Mirakelet på Bøkevangen

.

Tidligere en gang har jeg sagt at jeg en eller annen gang skal skrive et innlegg som heter "Mirakelet på Bøkevangen". Igjen og igjen har jeg prøvd å skrive det innlegget, uten å få det til. Jeg har liksom ikke ord som kan beskrive det, mirakelet på Bøkevangen. Så ble jeg minnet om at det er tre år siden jeg tilbrakte nesten ei uke langt ute i de dype Østfold-skogene, på Bøkevangen.

Si Bøkevangen til Fossum-foreldre, og de blir myke i blikket. Det kommer ofte et lite sukk, også, men ikke av den oppgitte typen, mer som den lyden som kommer når man ser en kattunge, eller tenker tilbake på noe godt.

Bøkevangen er stedet der Fossumkollektivet arrangerer pårørendeuker. Bøkevangen er der jeg og mannen min var for ganske nøyaktig tre år siden.

Jeg grua meg. Jeg grua meg veldig. Jeg grua meg så mye, at dagene før håpa jeg litt på at jeg skulle skli på isen og skade meg litt. Ikke mye, men nok til at jeg kunne ringe å si at jeg dessverre ikke kunne komme.

Hva jeg var redd for? Ikke folka. Jeg visste at jeg kom til å møte bra folk.

Jeg var ørlite grann redd for at jeg kom til å kjede meg - søndag til fredag er lenge, og jeg er ikke så flink til å kjede meg. Så var jeg litt redd for at det skulle være selskapsleker  eller rollespill. Jeg misliker selskapsleker og rollespill. Jeg misliker det så sterkt at jeg benytter meg av voksenretten min til å si nei til å være med på selskapsleker og rollespill. Det skaper dårlig stemning. Jeg liker ikke å ha ansvaret for at det blir dårlig stemning.

Jeg var lei av å sitte i ring, og litt irritert over at jeg skulle bruke enda mer av min tid på å være mora til en rusavhengig. Jeg ville mye heller reist til et varmt land og ligget på stranda med ei bok. Mye heller det, enn skogen i Østfold.

Men mest av alt var jeg redd for hva det kom til å gjøre med meg, det å bruke så mange dager på å jobbe med mine egne følelser, uten å ha noen mulighet for å dra derfra. For det visste jeg - at når jeg først hadde valgt å dra dit, måtte jeg gå helt inn i det og sørge for at jeg fikk et utbytte av det for min egen del. Da visste jeg at det var meg og mine følelser og opplevelser det var viktig å gå inn i - ikke alle andres. Og hallo - det er mye mer smertefullt å gå inn i sitt eget enn å prøve å fikse andres liv.

Jeg kan ikke fortelle andres historier. Det som skjedde på Bøkevangen den uka, blir på Bøkevangen. Men for min del skjedde det et mirakel.

Altså, jeg hadde ikke noe dårlig liv før Bøkevangen. Jeg hadde ikke det. Jeg var ikke tynget ned av skyld og skam. Jeg syntes ikke at jeg bare var et dårlig menneske som hadde gjort alt feil. Likevel var det mange ting jeg aldri snakket med andre om, kanskje fordi det ikke var tid, sted eller plass for det. Kanskje fordi det ikke var viktig nok. Kanskje fordi jeg ikke var viktig nok.

Bøkevangen var stedet der jeg virkelig forsto at det jeg kjente på ikke var sinne, men sorg. Sorgen over de tapte åra, sorgen over å ikke ha fått det til. Der forsto jeg mer av hvor normalisert det unormale var blitt, og hvor langt bak i køen jeg hadde satt små ting som pleide å gi meg glede. På Bøkevangen tilga jeg meg selv for ting jeg hadde sagt og gjort. På Bøkevangen klappet jeg meg selv på skuldra og anerkjente at jeg noen ganger er modig.

Det er få ganger i livet jeg har ledd så mye som i de seine nettene på Bøkevangen. Det var litt som å være på leirskole. Når alle de voksne (eller familieteamet, om du vil), hadde lagt seg, satt vi som var på leir igjen og fortalte absurde historier fra livet med et barn som ruser seg.

Vi delte ting som vi aldri kan si til andre, de tingene som får andre til å bli alvorlige og triste i ansiktene sine, og som de i alle fall ikke ler av. Historier som er så grusomme at man nesten ikke tror at det er sant, men som også har noe lattervekkende over seg, de historiene ble igjen på Bøkevangen.

Vi som var sammen de dagene, lærte noe om hverandre. Vi så hverandre, og fikk helt spesielle bånd. Selv om jeg ikke har kontakt med alle jeg møtte, tenker jeg på dem, og er inderlig takknemlig for at de var der sammen med meg, for at de delte og for at de tok imot.

Vi snakket om alle de tingene som får andre til å si "Du må ikke føle sånn", eller "Sånn kan du ikke tenke". Vi tenkte det og følte det og snakket om det.

Vi jobbet med våre egne historier, og snakket om det som var vanskelig med gruppa. Uten filter, uten skam. Vi støttet hverandre og løftet hverandre. Og jeg tror at alle opplevde hvert sitt lite mirakel.

Jeg dro hjem med lettere ryggsekk enn da jeg kom. Jeg vet ikke om jeg ble et bedre menneske av å være noen dager i Østfold, men jeg ble i hvert fall ikke et verre. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ble snillere mot meg selv.

Verktøykassa mi var tyngre da jeg dro. Jeg hadde med meg flere sorteringsverktøy, sånne som jeg bruker til å sortere følelser med. Det har kommet godt med i ettertid.

Si Bøkevangen til Fossumforeldre, og vi blir blanke i øynene.
Vi som har vært der, har opplevd noe spesielt.
Jeg unner ingen å være pårørende til en rusavhengig, men en uke på Bøkevangen hadde alle hatt godt av.
Og alle hadde fortjent sitt eget lille mirakel.