Hvem ser de unge pårørende?

.
Tidligere har jeg skrevet om da jeg var på Fagdag om ungdom som pårørende. Der fikk ulike instanser som har et tilbud til ungdom presentere seg, som f.eks. helsestasjon for ungdom, fritidstilbud, miljøtiltak på skoler osv.

Det er mange som gjør en god jobb for at ungdom i min kommune skal ha det bra. Noen av de ungdommene de jobber med er pårørende.

Det jeg imidlertid savnet, var spesifikke tiltak rettet mot ungdom som pårørende. Eller, ikke nødvendigvis spesifikke tiltak, det også, men mer hvordan de ulike instansene forholder seg til ungdom som er i pårørendegruppa.

Jeg hørte mye fint, og mye fint som kan komme ungdom som er pårørende til gode. Mange vil ta seg av ungdom som er pårørende på en god måte. Men det forutsetter at man finner dem først.

Og her er svakheten, tenker jeg. Hvordan vet de hvem som er pårørende? Hvordan sikre at ungdom tør å snakke om det som er vanskelig? Det holder i hvert fall ikke å si at "Du kan snakke med meg om alt". Det holder ikke å overlate til ungdom å si at de er i en pårørende situasjon. Noen må finne dem. Noen må si at de vet. Og det er skikkelig vanskelig.

Det er nemlig sånn at ungdom som er pårørende til rusavhengige ofte har lang trening i å dekke over, skjule og bagatellisere. Ofte er det ungdom som bærer på mye skam, og de står ikke nødvendigvis først i køen for å fortelle historiene sine. Ikke har de et stempel i panna, ikke har de en egen pårørendejournal som følger dem. De er ofte usynlige, fram til noen andre gjør dem synlige, eller de tør å gjøre seg synlige selv.

Jeg pleide å være lærer. Jeg mener selv at jeg den gangen brød meg oppriktig om elevene mine. Likevel vet jeg at det var elever som fløy under min radar. Når jeg oppdaget at ungdom levde i hjem med rusmisbruk, gjorde jeg noe. Selvfølgelig gjorde jeg det. Men det var ingen selvfølge at jeg oppdaget hvordan mine elever hadde det inne i seg. Eller hvordan de hadde det hjemme.

Jeg tipper at en del av de ungdommene jeg bekymret meg for fordi de stadig var trøtte, ikke gjorde lekser, ofte kom i konflikt, var mye syke eller var veldig stille, var pårørende. Jeg tipper at en del av dem jeg ikke bekymret meg over fordi de alltid gjorde det rette, var det også.

Jeg tipper at jeg ofte så feil problem. Jeg tipper at jeg av og til overså, eller feiltolket, rus. Og til de elevene jeg ikke har sett, må jeg bare beklage alt jeg kan. Det var ikke meninga. Jeg visste kanskje ikke hva jeg skulle spørre om, eller jeg trodde kanskje jeg visste hva som var problemet. Om du var en som gjemte deg bort, skulle jeg, og alle andre voksne, lett bedre.

Det er ikke lett å finne dem som er verdensmestere i å gjemme seg bort.
Når en mor kommer full til konferansetime, oppdager man et rusproblem. Eller når du har hatt storesøsteren på skolen før, og vet hvilket miljø hun er i. Og man oppdager det når noen skriver et brev fullt av hemmeligheter.
De som er verdensmestere skriver ikke brev. De som bærer skam, fortsetter ofte å bære til det brister.

Det er dette vi må ta tak i, tenker jeg. Vi må bli flinkere til å leite. Vi må lære mer om hva vi skal se etter. Vi må ikke være redde, men spørre om det vi lurer på. Og vi må tåle å høre svaret. Det sanne svaret. Sånn at vi får koblet ungdom som er hemmelige pårørende mot de tjenestene som vil dem vel. Sånn at de får noen å snakke med, noen å dele med. Sånn at de skjønner at det finnes andre som har det som dem. Sånn at de skjønner at det ikke er deres skyld. Sånn at de skjønner at det er mulig å være glad i noen og mislike det de gjør samtidig.

Dette tenker jeg man burde snakket om på en fagdag. Hvordan finner vi ungdommen som er pårørende? Hva skal vi spørre om? Hvem skal spørre? Hvordan skal vi snakke med familien? Hva trenger den enkelte?

For dessverre er det fortsatt tilfeldig om ungdom som pårørende blir fanget opp.