"Nå må foreldrene komme på banen"...

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, uttrykket "Nå må foreldrene komme på banen". Det er skikkelig lett å nikke enig til det.  Selvfølgelig er det det. Selvfølgelig er det viktig at foreldrene er på banen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt lei meg når jeg har hørt det uttrykket. Ikke fordi jeg ikke enig. For det er jeg. Foreldrene bør på banen. Jeg blir lei meg fordi det ofte blir uttalt med heva pekefinger, strengt ansiktsuttrykk og en dose med nedlatenhet og fordommer.

"Ungdom ruser seg tidligere/oftere/mer enn før. Nå må foreldrene på banen!".
De som sier det, har mest sannsynlig ikke barn som ruser seg. Og de tror mest sannsynlig at de er mye mer på banen enn sånne som meg. Kanskje tror de at de er flinkere til å snakke med ungen sin, til å sette grenser, til å oppdra.

Ja, jeg er hårsår. Jeg blir lei meg. Jeg blir sint. Kanskje de er flinkere foreldre enn meg, de som sier at foreldrene må på banen. Men det er jammen ikke fordi jeg ikke var på banen at min unge begynte å ruse seg.

Noen ganger var jeg på feil bane, det innrømmer jeg. Det var nemlig ikke lett å holde følge da hun veksla mellom ulike baner i rasende fart.

Noen ganger rota jeg meg bort. Du vet, når du egentlig skal være midt på fotballbanen, går deg vill og plutselig befinner deg helt bak mål. Sånn hadde jeg det mange ganger.

Jeg har ikke vært på skøytebanen, jeg har ikke det, men jeg har jammen sklidd rundt på glattisen og fått sår både på knærna og i panna.

Klart foreldre skal på banen. Det er bare det at de man henvender seg til med sånne utsagn ofte er på banen både dag og natt. Og noen av de banene er så grusomme at jeg nesten ikke orker å tenke på det.

Det er viktig å engasjere foreldre. Det er viktig å informere foreldre. Og det er viktig ar de som sitter på tribuneplass tenker over hvordan de sier ting. Da kan vi som har svetta rundt på de ulike banene trekke inn piggene. Kanskje vi kan snakke sammen, også. Vi har mye kunnskap om hva det kan være lurt å gjøre når underlaget svikter. Vi har nemlig drøssevis med erfaring, særlig med ting som ikke virker...

Men igjen, og det er sikkert ikke siste gang jeg kommer til å føle behov for å si dette: Det er for lettvint å tro at ungene våre ble rusavhengige fordi vi ikke var på banen. Og kanskje du ikke en gang tror det, du som sier det, men bruker uttrykket av gammel vane: Tenk deg om. 

Vi er flere som blir lei oss når vi hører det. Det skaper avstand mellom oss. Og avstand - det har vi ikke råd til når det gjelder å ta vare på ungene våre. Da er det heller viktig at vi er på samme bane.