Mitt ettervern

Jeg har nevnt familiearbeidet til Fossumkollektivet før, og sagt noe om hvor viktig det har vært for meg og min familie. Vi har deltatt på familiehelger, foreldredager og pårørendeuke. Sist uke var vi igjen med på foreldredager.

Hvis noen hadde sagt til meg på forhånd at jeg skulle delta i familiearbeid på den måten etter at ungen min var ferdig behandla i Fossumkollektivet, hadde jeg avvist det blankt. Jeg, som følte meg ferdig med å sitte i ring allerede før hun dro i behandling, kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at jeg skulle gjøre noe mer enn det jeg syntes jeg måtte. Jeg var så lei av rus, og syntes jeg hadde brukt mer enn nok tid på det.

Så ble det sånn, da, at jeg bestemte meg for at den innsatsen jeg gjorde i familiearbeidet, var for min egen del, for at jeg skulle få det bedre. Jeg har jobbet med mine følelser og mine mønstre. Jeg har lyttet til andre og jeg har bidratt med mine erfaringer. Jeg har kjent på skyld, skam og sinne. Jeg har gitt meg selv en klapp på skuldra for det som er bra og jeg har tilgitt meg selv for feil jeg har gjort.

Når jeg dro til foreldredager denne gangen, var det ikke fordi jeg er redd for at ungen min skal ta et tilbakefall. Det var fordi jeg er redd for at jeg skal ha et tilbakefall. Det er nemlig ikke bare den rusavhengige som kan falle tilbake i gamle mønstre - det kan vi som står rundt også.

Jeg ser på det å få lov til å være med på sånne dager som en del av mitt ettervern. Det er med på å forebygge katastrofetenking, og for min del er det med på å hindre at jeg snubler i kontrollfella. Og ikke minst - selv om man har lært å sette noen grenser i livet, er ikke det gjort en gang for alle. Det er lett å begynne å fikse på ting i andres liv hvis man en gang har hatt den rollen. Det er lett å tro at man har løsninger for andre, også.

Jeg dro også til foreldredagene fordi jeg tenkte at det var nyttig for gruppa. Ikke fordi jeg kan og vet alt i hele verden, men fordi den gangen jeg kom som ny, var det viktig å se at andre var på et annet sted, at de hadde funnet løsninger som gjorde at de kunne leve gode liv. 

Vi som var samlet i tre dager i forrige uke, hadde ikke den samme historien. Noen hadde barn som nettopp hadde reist i behandling. Andre hadde barn som var ute i aktiv rus. Noen hadde mistet sine barn, mens andre hadde barn det går bra med. Vi møttes. Vi delte. Vi lo og gråt.

Hvem vi er utenfor, spiller ingen rolle. Jeg vet veldig lite om hva de jeg var sammen med jobber med, hvor de bor og hva slags hobbyer de har. Men jeg vet mye om hva de føler. Jeg vet om de vonde hemmelighetene. Jeg vet hvor redde de har vært. Jeg vet hvor slitne de er.

I det rommet kan jeg si akkurat hva jeg vil, uten å måtte forklare så mye først. De skjønner det, når jeg snakker om å ikke strekke til. De skjønner behovet for kontroll. Hadde vi villet, kunne vi sikkert startet et godt fungerende detektivbyrå, vi som sitter der.

At det bare er foreldre, og av og til besteforeldre, til stede, gjør at man kan snakke om hvordan det er lurt å møte barnet sitt på en annen måte enn om barnet er til stede. Der kan man teste ut det man er usikker på. Det er det både tid og rom for.

"Jeg stoler ikke på at hun tar behandlingen på alvor. Jeg gruer meg til at hun skal komme hjem på permisjon. Jeg klarer ikke å la være å bekymre meg. Jeg er enda mer sliten nå som hun er i behandling. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke så henne før. Jeg har dårlig samvittighet for de andre barna".

Dette, og mye mer, er ting jeg har tatt opp i mammagruppa opp gjenom årene. Alle følelser er lov, og jeg tror jeg har sett alle følelser, også, i den ringen vi sitter i de viktige dagene.

Jeg var som vanlig utslitt da jeg kom hjem. Jeg brukte helgen på å hente meg inn igjen. Jeg har gått gjennom mine følelser, og jeg har tenkt mye på de andre jeg har møtt. De, som da vi møttes, var totalt ukjente, men som i løpet av tre viktige dager ble noen av dem som vet mest om meg. De, mødrene, fedrene, besteforeldrene og familieteamet i Fossum, fyller meg enda en gang med takknemlighet. Dere er en viktig del av ettervernet mitt.