Grenser gir ikke alltid ønsket resultat

Siden jeg nå en gang har bevega meg litt i grenseland i bloggen allerede, kan jeg jo fortsette litt til.

Selv om man setter grenser, er det ikke gitt at det går sånn som man hadde tenkt. Da vi stilte krav om at ungen skulle levere urinprøver, for eksempel, førte det riktignok til at hun holdt seg borte fra hasj. Det var for så vidt ønsket resultat. Det vi ikke hadde tatt med i beregningen, var at hun endret rusmønster og fant fram til stoffer som gikk fortere ut av systemet. Det kan jeg trygt si at var et uønska resultat.

Da vi la fram betingelser for at hun kunne bo hjemme og fortsatt ha gratis kost og losji, valgte hun å flytte. Vi syntes våre krav var rimelige og enkle: Å stå opp hver dag og komme hjem hver natt uten å være rusa. I vår verden var det det soleklare valget hun burde ta.

Vi tenkte vel ganske lenge at det å stille vanlige, enkle krav ville føre til ønska atferdsendring. All logikk tilsier jo at man velger å bo gratis og spise gratis hvis man kan. Jeg erfarte fort at logikk og rus ikke kommuniserer noe særlig bra...

Så kan man jo tenke at det å sette grenser for en rusavhengig er bortkasta, det virker jo ikke likevel. Og ja, jeg må ærlig innrømme at det hendte at det slo meg at de eneste som måtte ta konsekvensen av grensene var oss voksne. Vi måtte ut på grensepatrulje for å kontrollere, og vi måtte sanksjonere. Noen ganger var vi så slitne at vi ikke orka å sette flere grenser, selv om det kanskje hadde vært fornuftig. Vi hadde mer enn nok med å passe på at grensene som var satt ble overholdt, og orka i hvert fall ikke å håndheve flere.

Likevel er jeg en som sier at tydelige grenser er viktige. OK, det virka ikke hos oss, direkte, men det kunne ha gjort det. Da hadde det vært dumt å ikke prøve.

Og så er det den viktige biten med å overleve selv - ved å sette grenser som gjør at man kan føre tilnærmet normale liv, uten å tilrettelegge for rus og uten å måtte dekke over andres atferd. Det er slitsomt og uforutsigbart å leve grenseløse liv, enten man er ungdom eller voksen.

Og noe som er veldig viktig: Selv om grensene ikke førte til ønsket atferdsendring hos ungen, førte de til endring. Ved å sette grenser, overlot vi til ungen å ta ansvar for sin egen rus. Vi ble igjen tydelige voksne som ikke lot oss manipulere.

Jeg kan ikke forandre på andre enn meg selv. Men når jeg forandra meg, førte det til endring hos andre, også hos ungen. Hun slutta ikke med rus, men hun respekterte at vi ikke ville ha rusen i våre liv. Hun visste at det ikke var noen vits i å be oss om noe, hvis ikke det samtidig innebar hjelp til å endre livet sitt.

Ved å sette grenser for kontakt, måtte jeg tenke over hva som måtte til for at jeg skulle kunne ha et godt liv, selv om ungen min valgte en vei jeg ikke kunne støtte. Jeg måtte komme fram til at jeg fortjente et godt liv, uavhengig av hvordan hun hadde det. Jeg måtte sette grenser, der jeg overlot valget til henne. Jeg valgte aldri bort henne, men jeg sa hva som måtte til for at hun skulle kunne være i vårt hus. Det høres brutalt ut, og det er det. Men det var livsnødvendig.

Jeg forsona meg med at jeg ikke kunne reparere henne. Jeg slo ikke hånda av henne, men jeg sa noe om hva slags kontakt vi kunne ha. Hun visste hvor jeg var, og at jeg var der. Hun visste at hun kunne få hjelp, men ikke til å fortsette å ruse seg.

Jeg slo ikke hånda av henne, men jeg nekta å leie henne fram til kirkegården.