Fossekallen er Fossumkollektivets eget magasin. Det lages hovedsaklig av ungdommene selv, og byr på historier knyttet til livet relatert til kollektivet.
I høst fikk jeg en telefon med spørsmål om jeg kunne tenke meg å bli intervjuet. Jeg sa selvfølgelig ja. Ikke fordi jeg hadde veldig lyst til å stikke hue fram, men rett og slett fordi at siden jeg har en jobb der jeg ber andre by på seg sjøl, syntes jeg vel at det var rett og rimelig å gjøre det samme.
Jeg grua meg ganske mye til det intervjuet. Jeg er alltid redd for at jeg skal være uklar i det jeg sier, at jeg skal snakke før jeg tenker meg om, at jeg plutselig skal få jernteppe... "Tenk hvis jeg sier noe dumt, tenkt hvis journalisten synes jeg er dum, tenk hvis... tenk hvis..." - jeg er skikkelig god til katastrofetenkning.
Jeg gleda meg også. Jeg syntes det var morsomt at en av ungdommene leste bloggen min, og syntes at jeg var verdt å snakke med. Jeg syntes det var fint at de ville ha med min mammastemme i sitt magasin.
Jeg er ikke sikker på hvor lenge telefonsamtalen varte. Ganske lenge, tror jeg, for praten gikk skikkelig lett. Sara, den ungdommen som intervjuet meg, gjorde meg trygg på at hun visste hva hun gjorde. Hun var godt forberedt, og lett og morsom å snakke med.
Vi snakka om mye forskjellig rundt det å være pårørende, og jeg kan ikke si at jeg misunte Sara jobben med å trekke ut hva som skulle være med. Hun klarte seg innmari godt, da hun sendte meg teksten til gjennomlesning fant jeg ikke noe å pirke på. Og jeg er en pirker.
Takk til Sara, og takk til Fossekallen. Det var litt rart og veldig gøy å lese om meg selv.
Fossekallen kan forresten alle lese. Det er mulig å få den tilsendt i posten, eller å lese den på nett. Intervjuet med meg finner du her, i Fossekallen 2018. Har du lyst til å lese tidligere numre, og det anbefaler jeg, finner du lenker på denne siden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar