Den viktige ungdomsgruppa til politiet

I Sandefjord blir ungdomsgruppa til politiet lagt ned. På byråkratspråk heter det at den blir omorganisert. Det vil si at ressursene blir flyttet og arbeidsoppgavene blir heretter forebygging av alle typer kriminalitet, ikke bare sånt som gjelder ungdom. Og, ja, arbeidet skal foregå på dagtid. I ukedagene.

Jeg har tidligere fortalt om min unge at hun var utrolig god til å fly under radaren da hun begynte å ruse seg. Hun er verbalt sterk og kjapp i hodet. Hun kunne se både lærere og andre gode hjelpere inn i øynene, uten å blunke, og komme med troverdige forklaringer på det meste. I tillegg fulgte hun reglene nok til at hun fikk være i fred.

Det var ikke lett for oss som pårørende å nå fram med våre bekymringer. Heller enn å bli sett på som ressurspersoner, ble vi nok sett på som en del av hennes problem. Men det er en annen, og temmelig sår, historie.

Nå skal jeg si noe om ungdomsgruppa til politiet. De ble nemlig viktige for oss. Vi kunne ringe til dem når vi bekymra oss. Det gjorde vi ganske ofte, men sjelden, eller aldri, på dagtid i ukedagene.

Den første gangen vi tok kontakt med ungdomsgruppa, var det for å lufte vår bekymring. Vi ble møtt av noen som var interessert i å høre på oss, og som var oppriktig interessert i det vi fortalte. Ikke en eneste gang følte vi oss som dårlge foreldre i møte med politiet. Deres utgangspunkt var at vi var vanlige folk, med vanlige grenser og mat på bordet.

Å vite at de holdt et øye med ungen min, var viktig. De samtalene vi ikke klarte å få til hjemme, uten at hun marsjerte av gårde, var det noen andre som også tok. Det hindret ikke at hun ble rusavhengig, men det betød noe, at noen andre enn oss kjente navnet hennes, visste hvem hun var og så henne.

Vi hadde gitt ungen klar beskjed om at hun ikke kom hjem om natta, ville vi etterlyse henne. Da det skjedde, ringte vi ungdomgruppa. Vi sa alt vi visste om hvem hun holdt seg sammen med, og ungdomgruppa oppsøkte flere adresser. De fant henne ikke, men det førte likevel til at ungen kom hjem. Sint som ei furie, det var nemlig ikke kult at politiet oppsøkte vennene hennes. Altså, det hindret ikke at hun ble rusavhengig, men det førte til at hun kom hjem til tida etter det.

For ungen min betød ungdomsgruppa mye. De kjente henne, hun kjente dem. At en av dem kunne ta henne til side å si "Men hva gjør du her? Du har alt for mange ressurser til å kaste dem bort", var viktig. De sa at de trodde på henne. De møtte henne med respekt.

- Jeg tror det er på grunn av ungdomsgruppa jeg alltid har hatt et godt forhold til politiet, sa ungen, da jeg snakka  med henne i telefonen her om dagen.

- Jeg skjønte at politiet er vanlige folk med en jobb, og at de ikke er en fiende. Derfor har jeg ikke bråka når det har vært noe, og alltid legitimert meg når jeg har blitt bedt om det, sier hun.

Og akkurat det, at rusavhengige får et godt forhold til politiet, er ingen selvfølge. Men det er viktig. Min unge har vært i farlige situasjoner, og da har det vært naturlig for henne å ta i mot hjelp fra politiet. Det er jeg som mamma utrolig glad for.

Ok. Hun ble rusavhengig, selv om ungdomsgruppa i politiet holdt et øye med henne. Men selv om det ikke holdt henne unna rus, er det temmelig sikkert at  kontakten med ungdomsgruppa bidro til at hun både ble en hyggeligere og en mindre kriminell rusavhengig enn hun ellers ville ha blitt. Og det er god samfunnsøkonomi.

Hun er heller ikke i tvil om at innsatsen fra ungdomsgruppa har vært viktig for å forebygge både rus og kriminalitet hos mange andre.

Som mamma er jeg evig takknemlig for at ungdomsgruppa var der da vi trengte det. Jeg er ikke den eneste pårørende som i perioder har opplevd at politiet er de eneste man kan støtte seg til. Jeg synes det er innmari leit, og et stort tilbakeskritt at gruppa legges ned.

For min familie var ungdomsgruppa utrolig viktig, både for ungdommen og foreldre. De møtte oss med respekt. De visste hvem vi var. De så oss.

Jeg er lei meg, og bekymra, for de som står i det samme som vi gjorde, og de som kommer etter oss. Det problematiske livet foregår ikke bare i normalarbeidstida, og rusproblemer lar seg ikke omorganisere.