Nei, jeg er ikke en flink pårørende....

.
- Du er så flink, hender det at folk sier.
- Og sterk. Jeg hadde aldri orka det du har gjort.

Og jeg tenker at jo, det hadde du. Det er det vi gjør, vi som er pårørende. Vi går på veier vi ikke har valgt, klatrer opp fjell vi ikke tør å bestige, ser ned i avgrunner, blør når vi tråkker på steiner og glasskår. Vi krabber og løper til vi segner om og ikke orker mer. Så reiser vi oss opp og sleper oss videre, et stykke til. Noen gjør det til de dør av det. Eller til de klarer å stenge av følelsene sine.

Det jeg har fått til, og det som gjør at jeg er der jeg er i dag, er ikke et resultat av at jeg har vært en slags superpårørende, eller en flink pårørende. Det er et resultat av at jeg skjønte at jeg ikke var flink, at dette ikke var noe jeg, eller vi, klarte aleine.

Det har vært en lang vei. Først måtte mannen min og jeg erkjenne at vi hadde en unge med et rusproblem. Det gikk egentlig ganske fort for vår del. Det å erkjenne at vi ikke kunne løse problemet var verre. At vi ikke kunne reparere og redde var vanskelig. Det er jo det foreldre gjør, ikke sant?

Vi kom til den erkjennelsen at vi måtte redde og reparere oss selv. Sånn som på fly - der man skal ta på sin egen oksygenmaske før man hjelper den som sitter ved siden av.

Det tok noen år før vi begynte å redde oss selv. Så tok det enda noen år før datteren vår bestemte at hun skulle redde seg selv. Vi har snubla framover, noen ganger sammen, andre ganger med en avgrunn i mellom oss. Men vi har hele tida gått videre.
Det er vi flinke til - å ikke gi opp. Gå videre. Med sneglefart noen ganger, og vi har tatt noen omveier. Men vi er her fortsatt.

Så ja, jeg var flink til å be om hjelp, og til å ta i mot den. Ikke uten motstand, for det å forandre ting er vanskelig, og ikke minst tidkrevende. I ti år har jeg levd med utfordringer knytta til det å være mora til en rusavhengig. Da er det ikke rart at det skjer ting, og at jeg etter hvert vet hva jeg skal gjøre når jeg møter på vonde situasjoner. Valgene jeg tar, tar jeg ikke fordi jeg er flink. Jeg tar dem fordi jeg er erfaren. Og fordi jeg ber om hjelp når jeg trenger det.
.

Ja, det nytter!

.

Overskriften skulle kanskje tyde på at dette skal bli et flammende innlegg fra meg om hva jeg har gjort som har nytta, eller hva jeg synes andre skal gjøre for å få det bedre. Et sånt innlegg er det ikke. Eller kanskje det er det likevel. Det handler i alle fall ikke om meg denne gangen. Eller, litt handler det om meg.
Jeg har nemlig vært på kurs i helga, i Ja, det nytter!

Ja, det nytter!, heretter JDN, er en forholdsvis ny organisasjon, startet i 2014, som jobber med pårørende av rusavhengige og psykisk syke. Målet er rett og slett at folk skal få det bedre, og særlig er organisasjonen opptatt av barn og unge som pårørende. En måte å få det bedre på, er å snakke om det.

Det er en av grunnene til at organisasjonen har samtalegrupper for barn (fra 6 år), ungdom og voksne. Å dele erfaringer gjør det letter å fri seg fra byrden de bærer på, og bl.a. lære at de ikke er ansvarlige for andres valg. Skam er tungt å bære, enten man er seks år, eller seksti.

Jeg har vært på gruppelederkurs i helgen. Der har jeg hørt, sett og delt. Hvem jeg har vært sammen med og hva vi har snakket om, kan jeg ikke si noe om. Det som ble delt i gruppa, blir i gruppa, men jeg ble på nytt minnet om hvor mye man kan lære av andres erfaringer, og hvor sterke historier mange bærer med seg gjennom livet.

Det var bare det jeg ville, si. At Ja, det nytter finnes! Organisasjonen har selvfølgelig ei hjemmeside. Den finner du her. Der kan du lese mer om organisasjonens tilbud, og du finner kontaktinformasjon hvis du tenker at dette er noe for deg eller noen du kjenner. Der kan du også melde deg som interessert i å være frivillig.

Eller du kan melde deg inn, og vise at du støtter på den måten.
Det koster så lite og hjelper så mye.
.

Jeg er hun som ikke var på foreldremøtet ...

