Store hvite - en viktig bamse

Store Hvite er verken stor, eller særlig hvit. Men han er viktig.

Dette er Store Hvite. Det er en viktig bamse. Kanskje den aller viktigste jeg vet om. Før ville jeg sagt at "Ett-øre", min egen babybamse var aller viktigst, men på et gitt tidspunkt ble den utkonkurrert av Store Hvite.

I noen hektiske sommeruker i 2016 var Store Hvite noe av det jeg brukte aller mest tid til å tenke på. Mye av bekymringen jeg kjente ble flyttet over til å dreie seg om Store Hvite. Når jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, eller var fortvila over at vi ikke kunne gjøre noe for Ungen, flytta jeg fokus over på Store Hvite. Kunne jeg ikke redde henne, og ha henne hos meg, kunne jeg i alle fall prøve å få tak i Store Hvite. Herregud, jeg har krangla med mannen min om Store Hvite, og fått ham til å ringe andre for å forsikre seg om at bamsen var på et trygt sted.

Store Hvite kom inn i vårt hjem jula da ungen var ett år gammel. Det var farmor som kom med den. Den gangen var den hvit og hadde nisselue på. Nisselua forsvant temmelig fort. Det gjorde hvitfargen, også. Særlig stor har han aldri vært, så egentlig burde han hete Lille Grå.

Ungen var veldig opptatt av kosedyr, det var det hun lekte med, og hun hadde mange. Men Store Hvite var spesiell. Når han måtte en tur i vaskemaskinen, fulgte hun hele prosessen. Hun satt ved vaskemaskinen, og etterpå tørketrommelen, og venta. Store Hvite sov sammen med henne hver eneste natt, gjerne i selskap med Gule Fugl og andre skapninger. Han var der alltid.

Da Ungen begynte å ruse seg, og etter hvert flyttet ut, ble Store Hvite igjen hos oss. Han satt på hylla, og så lenge han var der, var hun også på en måte nær. Da hun dro i behandling, ble Store Hvite med, og satt på senga hennes sammen med PanDaniel. Da hun skrev seg ut, ble Store Hvite igjen på institusjonen.

Jeg visste ikke hvor Ungen var, og jeg visste at hun ikke var trygg. Jeg visste hvor Store Hvite var, men jeg visste ikke om han var trygg.
- Hva gjør de egentlig med tinga til de som skriver seg ut, lurte jeg på.
Jeg var skikkelig redd for at han skulle bli borte, eller bli kasta.

Det var da jeg tvinga mannen min til å ringe og sjekke hva som skjedde med hennes ting. Jeg klarte ikke å gjøre det selv, for hva hvis de ikke tok godt vare på ham? Det ville jeg ikke orka å vite.

Å vite at han ikke skulle dra noe sted, at ingen ville kaste ham, var en lettelse. Men jeg var fortsatt utrygg. Hva med vannskader, tenkte jeg. Eller hva om det kommer en mus og spiser på ham. Hadde jeg vært mus, ville jeg tenkt at Store Hvite var godt reirmateriale.

Imens var Ungen ute i livet. Ute på gata. Ingen fikk tak i henne. Jeg var sikker på at hun kom til å dø. At det bare var et spørmål om tid. Planen min var at om hun ikke klarte seg, skulle det i hvert fall gå bra med Store Hvite. Så lenge han fantes, fantes en bit av henne, også.

Det var på alle måter galskapens sommer. Og den endte ikke godt, som i eventyrene. Men ungen min dro til slutt tilbake i behandling, og da jeg, litt flau, kanskje, forklarte henne om hvordan uroen min også hadde kretsa rundt Store Hvite, skjønte hun det.

Neste gang hun kom på besøk, var Store Hvite med.

- Jeg tenkte han kunne bo hos dere litt, sa hun.
Og det gjorde han. Midt i stua, sto han, med hennes lukt i seg. Nå jeg så på, eller klappa på Store Hvite, var hun nærmere.

Han var ikke der så lenge, men akkurat den tida jeg trengte det.
- Jeg tror jeg tar med meg Store Hvite, sa hun etter noen måneder, og det var helt greit. Han flyttet til andre sida av fjorden.

Nå har Store Hvite flytta igjen. Til en annen kant av landet. Sammen med Ungen.

Mine bekymringer har blitt helt vanlige mammabekymringer, som om Ungen har gode nok sko eller får pengene til å strekke til, og om hun bruker nok tid på skolearbeid. Når det gjelder Store Hvite, dreier bekymringene seg om hvorvidt han holder seg hel. Han har nemlig blitt samboer med Sorte Hund. Og jeg er litt usikker på om det er passende for aldrende bamser, uansett størrelse og farge.