Jeg har fått en pris....

Selve prisen er et bilde malt av Verena Waddell.

Altså, det er ikke en blodfersk nyhet jeg kommer med her, men jeg har rett og slett trengt noen dager på å fordøye det før jeg kan si noe om det. I forrige uke fikk jeg Sandefjord kommunes åpenhetspris.

- Jeg skjønner ikke hvordan du kunne bli så overraska, var det en som sa til meg etter prisutdelinga.
At jeg ble overraska, var det nok ingen av de frammøtte som tvilte på, jeg ble både nesten stum, og kunne ta i bruk det fine ordet månebedotten.

Altså, jeg var ikke overraska over at jeg var en aktuell kandidat til å få prisen. Det skjønte jeg jo at jeg var, jeg stikker jo hodet fram av og til. Men var det en ting jeg var helt sikker på, da jeg dro til arrangementet på Sandefjord bibliotek, var det at jeg ikke kom til å få den prisen.

Hvordan jeg kunne være så sikker? Jeg kjenner drillen. Jeg har nemlig skrevet en artikkel om verdensdagskomiteen en gang, og vet at de mottar forslag på kandidater, diskuterer seg fram til hvem som skal motta prisen og kontakter den som får prisen ei uke før utdelingen.

Ingen hadde kontaktet meg. Derfor var det virkelig ikke i mine tanker at jeg kunne komme til å få prisen.

Jeg var litt urolig etter å ha sittet stille lenge, og var ikke mer voksen enn at jeg satt og tulla litt med sidemannen min da prisen skulle deles ut.

En fra komiteen kom fram, og fortalte at dette året var det litt annerledes enn tidligere år, siden den som skulle få prisen ikke hadde fått vite noe på forhånd. Det var fortsatt ikke i mine tanker at det kunne være meg. Jeg var til stede fordi jeg hadde åpnet utstilling, ikke for å få en pris.

Hun begynte å lese, først om selve prisen:

Åpenhetsprisen deles ut til en person eller gruppe som har fremmet åpenhet rundt psykisk helse.
Kandidaten er personer eller organisasjoner som har bidratt til åpenhet og gjennom det øker befolkningens kunnskap om psykisk helse.
Kandidatene må har markert sin åpenhet på en fordomsfri og inkluderende måte, og slik bidra til å redusere fordommene mot psykiske lidelser.

Så langt, så godt. Dette var den generelle innledninga. Jeg må innrømme at jeg ikke hørte så godt etter. Dette hadde jeg jo hørt før.

Så fulgte begrunnelsen for tildelingen:

Årets åpenhetspris deles ut til en person som byr på seg selv på en ærlig og ydmyk måte som støtter og berører mange mennesker. Samtidig som kandidaten våger å gå ut i det offentlige rom ved å by på seg selv, bry seg og er tilgjengelig ved å støtte mennesker, både i offentlige og private rammer.

(Omtrent her syntes jeg at en av de som sto klare til å dele ut prisen kikka litt ekstra på meg, og jeg ble litt forvirra).

Ved åpent å dele erfaringer, sette ord på følelser og vise frustrasjon over pårørendens manglende stemme i arbeid med psykisk helse på dagsorden.

(Og nå tenkte jeg at det kunne være meg)

Årets åpenhetspris tildeles Vigdis Løbach for hennes åpenhet og raushet med egne erfaringer fra pårørendeperspektivet.

OK, jeg skjønte det jo på et vis, da hun sa navnet mitt.
Samtidig som jeg var skikkelig glad, og stolt, var jeg veldig forvirra.
Jeg klarte å takke noen. Jeg klarte å takke familien min, som lever med konsekvensene av åpenheten min, jeg klarte å takke Fossummødrene og jeg klarte å takke min egen personlige psykiatriske sykepleier. Jeg skulle jo takka alle de andre jeg har rundt meg, også, de fine folka som gidder å høre på det jeg har å si.

Og så skulle jeg sagt det jeg alltid pleier å si til folk jeg møter som har jobba seg gjennom kriser: "Det er fint at du takker alle som har støtta deg, men husk på at jobben har du gjort sjøl". Hadde jeg kommet på det skulle jeg sagt det, og gitt meg sjøl den klappen på skuldra, fra meg til meg, selv om det ikke akkurat høres noe særlig ydmykt ut.

Jeg sa også noe om åpenhet. Litt usammenhengende, jeg hadde jo ikke akkurat forberedt noen tale. Det jeg ville si, der jeg sto med prisen for åpenhet i handa, var at jeg håper at ingen føler seg presset til å være åpne. Hva man er åpen om og til hvem avgjør man selv.Og at åpenhet i seg selv ikke er et mål, men et middel til å få det bedre.

Hvor klart jeg sa det siste, vet jeg ikke, for alt var i grunnen litt tåkete. Jeg synes imidlertid at det er så viktig at jeg skal skrive en egen post om det. En annen dag. Akkurat nå skal jeg nemlig lene meg litt tilbake og se på det fine bildet jeg fikk....