Jeg går ofte på kafé. Av og til sammen med andre, men like ofte med bare meg selv. Når jeg har en uventa ledig halvtime og det er en kafé i nærheten, setter jeg meg der. Jeg har alltid ei bok i veska, og jeg liker å lese på kafé. Noen ganger later jeg som jeg leser. Da lytter jeg. Jeg liker å lytte til folk som prater på kafé.

Denne gangen sitter det to venninner ved nabobordet. De har tydeligvis barn i samme klasse. Jeg tipper siste år på ungdomsskole. Mødrene er nemlig veldig opptatt av valg for framtida. Og de er veldig opptatt av foreldremøtet som har vært. Særlig av hun som ikke kom.

- Hun møter aldri opp. Skjønner hun ikke hvor viktig det er å stille opp for barna sine? Hvor viktig det er å vite hvem de er sammen med og hva de driver med, sånn snakker de, damene.

- De snakker om meg, tenker jeg.
Jeg var hun som ikke var på foreldremøtene.

Altså, jeg har vært på foreldremøter. Mange. Både som lærer og som mamma har jeg vært på foreldremøter. Mange av dem var veldig kjedelige, og jeg kan ikke si at jeg alltid deltok med stor entusiasme. Men jeg var der. Det sa skolen at jeg skulle være. Jeg kom til og med hjem som klassekontakt og leder av FAU etter et sånt møte.

Så tok det slutt. Ikke fordi jeg valgte å ikke gå, men fordi jeg aldri visste når foreldremøtene var. Min unge leverte aldri lapper hjemme. Ikke om noe. En gang fikk vi brev i posten om at vi ikke hadde vært på konferansetime. Hadde vi fått brev i posten med innkalling, hadde vi nok vært der, men det er en annen historie.

Damene ved bordet ved siden av er på alle foreldremøter. Men jeg er nesten sikker på at mange av de foreldrene som sjelden eller aldri er på foreldremøter er på møter nok. Møter som angår deres barn, enten det er med skole, barnevern, bup, politi, helsevesen. Det trenger ikke å være rusrelatert, det som utløser møtene. Det skjer mye i barne- og ungdomsliv som de aller fleste, heldigvis for dem, aldri ser.

Noen er så slitne at de ikke orker å møte andre foreldre. De orker ikke å høre en eneste gang til hvor viktig det er å gjøre ting sammen, hvor viktig det er med faste leggetider, hvor viktig det er å stille opp. I går natt stilte de kanskje opp for sin unge da de hentet henne på legevakta, eller de trøstet en sønn som sa han ikke orket å leve.

Mange foreldre er ofte smertelig klar over hvem ungene deres er sammen med, og hva de driver med. Det er derfor de ikke orker å gå på foreldremøter. De er redde for å møte andres fordømmende blikk og kjenne på sin egen utilstrekkelighet.

Jeg satt ganske stille på kafé og lot som om jeg leste. Inne i meg prøvde jeg å telle de usynlige møtene jeg har vært på. Damene ved nabobordet gikk lenge før jeg var ferdig.

Når et ukjent nummer ringer...

I mange år var telefonen nesten som en kroppsdel. Jeg gikk ikke noe sted uten. Jeg sov med den ved siden av meg om natta. Hvis jeg var et sted jeg måtte ha telefonen på lydløs, sjekka jeg den annethvert minutt.

Jeg bråvåkna om natta, sikker på at jeg hadde hørt at det ringte. Oftest var det falsk alarm, men noen ganger ringte den.

Det aller verste var når det ringte fra ukjente numre. Jeg hadde ingen anelse om hvem som var i den andre enden, og selv om jeg ikke hadde lyst til å ta telefonen, turde jeg ikke å la det være. Det kunne være noe viktig. Det kunne handle om liv eller død.

Noen ganger var de ukjente numrene politi eller et eller annet helsevesen. Ofte var det datteren min som ringte fra en lånt telefon. Hun hadde et forbruk av telefoner som fikk meg til seriøst å vurdere en innsamlingsordning av gamle telefoner sånn at vi kunne putte en "ny" telefon i handa hennes hver gang en gikk tapt, for tanken på at hun skulle være uten telefon, og dermed enda mindre kontaktbar, var uutholdelig. De verste telefonene kom fra hennes bekjente, som enten skulle ha tak i henne, og ikke kunne forstå at ikke vi kunne hjelpe til med det, eller de skulle berolige oss med at hun var i godt selskap, nemlig deres. Mulig at tanken om det siste var god, men særlig beroliget ble vi ikke.

Hvis noen av våre nærmeste ringte, eller vi ringte dem, uten å få kontakt, ble det tapte anropet umiddelbart fulgt av en sms: "Det er ikke noe i veien", eller "Jeg ville bare snakke litt", kunne det stå. Uten en sånn melding fikk vi skikkelig vondt i magen. Det hender vi fortsatt sender sånne meldinger, men stadig oftere glemmer vi det.

