Når det nesten ikke er til å holde ut

- Du kan godt skrive om dette, sa han, den fortvila faren jeg snakka med i telefonen her om dagen. Det han og familien lever i akkurat nå, er så sterkt og så grusomt at det nesten ikke går an å ta inn over seg. Det er vanskelig å snakke om. Det er vanskelig å skrive om. Og nesten uutholdelig å leve i.

Datteren på 19 år er ute i aktiv rus. Veldig aktiv. Etter at hun skrev seg ut og avbrøt behandling i fjor, har det bare blitt verre og verre. Hun har hatt utallige overdoser, to bare i forrige uke. Familien opplever at dem som skulle hjelpe, blir tilretteleggere for at datteren kan opprettholde sitt rusmisbruk. 

En liten pause hadde de den perioden jenta var innlagt på tvang, men tvang varer ikke evig. Ikke pleier det å hjelpe så mye heller, men hun fikk i alle fall en pause fra rusen, og hun lever.

- Må dere gi henne penger?, har den fortvilte faren spurt NAV/ruskonsulent om mange ganger. Det er nemlig sånn at hver gang hun får penger, ruser hun seg. Og for den tynne, lille kroppen ender det ofte med overdose.

- Ja, er svaret, det sier loven.

Det er fint at vi bor i et land som har et lovverk som sikrer at man skal overleve vanskelige perioder. Og selvfølgelig skal også rusmisbrukere være en del av dette. De skal møtes med respekt, og man skal ikke gjøre et allerede vanskelig liv vanskeligere, mener jeg. Vanligvis. Vanligvis er ikke jeg en av dem som klager på NAV. Likevel synes jeg at NAV/ruskonsulent oppfører seg rart i akkurat denne saken, og helt motsatt av hva jeg har erfaring med fra andres historier.

For at jenta i denne saken skal få sine 1400 kroner i uka fra NAV, må de se henne. Det vil si at hun har oppmøteplikt, og det er jo slettes ikke urimelig. Hver torsdag, et godt stykke ut på dagen, skal hun møte sin ruskonsulent. Så langt ut på dagen at hun klarer å holde avtalen.

- Kan dere ikke ha den avtalen tidligere om morgenen, har faren spurt om.
Han forklarer at når hun ikke får penger, er sannsynligheten for at hun ruser seg hardt mindre, og det er lettere å motivere henne til å gå inn i behandling igjen.
Dette enkle grepet har han ikke fått gjennomslag for. Han har til og med opplevd at NAV/ruskonsulenten har oppsøkt datteren hjemme for å se henne, sånn at hun kan få pengene sine.

Det har jeg aldri hørt om før - at et vesen kommer hjem til deg for at du skal ha rett til penger. Vanligvis virker det som om alle vesener heller legger hindringer i veien for brukerne sine, heller enn å kaste penger etter dem.

I forrige uke fikk hun penger to ganger. Først sitt vanlige bidrag, så nødhjelp. Det resulterte i to runder på rusakutten.
- Jeg har lyst til å si at de like gjerne kan gi henne stoff i handa, sier den fortvilte faren.

Det er mye jeg har vanskelig for å forstå i den saken. Det ene er det manglende samarbeidet med familien. OK, akkurat det overrasker ikke så mye. Det er jeg vant til å høre historier om. Likevel overrasker det litt. Her er det to fortvilte foreldre, begge utdannet innen helsefag og med erfaring fra rusfeltet, som kommer med konstruktive forslag om hva som kan gjøres. Når de, med sine ressurser og sin kompetanse ikke blir hørt, tenker jeg med gru på hvordan andre møtes.

- Det må jo foreligge en plan. NAV/ruskonsulenten må jo ha en tanke med det de gjør, tenker jeg.
Det er bare så vanskelig å forstå hva det er. Er målet å få jenta rusfri? I hva slags type behandling? Tror de ikke at det er lurt å samarbeide med pårørende? Mener de ikke at dette er ukritisk rusbruk? Mener de ikke at det står om liv når det er snakk om så mange overdoser på kort tid?

Jeg blir overrasket over at ikke jenta på nytt blir lagt inn på tvang. Jeg er vanligvis ingen tilhenger av tvang. Det hjelper ofte lite, siden man bare kan tvinge noen til å oppholde seg et sted og det ikke på noen måte sikrer at de tar i mot behandling. Likevel mener jeg at tvang må til når det står om liv. Det mener loven også. To overdoser i forrige uke og veldig mange fler i perioden etter nyttår mener jeg er en klar indikator på ukritisk rusbruk og at det står om liv. Før denne jenta kan ta stilling til om hun er klar for ny behandling må hun tvinges bort fra gata, for når hun er i abstinens eller akiv rus klarer hun i alle fall ikke å velge seg bort.

Selvfølgelig er ikke pengene hun får fra NAV nok til å finansiere hennes rusbruk. Men det er en sikker inntektskilde. For å finansiere resten av forbruket sitt, begår hun kriminelle handlinger. Noen av dem blir hun tatt for. Heldigvis. For akkurat nå synes det å være redningen - det at hun skal bli tatt for noe og dømt for noe. Og at dommen kan gjøres om til behandling. I telefonsamtalen med faren er det mest gledelige at hun ble tatt av politiet tidligere i uka. Og når det er det som gleder et pappahjerte mest, er livet temmelig absurd.

Hun er bare 19 år. 
Hun er bare litt mer enn et barn. 
Hun holder på å ruse seg til døde. 
Og i dag er det torsdag. 
I dag skal hun møte NAV/ruskonsulenten. 
I morgen får hun penger ...