Hei, Bloggen

.

Jeg har tenkt lenge på dette. Om jeg skal blogge. Nå er ikke akkurat det å blogge noe som er helt ukjent for meg, i flere år hadde jeg tegnebloggen min, der jeg la ut en dametegning hver dag, sammen med en liten historie. Så har jeg de to vanskjøtta bloggene Vigdis vesle verden og Kunst, kanskje?

Det burde jo holde, egentlig. Likevel er jeg her igjen. Med ord. I en ny blogg.

Jeg har tenkt på det lenge. I flere år egentlig, men det er det siste halve året tanken virkelig har vokst. Etter at jeg skreiv et innlegg i lokalavisa om det å være pårørende til en rusavhengig, fikk jeg mange reaksjoner. Jeg har hørt mange sterke historier fra andre pårørende. Og andre, selvfølgelig. Men i denne sammenhengen er det ordene fra andre pårørende som er de viktige. Og noe som går igjen, er følelsen av å ikke ha en stemme som høres. 

Jeg vil ha en stemme. Noen ganger vil jeg rope høyt, andre ganger vil jeg bare hviske stille. Jeg flere spørsmål enn svar. Det jeg mener i dag, er kanskje noe annet enn det jeg mente i går. Jeg er ingen profesjonell pårørende som vet hva som er riktig å gjøre i alle situasjoner. Men jeg har en stemme. Og jeg mener noe, tenker noe, føler noe. Noe av det kommer jeg til å skrive om her. Sikkert famlende, usammenhengende og ukronologisk. Jeg kommer helt sikkert ikke til å skrive hver dag. Kanskje ikke hver uke, heller. Jeg kommer til å skrive når jeg har lyst og tid. Om hva jeg vil. For dette er mitt rom. Dette er min stemme.

.