I forbindelse med verdens overdosedag i fjor, la den største ungen min ut dette i sin staus på Facebook:

I morra markeres verdens overdosedag. I dag er det ett år og 12 dager siden jeg sto på en flyplass i Polen og fikk en telefon fra mora mi. Når familien din har hatt et rusproblem i ti år veit du hva denne telefonen betyr. Etter ti år med rusen er ingen telefonsamtaler fra familien spontane. De er alltid planlagt. Et tapt anrop følges alltid opp med en melding hvor det står "Ingenting har skjedd, ville bare skravle".

Ting har endra seg. Jeg trenger ikke å ha telefonen liggende på puta om natta, og jeg unner meg veldig ofte den luksusen det er å ha telefonen på lydløs. Siden jeg er litt rotete, innebærer det at jeg bruker en del tid på å lete etter telefonen, men det er den verdt, friheten ved å ikke måtte være tilgjengelig.

Men fortsatt skvetter jeg til hvis et ukjent nummer ringer, eller jeg har tapte anrop. Noen ganger er det som om det strammer seg i hele kroppen. Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få et helt normalt forhold til telefonen igjen. Jeg tror egentlig ikke det. For selv om angsten ikke varer lenge og hodet vet at det mest sannsynlig er en helt vanlig telefonsamtale som venter, har kroppen en annen huskommelse. Den vet at døden av og til kommer som et ukjent nummer.
.

Jeg forteller ungen at jeg har begynt å blogge...

.

Jeg ringer til ungen for å si at jeg har begynt å blogge. Altså, jeg har sagt det før, at jeg tenkte å blogge, men nå som jeg har gjort alvor av det, synes jeg det er greit at jeg sier noe om det. Så jeg ringer ungen, og sier at jeg har begynt å blogge.

- Det vet jeg. Blogg i vei, sier hun.
Så fortsetter den kloke ungen å si at det fører kanskje til at noen kan få svar på noen spørsmål de ikke tør å stille.

Jeg lurer på om det har noen betydning for henne at jeg er åpen om hvordan det har vært å være pårørende.

- Det hadde vært verre hvis du ikke hadde vært det. Da hadde jeg tenkt at du skamma deg, sier hun.
Hun husker tilbake til da jeg for lenge siden sa til henne at jeg ikke kom til å skjule noe, at jeg ikke ville dekke over situasjonen.

- Det har vært sunt for meg, også. Jeg slapp å tenke over hva de jeg møtte visste. Det gjorde meg mer komfortabel, forteller hun.

Jeg spør om hun blir lei seg når jeg forteller hvordan ting har vært for oss hjemme.

- Det er klart jeg blir lei meg. Selv om jeg så at det jeg gjorde påvirka dere, var det mye tøffere når dere sa noe. Da du fortalte om Spotifylista som het begravelse da vi var sammen på familiehelg, hylgrein jeg da jeg kom tilbake på institusjonen om kvelden. Men det at jeg skjønte hvor mye det jeg gjorde påvirka situasjonen, hjalp det som motivasjon, fortsetter hun.

Jeg tenker at den kloke ungen har noen gode poenger. Er man åpen, slipper man en god del skam. Og man slipper å påføre andre skam. Det kommer jeg sikkert til å mene noe om en annen dag.
.

Jo, takk, bare bra

.
Ofte blir folk veldig alvorlige i ansiktene sine når de spør om hvordan det går. Og det kan jeg jo skjønne - de jeg kjenner vet jo at jeg har et mildt sagt turbulent tiår bak meg.

At folk spør og bryr seg, er fint. Veldig fint. Og vanligvis pleier jeg å fortelle hvordan det går, på godt og vondt. Likevel har det mer enn en gang hendt at jeg har svart "Jo, takk, bare bra" uten at det har vært helt sant.

Jeg har ikke gjort det for å skjule noe. Jeg har gjort det for å skjerme meg selv. Det er jo unektelig sånn at hvis man øser ut av seg hvordan ting egentlig er, må man fortsette å snakke om det. Lenge.

Noen ganger er det rett og slett fint å ha fri. Det er fint å sitte på kafé med ei bok uten å fortelle om bekymringene sine til en som kommer bortom for å si hei. Eller når jeg bare vil konsentrere meg om handlelappen i matbutikken. Da er det fint å si "Jo, takk, bare bra", eller "Du vet, det er jo alltid litt stress å forholde seg til". Egentlig tror jeg at jeg sier mest det siste, for det er alltid sant.

