Helse i hver pelsdott

Å ha et dyr eller to å forholde seg til, har vært godt når det har storma i livet. Når jeg har hatt aller mest lyst til å krype under dyna og bare bli der, har de kommet med irriterende krav om mat. Den som har hørt en katt mase, vet at det bare er å gi seg. Den gir seg nemlig ikke.

I noen år snakka jeg ganske mye med katter. Eller til. For det var jo ikke akkurat sånn at de svarte med ord. Men den jevne duringa en sovende katt hadde, og har, har en beroligende effekt på meg, og jeg trengte å bli beroliget ganske ofte.

Å ha noen å holde på, klappe på og hviske til, var gull verdt. En jeg visste hvor var, i alle fall mesteparten av tida. Det hendte jo at jeg satt oppe om natta, som en bekymra kattemamma, og venta. Noen ganger tulla jeg litt med at sånn er det for oss som har dyr som er musavhengige...  

Jeg er ikke aleine om å ha stor glede av selskap med dyr. Mange har det, uansett hva slags livssituasjon de er i.

Litt spesielt for oss som er foreldre til rusavhengige, er at mange av oss overtar dyra til ungene våre, enten fordi de ikke klarer å ta seg av dem selv, eller fordi de drar i behandling og ikke kan ha med seg dyr. Jeg kjenner for eksempel mange foreldre som har hunder av raser de aldri ville valgt selv. Ja, en del av dyra har navn foreldra aldri ville valgt selv, heller...

Ei jeg kjenner fikk både en stor hund og en stor edderkopp i fanget. Begge var hårete, men det var bare en hun trengte å gå tur med. Edderkoppen var for så vidt også grei nok, bare den fikk sine tre grasshopper servert jevnlig.

Selv har jeg valgt mitt eget dyr, eller det vil si, det var katten Hroar som i sin tid valgte meg. Det er mye godt selskap i et dyr. De tåler det du sier, uansett. Det er plass til mange tårer i en katt, og det er helse i hver pelsdott.