16. juli 2018

Det første møtet med Gården


Fra gården. Bildet er lånt fra Fossumkollektivets instagramkonto.

Jeg husker det innmari godt, den første gangen vi svinga inn på parkeringsplassen på Gården. Veien fra Vestfold til Spydeberg var ekstra lang den dagen. Hun som satt i baksetet var sliten. Innmari sliten. Hun hadde hatt et par dager på avrusning, men var prega av at de siste sommerukene hadde vært tøffe. Hun var hvit i ansiktet, hun som satt i baksetet. Vi to voksne som satt foran, var grå, tror jeg.

Så kom vi til gården. Som var nettopp det. En gård. Med stabbur, og det hele. Vi fikk omvisning, og det var inntakssamtale. 

Etterpå satt hun og jeg ute og tok en røyk.
- Jeg kan ikke være her, gråt hun.
- Det ser ut som en leirskole.

Jeg hadde vel ingen tro på at hun kom til å være der, og var vel litt enig i at det minnet om en leirskole. Det sa jeg ikke. Jeg sa at det var det tilbudet hun hadde, og hvis hun ville et annet sted, måtte hun ta det med ruskonsulenten. Siden ruskonsulenten hadde ferie, håpa jeg på at det ville gi oss litt tid.

Hun hadde skrevet under på at institusjonen kunne holde henne tilbake i tre uker dersom hun skulle velge å skrive seg ut. Hun syntes det var lurt, siden hun visste at hun stadig bestemte seg for noe, for så å ombestemme seg igjen.
Jeg syntes også det var lurt, og tenkte at jeg i alle fall kunne hvile i tre uker.

Veien fra gården, ned til hovedveien, heter Evighetsveien. Mange ungdommer har gått den lange veien der, akkompagnert av lyden fra kofferthjulene, etter å ha skrevet seg ut av behandling. Jeg håpet så inderlig at min unge skulle velge å bli. Det var mitt ønske, men hennes valg.

Å reise fra henne, der på gården, var ikke lett. Hun var som en liten fugleunge, der hun sto med den lille kofferten sin. Men å ta henne med tilbake var aldri noe alternativ. Hun trengte behandling. Hun trengte å ta ansvar for eget liv.
Og vi måtte hvile.

Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå

  I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...