Jeg var på Fossumkonferansen 2019

.

Panelsamtale, fra venstre Eirin, Thea, Reidar Hjermann, Mats, Vigdis.

Jeg hadde glemt hvor travel mai er. Tida strekker ikke til til alt jeg har lyst til. Det er ikke det at jeg har for mange jern i ilden, jeg har ikke det, men for mange fingre i jorda - det har jeg på denne tida av året.

Derfor, altså, heller enn å blogge har jeg sådd gulrøtter og salat. Men ikke rødbeter. Det har jeg ikke rukket, og vinduskarmen gror over av meterbønner, squash og noe jeg ikke husker hva er.

Derfor, altså, har jeg enda ikke sagt et eneste ord om Fossumkonferansen jeg var på i forrige uke. Jeg skal det. Jeg noterte og tenkte. Jeg har tenkt at jeg må si noe om hvorfor jeg tror at langtidsbehandling er livsviktig for unge mennesker. Og for pårørende. Jeg må si noe om hvordan det er å være vanlige foreldre og igjen og igjen måtte forholde seg til statistikk der vi ikke akkurat kommer godt ut. Jeg må si noe om det flotte tilbudet vi som er så heldige at vi får ungene våre i behandling i Fossumkollektivet får - enda en gang må jeg si det.

Men ikke i dag. I dag må jeg potte om pelargoniaene mine. Tro meg, de er mer forsømt enn denne bloggen.

Men altså. Jeg var på Fossumkonferansen. Jeg fikk til og med si noen ord. At jeg sa at jeg at da ungen min kom i behandling, dreit jeg i hva de gjorde i behandlinga, får så være. (Man skal vel ikke si sånt når man sitter i et panel og er voksen, at man driter i noe, mener jeg.) Akkurat da hadde jeg bare ikke andre ord, for det var så viktig for meg å si at jeg måtte tenke på min egen behandling - du vet, det med å feste sin egen oksygenmaske først. Og det at hva som skulle skje i hennes behandling, måtte jeg overlate til fagfolk. Jeg måtte rett og slett stole på at de hadde kunnskapen og virkemidlene som skulle til. Jeg hadde det i hvert fall ikke.

Jeg fikk for liten tid, selvfølgelig, det er aldri nok tid, men jeg tror jeg fikk sagt noen viktige ting:

- At når man får et rusproblem i familierollen, blir mammarollen en helt annen enn det man forestiller seg at den skal være. Og papparollen. Og søskenrollen. For rus rammer hele familien og alle nærstående. Skjøre relasjoner kan repareres, men det er viktig å få hjelp.

- At det er viktig at nærstående tar vare på seg selv. Vi har rett til å ha gode liv for vår egen del.

- At familiearbeidet ved Fossumkollektivet og nettverkene som blir skapt gjennom det er viktige også for pårørendes ettervern.

- At det var viktig for meg å stole på institusjonen og at jobben som ble gjort der var velfundert og bygget på anerkjente behandlingsmetoder. Jeg overlot behandlingen til de som hadde det som jobb. Så var jeg mamma, eller kanskje det er mer riktig å si at jeg ble det igjen.

Som vanlig er det mange ting jeg gjerne skulle hørt mer om. En fagdag går veldig fort. Noe skal jeg lese mer om. Noe skal jeg snakke mer om når jeg møter folk igjen i andre anledninger. Og som vanlig var pausene superhyggelige, med engasjerte mennesker fra mange ulike felt. Jeg er til vanlig skikkelig dårlig til å mingle, og blir litt sjenert i sånne sammenhenger, men syntes jeg hadde mange gode pausesamtaler denne gangen.

Usynlige tigre, ved Jeanette, Vigdis, Anders og Aina med Petter Nyquist.

Nå kaller hagen. Den roper faktisk. Og jammen tror jeg at noen av pelargoniaene gråter litt...