Jeg gruet meg til permisjonene

Det høres fryktelig ut når jeg sier at jeg gruet meg til at Ungen min skulle komme hjem på permisjon de første gangene etter at hun dro i behandling, men jeg vet at jeg ikke er den eneste pårørende som har hatt blandede følelser til å få Ungen hjem.

Det er jo sånn at mange av oss foreldre ikke har så veldig gode minner fra den siste tiden vi hadde ungene våre i hus. Plasser i rusbehandling er ikke noe man akkurat får kastet etter seg. Det står ofte dårlig til med den som ruser seg, men også de pårørende er prega av å ha stått i rett og slett dritt opp til ørene. Konflikter, bekymringer, rot og kaos er noe av det som har prega hjemmene våre.

Så drar ungene i behandling, og en slags fred senker seg. Men den slitenheten som har bygget seg opp over lang tid, blir ikke borte så fort. Tilliten til en som har brutt løfter igjen og igjen, kommer heller ikke automatisk tilbake.

De to første gangene Ungen var hjemme, var hun på dagsbesøk, og hun hadde følge av en av de ansatte. Akkurat det skulle man kanskje tro at kjentes litt rart ut, men det var bare trygt, både for oss og for henne. Det var godt å ha Ungen hjemme, og det var godt at hun dro tilbake til den trygge institusjonen.

Så kom tida da hun skulle reise hjem alene, og hun skulle være her en hel helg. Det var plutselig litt skumlere. Hva hvis noe her hjemme trigget henne? Hva hvis hun ikke kom tilbake etter å ha vært en tur i byen? Vi hadde snakket om det her hjemme, hvordan vi skulle forholde oss til det. Og vi snakket med henne om hva vi forventet og hva vi bekymret oss for.

Noen tenker sikkert at det er viktig å hele tiden si til ungdommen som kommer hjem at man stoler på ham eller henne, selv om man går med en nagende frykt og tvil inne i seg. Vi valgte heller å snakke med henne om akkurat det. Vi sa at det var vanskelig å stole blindt på det hun sa, men at vi prøvde. Vi lot henne legge fram sine tanker, og hørte på det hun sa. Vi ville ikke gå i kontrollfella igjen. Det var opp til henne hva hun ville gjøre ut av besøket hjemme.

På forhånd hadde hun laget en hjemreiseplan der det sto hva hun skulle gjøre og hvem hun skulle besøke. Hun hadde noen turer ut på planen sin, hun trengte å møte verden utenfor institusjonen. Samtidig var hun klar på at det var hennes oppgave å trygge oss, og at hun måtte strekke seg for å få tilbake vår tillit.

Altså, det gikk skikkelig bra. Det å få henne hjem som en helt vanlig del av familien, var rett og slett mer deilig enn det går an å forestille seg. Det å oppleve at vi klarte å slippe taket i henne og at vi ikke trengte å se henne hele tida, var også veldig godt, selv om jeg må innrømme at noe av det jeg likte best var da hun sovna på sofaen sammen med katta mens de så på en rekke realityprogrammer på TV-kanaler som bare er i bruk når Ungen er hjemme. Jeg tror at akkurat det var det fineste jeg hadde sett på lenge.

Jeg sluttet ikke å bekymre meg, jeg var fortsatt litt engstelig når hun kom hjem på permisjoner senere, også. Litt, men ikke så veldig. For jeg visste at om hun valgte å avbryte behandlingen eller valgte et tilbakefall, var ikke det noe jeg kunne styre. Det valget var hennes. Mitt valg var å forholde meg til det hun sa, og ikke ta bekymringer på forskudd. For det er jo sånn med bekymringer, enten man tar dem på forskudd eller ikke: De aller fleste blir det ikke noe av.