Da jeg fikk et hjerte...

Jeg var så trist, og jeg var så sliten. Det eneste jeg hadde lyst til, var å ligge under dyna og vente på at det skulle gå over. Hva jeg ventet på at skulle gå over, var litt uklart. Det meste, egentlig. Alt var et ork.

Jeg lå mye under dyna, uten at jeg la meg til. Jeg sto opp og gjorde det jeg måtte. Jeg jobba. Jeg spiste. Jeg dusja. Jeg dusja riktignok ikke hver dag, for det måtte nøye planlegging til for å orke til og med enkle hverdagsaktiviteter. Sånt som pleide å være nødvendig sto ikke lenger øverst på lista.

Det var så slitsomt. Nesten alt var slitsomt.
Og svart.
Men så kom de, da, de små lysglimtene innimellom.
De som minnet meg om at det er håp, det er glede, det er liv.

Et av lysglimtene henger på veggen min.
Det er et hjerte, laget av tråd.

Vi fikk det da vi dro til Fossumkollektivet for å besøke ungen. Vi fikk det av en av jentene hun var i behandling med. En flott ungdom som vi hadde fått lov til å bli glad i.

Da jeg kom hjem, visste jeg akkurat hvor det skulle henge.
Nederst i trappa, mellom første og annen etasje. Da måtte jeg gå forbi det mange ganger hver dag.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stoppa foran det hjertet.
I begynnelsen gjorde jeg det mange ganger om dagen.
Stoppa. Så på det.
Og visste at noen tenkte på oss.

Det var det første jeg så hver dag, før jeg gikk på badet, før jeg drakk kaffe.
Det ga meg håp.

Jeg tror ikke at hun som laget det hjertet og ga det til oss, visste hva det skulle komme til å bety for meg, at det skulle bli så viktig. At noe hun hadde skapt, ga så mye håp. Hun brød seg, og hun torde å vise det. Med et hjerte.

To år etter henger det der fortsatt. Jeg ser det hver eneste dag. Jeg stopper ikke opp like lenge foran det lenger, men jeg ser det. Og jeg vet at det er der.

Og jeg tenker at det ikke alltid skal så mye til for å gjøre hverdagen lettere for noen, vise at man tenker på dem, og si at det er håp.
Det kan være et dikt, et kort, en blomst.
Eller håpet kan komme som et hjerte av tråd.