Akkurat nå er forresten "Jo, takk, bare bra" et veldig passende svar. Dagene mine er stort sett helt vanlige, og jeg elsker vanlig. Jeg elsker å ikke få panikk når et ukjent nummer ringer på telefonen min. Jeg elsker å vite hvor ungene mine bor. Jeg trenger ikke en eneste liten overraskelse i livet, når jeg tenker meg om. Ikke på en stund enda.Etter mange år der rus har tatt en stor plass i familien, er det godt at den minste ungen klarer seg godt etter å ha vært i behandling.

I dag var min største bekymring om jeg kom til å rekke å hente ei pakke i butikken. Det dreier seg ikke akkurat om liv og død, og nettopp det er det deilig å tenke på. At de små hverdagstinga noen gang skulle få en plass på bekymringsskalaen min igjen, hadde jeg aldri trudd for noen år siden.

Jeg rakk å hente pakka. Selv om jeg synes det er kaldt ute, er det passe varmt inne. Jeg har ei god bok å lese i. Jeg har en mann å snakke med og en katt å klappe på, eller omvendt. Så, altså, "Jo takk, bare bra".
Helt sant!
.

Åpen i avisa

.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg er mora til en med rusproblemer, men det å være åpen betyr jo ikke at man må fortelle alt til "hele verden". På verdens overdosedag i 2017 gjorde jeg nettopp det, fortalte hele verden om hvordan det er å være pårørende. Hele verden i denne sammenhengen betyr at jeg skrev en lesersak i min lokalavis. Hvis du vil, kan du lese det her.

Jeg visste at jeg kom til å få reaksjoner og tilbakemeldinger, men at de skulle være så mange, hadde jeg ingen anelse om. Jeg fikk mail og meldinger. Noen ringte. Jeg ble stoppa på gata. Folk jeg ikke ante hvem var, fortalte om sitt eget håp og sin egen fortvilelse. For de fleste som leste saken min, var det nettopp det, en sak de leste, som kanskje grep dem. Så fortsatte de med gjøremålene sine. For noen andre var den med på å sette i gang noe. En fortalte at hun hadde tatt med en kopi av mitt leserbrev på jobben sin, lagt den på pauserommet og sagt at "Sånn har jeg det også".

Reaksjonene jeg fikk, grep meg. At noe jeg hadde skrevet, betød noe så viktig for andre, var både godt og litt skummelt på en gang.
- Skriv mer, var det noen som sa,
- Fortell mer.

Nå gjør jeg det. Mest for meg selv. Jeg har mange ting å rydde opp i, og det å skrive er en god ryddeprosess for meg. Roteprosess, også, forresten.
Siden jeg skriver mest for meg selv, hadde jeg jo ikke trengt å gjøre det i en blogg, akkurat, men om én annen finner nytte i det jeg har opplevd, eller om mine tanker og meninger kan være til nytte for noen, er det bra.
.

Hei, Bloggen

.

Jeg har tenkt lenge på dette. Om jeg skal blogge. Nå er ikke akkurat det å blogge noe som er helt ukjent for meg, i flere år hadde jeg tegnebloggen min, der jeg la ut en dametegning hver dag, sammen med en liten historie. Så har jeg de to vanskjøtta bloggene Vigdis vesle verden og Kunst, kanskje?

Det burde jo holde, egentlig. Likevel er jeg her igjen. Med ord. I en ny blogg.

Jeg har tenkt på det lenge. I flere år egentlig, men det er det siste halve året tanken virkelig har vokst. Etter at jeg skreiv et innlegg i lokalavisa om det å være pårørende til en rusavhengig, fikk jeg mange reaksjoner. Jeg har hørt mange sterke historier fra andre pårørende. Og andre, selvfølgelig. Men i denne sammenhengen er det ordene fra andre pårørende som er de viktige. Og noe som går igjen, er følelsen av å ikke ha en stemme som høres. 

Jeg vil ha en stemme. Noen ganger vil jeg rope høyt, andre ganger vil jeg bare hviske stille. Jeg flere spørsmål enn svar. Det jeg mener i dag, er kanskje noe annet enn det jeg mente i går. Jeg er ingen profesjonell pårørende som vet hva som er riktig å gjøre i alle situasjoner. Men jeg har en stemme. Og jeg mener noe, tenker noe, føler noe. Noe av det kommer jeg til å skrive om her. Sikkert famlende, usammenhengende og ukronologisk. Jeg kommer helt sikkert ikke til å skrive hver dag. Kanskje ikke hver uke, heller. Jeg kommer til å skrive når jeg har lyst og tid. Om hva jeg vil. For dette er mitt rom. Dette er min stemme.

.