Kontroll på kontinentet ....

Vei uten kart - collage under arbeid, 2018

Å leve med en som ruser seg, fører ofte til at de som er rundt får stort behov for kontroll. For meg, som hadde et temmelig velutvikla kontrollbehov fra før, ble det en ganske slitsom affære. For skal man ha kontroll over alt rundt, er det mye å følge opp og passe på.

I en periode prøvde jeg hele tida å vite hvor ungen min var, hvem hun var sammen med og hva de gjorde. Jeg er ganske dreven i forhørsteknikker og har brukt mange timer på å prøve å spore henne opp. Det eneste det resulterte i, var at hun ble sur på meg og jeg ble sur på henne. Og i tillegg ble jeg enda mer bekymra og enda mer sliten.

Spiser hun? Sover hun? Ruser hun seg? Går hun på skolen? Klarer hun å styre penger? Har hun varme klær? Har hun en bra ruskonsulent? Hva sier de på NAV? Hva slags tiltak skal hun på? Det var en uendelig rekke med ting jeg gjerne skulle visst. Så lang rekke med ting at to foreldre ikke er nok til å finne ut av det. I alle fall ikke hvis de skal jobbe, klappe katter og ha et slags sosialt liv i tillegg.

Jeg skjønte egentlig ganske fort at jeg ikke kunne kontrollere Ungen. Kontollbehovet forsvant ikke av den grunn. Gjorde de som var rundt en god nok jobb? Hadde de alle opplysninger de trengte? Så de hele ungen min? Sånne ting tenkte jeg mye på. Jeg kunne ikke kontrollere det heller, men jeg ønska at jeg kunne det.

De jeg har nærmest, har også blitt nært fulgt opp av meg. Jeg har sjekket at de har gjort det de skulle, og ikke minst forsikret meg på alle måter jeg kunne tenke meg, om at de hadde det bra. At de hadde det bra på jobben, at de var friske, at de ikke sleit seg ut. Det blir mange spørsmål av sånt, og jeg var hele tida på vakt for å se om det var signaler jeg burde fange opp. At livet gikk videre, ja at selve jorda snurra rundt, var på en måte mitt ansvar.

At jeg hadde så stort behov for kontroll, hadde nok flere grunner.
Det ene er at jeg liker å ha oversikt og vite hva som skal skje. Jeg liker å være forberedt. Når man lever med rus tett på livet, er det mye uforutsigbarhet. Det prøvde jeg å få orden på. Og hvis noe virkelig grusomt skulle skje, ville jeg i alle fall være forberedt, sånn at jeg kunne lose alle rundt meg gjennom krisa. Jeg har nemlig en tendens til å tenke at det er veldig viktig at noen står oppreist når det stormer, og oppfører meg som om det er min rolle.

Jeg trengte kontroll for å være trygg. Og jeg trengte i hvert fall å vite det i tide om noe glapp, sånn at jeg kunne sette inn tiltak for å forhindre katastrofer og bidra til skadereduksjon.

Så kan jeg ikke se bort fra at det også ligger et element av at jeg trodde at jeg var uunnværlig, og at jeg visste best. At de tinga jeg visste, trodde og tenkte var det riktige, og dermed viktig at alle som hadde med min unge å gjøre var orientert om. Og ofte var det jo viktig å dele kunnskap og tanker. Men med et litt stort kontrollbehov, bekymra jeg meg unødvendig mye om hvorvidt informasjon kom videre eller ikke. 

Jeg prøvde å kontrollere hele verden, egentlig. Det var skikkelig slitsomt, både for meg og for de jeg prøvde å ha kontroll over. Jeg dobbeltsjekka at alt blei gjort, og når en driver med sånt blir man ganske sinna, for selvfølgelig ble ikke alt som skulle gjøres gjort, i hvert fall ikke på min måte.

Jeg måtte på et vis kapitulere. Da jeg skjønte at det virkelig ikke var noen ting jeg kunne gjøre for å få ungen min til å slutte å ruse seg uten at hun ville det selv, ble ting veldig mye lettere. Da ble min oppgave å si at jeg skulle være der når hun gjorde gode valg, jeg slapp å mase om alt mulig annet. Jeg slutta ikke å bry meg, jeg slutte ikke å bekymre meg, men jeg prøvde å la henne ta ansvar for sitt, mens jeg tok ansvar for mitt.

Hvorfor skriver jeg dette? Nå som hun er rusfri og livet er et helt annet? Jeg skriver det for å minne meg selv om hva som er mitt, og hva jeg kan gjøre noe med. Jeg merker at når jeg blir ekstra sliten eller får katastrofetanker, er kontrollbehovet noe av det første som slår inn. Jeg får unormalt stort behov for å sjekke at andre gjør det de skal, eller det jeg synes de skal. Det er ikke noe godt sted å være, og jeg vil ikke tilbake. Det er lett å gå i tilbakefallsfella, og jeg må stadig tenke over hva som er mitt ansvar og hva som er andres ansvar. Heldigvis har jeg noen rundt meg som sier fra når diktatortendensene slår inn, og selv om jeg ikke alltid klarer å gjøre noe med det med en gang, er det en viktig påminning om at jeg ikke styrer verden og ikke skal redde verden. I alle fall ikke alene.

Jeg prøver å ta ansvar for meg selv og mine egne handlinger. Jeg prøver å overlate det til andre å ta ansvar for sine handlinger. Det betyr ikke at jeg ikke skal hjelpe der jeg kan, men det betyr at jeg kjenner min begrensing, og lar andre ta ansvar for sine egne liv. Og det er ganske fint egentlig, å ta ansvar for seg selv. Uten at man trenger å ha kontroll på kontinentet.