Ettervern for pårørende

Når ungdom er i behandling i Fossumkollektivet, brukes det mye tid på å snakke om tiden etterpå - om hvordan man skal bevare nykterheten når man kommer tilbake til hverdagen. Ungdommene oppfordres til bl.a. å bruke selvhjelpsgrupper og å bli kjent med sine tilbakefallstegn.

Da min unge var i behandling, tenkte jeg mye å det med ettervern. For meg selv. Det er jo ingen selvfølge at vi som er nærstående klarer å praktisere det vi har lært når det stormer.

Mange ungdommer tar tilbakefall. Mange pårørende opplever at det er lett å gå tilbake til livet sånn som det var før, der all oppmerksomhet dreier seg om den som ruser seg. Det er lett å sette eget liv på vent igjen, og gjøre akkurat de samme tingene man gjorde før, uten at det hjelper denne gangen, heller.

Jeg mener at det er en reell fare for at også pårørende tar tilbakefall selv om det går bra med den man er pårørende til. For meg er det sånn at når jeg er ekstra sliten, går jeg lett tilbake til gamle mønstre, kontrollbehovet mitt vokser og jeg synes det er vanskelig å sortere hva som er viktig og hva som er bagateller. Energien min går med til å bekymre meg, stresse og organisere. Det er ikke et godt sted å være.

I Fossumkollektivets venner har vi snakket mye om ettervern for pårørende. Hva skjer når ungdommen ikke er i kollektivet mer, enten fordi hen har fullført behandling, avbrutt behandling eller hen dør? Hvem kan vi pårørende snakke med da, som forstår akkurat hvordan vi har det?

Nå har vi gjort noe mer enn bare å snakke. Nylig utdannet vi det første kullet med likepersoner i Fossumkollektivets venner, eller pårørenderessurs, som vi har valgt å kalle det. Det betyr at når pårørende er ferdige med familiearbeidet i Fossumkollektivet, vil de, om de ønsker det, bli kontaktet av en av oss, som kan snakke litt om tiden etterpå og dele bekymringer.

Utdanningen til pårørenderessurs forutsetter at man har gjennomgått Fossumkollektivets familiearbeid, med en egen kurshelg på toppen av det. Man må ha et avklart forhold til egen historie, og ikke stå midt i stormen selv. For å sikre at rett pårørende kobles på rett ressurs, og at ingen av våre dyrebare pårørenderessurser sliter seg ut, vil kontaktetableringen gå gjennom en koordinator.

Den primære oppgaven er altså å følge opp pårørende som har hatt ungdom i behandling i Fossumkollektivet.

Videre vil pårørenderessursen også kunne være en ressursperson ut mot andre pårørende i sin egen kommune, bidra med informasjon om pårørendes situasjon til de som måtte trenge det, være brukerrepresentanter i ulike sammenhenger og lede selvhjelpsgrupper.

Det er fortsatt ting som må på plass, men vi har altså over 20 ferske, flinke og ivrige pårørenderessurser rundt om i landet som er klare til å gjøre en innsats for andre pårørende. Det er en skikkelig god start.