Se meg inn i øynene - et tegneprosjekt

Det er omtrent ett år siden jeg bestemte meg for å lage en serie med bilder av mødre til rusavhengige. Etter å ha gått åpent ut i lokalavisa med min historie, fikk jeg ekstremt mange tilbakemeldinger. Pårørende fortalte om sine møter med hjelpeapparatet og om skam knyttet til det å være foreldre til rusavhengige. Fra andre fikk jeg reaksjoner som «at det kunne hende dere, dere er jo så ressurssterke» og «så modig du er som står fram». For meg er det leit at det å stå fram fortsatt blir betraktet som modig, og at vi som er pårørende fortsatt møter på et hav av fordommer. Derfor vil jeg tegne. Jeg vil tegne kvinneportretter. Helt vanlige damer, som man møter hver dag i matbutikken. Som er mødre til rusavhengige.



Både i møte med det offentlige hjelpeapparatet og i private sammenhenger føler vi oss ofte usynlige. Derfor har jeg valgt å kalle prosjektet for "Mora di: Se meg inn i øynene".

Teknikken jeg bruker? Mixed media, heter det kanskje?
Jeg tegner på foto. Papiret blir først preparert, så tegner jeg med fargeblyanter. Arbeidet fikseres flere ganger underveis. Ved å bruke foto i bunnen, bevarer jeg plassering av ansiktstrekkene, som jeg likevel modifiserer for å skape et eget uttrykk. Portrettlikhet er ikke det sentrale, men det at jeg kjenner historiene jeg tegner inn i ansiktene.
Hvert ansikt renklippes og monteres på ulike bakgrunner av farget papir, gjerne tapet. Inn i ulike, brukte rammer. Ulikhet, men noe som binder sammen, er en tråd.

Først tenkte jeg å stille ut samlingen på en vanlig gallerivegg, men tenker at det er i prosjektets natur å bruke offentlige rom. Jeg kommer til å bruke mitt lokale bibliotek som første visningssted. Tanken er å understreke at man møter oss over alt. Fungerer monteringen i biblioteket, er det naturlig å gjøre flere steder. 

Målet mitt var å ha femti forskjellige kvinner med i den første visningen. Det blir 86, siden så mange av dem jeg har spurt om å delta er positive til å bidra med ansiktet sitt. Ansiktet er forøvrig det eneste de deler. Her er ikke verken navn, bosted eller personlig historie vesentlig. Det vesentlige er at vi er mange, og at det ikke synes på oss verken hvem vi er mora til, hvor vi bor, hvilke hobbyer vi har eller hva vi jobber med.

Hvor lang tid skal jeg bruke på dette?
Det vet jeg ikke, men jeg er vel kjent for å lage mange av noe når jeg først setter i gang. Det neste målet mitt er 200. Det betyr at jeg mangler 114.
Kanskje en av dem er deg?