Jeg ringer til ungen for å si at jeg har begynt å blogge. Altså, jeg har sagt det før, at jeg tenkte å blogge, men nå som jeg har gjort alvor av det, synes jeg det er greit at jeg sier noe om det. Så jeg ringer ungen, og sier at jeg har begynt å blogge.
- Det vet jeg. Blogg i vei, sier hun.
Så fortsetter den kloke ungen å si at det fører kanskje til at noen kan få svar på noen spørsmål de ikke tør å stille.
Jeg lurer på om det har noen betydning for henne at jeg er åpen om hvordan det har vært å være pårørende.
- Det hadde vært verre hvis du ikke hadde vært det. Da hadde jeg tenkt at du skamma deg, sier hun.
Hun husker tilbake til da jeg for lenge siden sa til henne at jeg ikke kom til å skjule noe, at jeg ikke ville dekke over situasjonen.
- Det har vært sunt for meg, også. Jeg slapp å tenke over hva de jeg møtte visste. Det gjorde meg mer komfortabel, forteller hun.
Jeg spør om hun blir lei seg når jeg forteller hvordan ting har vært for oss hjemme.
- Det er klart jeg blir lei meg. Selv om jeg så at det jeg gjorde påvirka dere, var det mye tøffere når dere sa noe. Da du fortalte om Spotifylista som het begravelse da vi var sammen på familiehelg, hylgrein jeg da jeg kom tilbake på institusjonen om kvelden. Men det at jeg skjønte hvor mye det jeg gjorde påvirka situasjonen, hjalp det som motivasjon, fortsetter hun.
Jeg tenker at den kloke ungen har noen gode poenger. Er man åpen, slipper man en god del skam. Og man slipper å påføre andre skam. Det kommer jeg sikkert til å mene noe om en annen dag.
.
Hei Vigdis....så fint at du har starta denne bloggen. Min sønn har vært rusavhengig i 15 år og vi ( Tor og jeg) har gått med hjertet i halsen og klump i magen like lenge. Det har vært ut og inn av klinikker, som har hjulpet litt eller ingenting. Vi er nå pensjonister og har fullstendig telefonskrekk, vi skvetter himmelhøyt når mobilen ringer. Det har vært netter og dager med helvete, telefoner fra akuttmottak, politi etc i åresvis. Så fikk vi barnebarn og en samboer som også trengte trøst og støtte. I fjor var sønnen vår utsatt for en forferdelig ulykke ( ruspåvirket), og det var en av mange forferdelige telefoner om natten. Han ble liggende på intensivavd. på Haukeland og senere på Sunnås, og nå 1,5 år senere og 100 % handikappet, i rullestol uten arm og ben OG ENDELIG RUSFRI. Det skulle en forferdelig ulykke til for at vi skulle bli en nær familie igjen, med en klar og fin sønn, med barnebarn som endelig har pappa`n sin i livet sitt igjen. Rullestol og proteser - ingen hindring, dette klarer vi. Hadde ikke dette skjedd, så hadde han vært død av overdose 100 % sikkert (det er sønnen enig i)
SvarSlettVi har fått nye utfordringer, men heldigvis bor vi Norge, med mye støtte og hjelp. Hadde vi hatt halvparten av støtten da han var rusavhengig, hadde det kanskje ikke endt som det gjorde. Vi føler at 2018 blir et bra år- tross alt.
Jeg tenker mange ganger på da vi gikk sammen på DTK, om noen merket at jeg stakk avgårde i lunchen,hver nesten hver dag i 2 år. Vi satt som du vet i forelesninger på morgenkvisten, da mobilen ringte i veska på bakrommet, og en veldig ruset ung mann måtte ha hjelp ( det var før jeg hadde lært å ikke være medavhengig). Jeg hadde gledet meg så til å gå på kunstskolen, men jeg klarte ikke fullføre 3 året. Det ble for mye, med skole og kveldsjobbing på akuttmottaket ( hvor jeg flere ganger tok imot en sønn i bevisstløs tilstand).
Jeg er såpass gammel nå, at jeg vet at "alle har sitt". I mine tyngste stunder har jeg prøvd å tenke på alle som har det mye verre, og det setter ting i perspektiv. Vi har hatt mye støtte i familie, venner og naboer, men som du vet, så kan et klapp på skulderen og en klem, når man endelig har en god dag, nesten få deg i kjeller`n igjen. Rus er et helvete og det blir bare verre og verre, skrekk og gru når barnebarna kommer i tenårene. Heldigvis har Tor og jeg vært to stykker når det stormet som verst, tenker på alle som er alene med samme problemer. Klem fra Inger Helene
Tusen takk for gode ord, Inger Helene. Og takk for at du deler den sterke historien til familien din. Livet er ikke for amatører, det vet vi godt!
SvarSlettJeg lurer på om jeg noen gang kommer til å få et normalt forhold til telefonen. Selv om datteren min har vært rusfri en stund, skvetter jeg fortsatt når et ukjent nummer ringer. Et stort framskritt var det da jeg ikke måtte ha telefonen ved siden av meg om natta lenger, men avslappa blir jeg nok ikke.
Det er fryktelig det som skjedde med sønnen din, og samtidig så bra at utfallet var at det på mange måter reddet familien. Jeg håper virkelig at dere får det året dere fortjener: Et skikkelig godt et.
Stor klem fra Vigdis
Kjære Vigdis, så flott at datteren din har vært rusfri en stund, STÅ PÅ! Dere virker som en flott, gal, morsom ,resurssterk familie -også har dere Hroar! Hvem trenger rus når man kan se inn i hans berusende blikk??
SvarSlettTenker ofte på det å "lære å ikke være" medavhengig, det er søren meg svært vanskelig, og da tenker jeg ikke på å gi penger til barnet sitt, når man vet de pengene går til stoff, men det å ikke ta telefonen når den ringer ( ukjent nummer eller ikke), eller hjelpe med mat og en varm seng iblant. Det er bra at venner og familie kommer med gode råd, men det er fryktelig vanskelig å slå hånden av sitt eget barn. Det er kun de som har vært igjennom det samme, som skjønner. Tor og jeg ble bedre etterhvert, men langt fra bra nok ( ifølge mange).
Vi så Petter uteliggers "pårørende " program, og kjente oss veldig igjen i begge historiene. Når man har et rusavhengig barn, så er klokka noe som ikke eksisterer, natt og dag, morgen og kveld, er ikkeeksisterende . Når man får telefonen fra "barnet" ungdommen", voksenbarnet" "Hvor er du??? Og de fleste i befolkingen er på jobb, så er det ekstreeeeeemt vanskelig å ikke styrte fra jobb for å hjelpe. Jeg kunne ikke, da jeg jobbet på akuttmottak, men min kjære mann, måtte stadig vekk dra til andre Akuttmottak, politi etc. Man har ikke lenger 1.stk. stort stressmoment i livet, men 2...jobben! Vi har kommet oss gjennom mange stressa år...så for alle andre som sliter......pensjonisttilværelsen er ganske bra. STÅ PÅ! Klem Inger Helene
Du sier det så fint når du bruker begrepet voksenbarnet. Akkurat sånn kjennes det ut, som å ha ansvar for en som i fysisk og juridisk forstand er en voksen, men fortsatt er et barn i familien. Hos oss var det å være småbarnsfamilie ingengting i forhold til det å være voksenbarnsfamilie, det er i hvert fall sikkert.
SvarSlettOg ja, katt hjelper mot mye. Gule katter burde være på resept, synes jeg.
Ja, Blå resept!
Slett