Som å leve i et spill ...

Noen ganger kjennes det å være pårørende til en rusavhengig som å være en brikke i et spill der reglene stadig forandrer seg. Spillebrettet forandrer seg også. Og deltakerne. De du trodde var medspillere, viser seg plutselig å tilhøre et helt annet lag. Det er som å spille sjakk, Ludo og stigespill samtidig, mens man stadig får utdelt nye kort på hånda. Og, ja, for ikke å glemme den forsvunne diamant. Mye av tida går med på å leite etter den.

Spillet kan fortone seg omtrent sånn, men husk, det er ingen regler, så alt kan skje:

1: Du oppdager at ungen din ruser seg: Gå rett i kjelleren. (Senere i spillet skal du oppdage at det alltid er en kjeller under kjelleren, men en kort stund er du uvitende om akkurat det).

2: Du setter grenser. Alt blir bedre nå. Slå et ekstra kast.

3: Det ble ikke bedre. Rykk tilbake til start.

4: Du prøver å finne noen som kan hjelpe. Stå over en fire - fem kast, til enten noe skjer, eller du gir opp og tenker at dette må du fikse selv.

5. Ungen din lover bot og bedring, og sier at hun egentlig ikke har noe problem. Du blir glad, og klatrer opp en stige. Eller to, hvis det er første gangen hun lover det. Hvis du har hørt det mange ganger før, at alt blir bedre nå, kan du stå der du er.

6. Det blir verre igjen, men du har hvilt, så du tror at dette kan du fikse. Slå et ekstra kast.

7. Du må ta fri fra jobben for å leite etter ungen din. Stå over et kast mens du ringer til politi og ruskonsulent.

8. Du leiter etter ungen din. Henne finner du ikke, men du møter både Spardame og Svarte-Per. Før ville du rykket tilbake til start, tatt en tur i kjelleren og stått over et kast. Nå er du så vant til det, at du bare spiller videre.

9. Siden ingen hos politiet hører på deg når du ringer og forteller om planlagte kriminelle handlinger, drar du til politistasjonen. Der trekker du kølapp, og venter. Stå over et kast.

10. Du ringer til NAV for å prøve å få til et samarbeid. Rykk en plass bakover for hver telefonsamtale.

11. Ungen din tar enda en overdose. Du har en åtter på handa, og vrir til hjerter. Det hjelper en liten stund.

12. Ungen din blir tatt av politiet, og rykker i fengsel. Du vet hvor hun er, og kan slå to ekstra kast.

13. Så er hun ute igjen, og du står i sjakk.

14. Huset ditt oppgraderes, eller nedgraderes, til hotell. Ungen vil ha penger hver gang hun passerer start. Du har fått nok, og stenger hotellet, banken og restauranten. Nå kan du klatre opp en stige.

15. Ungen din står i sjakk, og vil plutselig være på lag med deg. Hun drar i rusbehandling. Ta en pause i spillet så lenge hun er der.

16. Du skal besøke ungen din. Rykk fram til Bastøyferja. Betal billetten med glede. Slå et ekstra kast.

17. Ungen din skriver seg ut av behandling. Rykk tilbake til start.

18. Du jakter på den forsvunne diamant ungen din. Du finner henne, men får henne ikke med tilbake i behandling. Hun har pokerfjes, og gode hjelpere skaffer henne et sted å bo.

19. Du har fått dårlige kort på hånda, og melder pass. Siden det ikke er lov i dette spillet, må du stå over et kast og slå ut et tårn. Du må krangle med en juksemaker, en ruskonsulent og en ansatt i NAV.

20. Sakte, men sikkert, klatrer du opp av kjelleren. For å være sikker på å ikke havne der igjen, fyller du den med sement. Du skjønner at du ikke kan spille aleine, og rykker fram til en selvhjelpsgruppe.

21. Du slår Yatzy. Ungen din drar i behandling igjen. Du satser på at alle gode ting er to, men du setter ikke penger på det.

Som jeg sa først: dette spillet har ingen regler. Derfor kunne jeg fortsatt i det uendelige. Her kunne man trukket kort med sykemeldinger, ran, vold. Man kunne sittet musestille og stått over et kast mens ungen lå under et teppe og spydde i abstinens. Man kunne klatret opp og ned stiger i rasende fart, leita i hus og hoteller, mista alle pengene sine, kastet griser, tapt i Bingo.

Vi er mange som har spilt, og spiller, varianter av dette spillet. Jeg har spilt det. Verst var det da jeg prøvde å manøvrere både egne og andres brikker. Da jeg skjønte at jeg bare kunne forandre på meg selv (Ja, det er en klisjé. Det gjør det ikke til løgn) skjedde det noe. Da kunne jeg bestemme meg for at dette spillet ville jeg ikke være med på mer.

Jeg klatrer fortsatt opp og ned stiger, står over kast og får dårlige kort på hånda. Det er fordi jeg lever, og livet er fullt av tårn og snublesteiner, med eller uten rus. Sånn er det for alle. Men jeg lar ikke noen andre bestemme hvor jeg skal sette brikkene mine, eller hvilket spill jeg skal være med i.

Ungen min er i mål. Hun er ferdig i behandling og rusfri. Hennes spillebrett har sett helt annerledes ut enn mitt, selv om vi spilte i det samme spillet. Hun har sin spillhistorie, jeg har min. Ingen av oss har lyst på ei runde til i dette spillet, så vi gjør det vi kan for å slippe.
Hun har blitt rusfri. Jeg har murt igjen kjelleren.