Intet sett, intet hørt, intet sagt - de farlige hemmelighetene

Collage laget i 2011. vl.

Mange ganger har jeg hørt det bli sagt at "Foreldrene er ofte de siste som oppdager det", ikke bare om rus, men om andre ting, også. Nå tror ikke jeg at akkurat det er sant. Men det jeg vet er sant, er at foreldrene aldri er de første som oppdager at ungdommen deres ruser seg.

Ungdommen selv er ofte flink til å skjule det som skjer. Og foreldre er godtroende. Min unge ruset seg ofte på dagtid, og hun ventet minst fire timer med å gå hjem. Jeg syntes ikke det var rart at hun var sliten etter skolen. Jeg syntes ikke det var rart at hun gikk rett på rommet sitt etter middag for å gjøre lekser, heller.

Det er mange hemmeligheter i og rundt et rusliv. Den som ruser seg har skikkelig mye å skjule, og mange, mange hemmeligheter. Pårørende er ofte også med på å dekke over og skjule. Vi gjorde det. Ikke fordi vi skammet oss, men fordi vi trodde på henne når hun forsikret oss om at dette var et engangstilfelle. OK, det ble etter hvert flere engangstilfeller, men vi trodde at vi hadde kontroll, og at tiltakene vi satte i verk skulle hjelpe.

Noen ganger lurer jeg på hvorfor de andre som visste, eller mistenkte, at min unge rusa seg ikke sa noe til oss. De andre voksne. Foreldrene til de hun var sammen med. Lærerne. Andre som møtte henne. De som hadde sett eller hørt.

Det er ikke lett å si til noen at du vet noe om deres barn, noe som ikke er bra. Det er noe man gruer seg til. Ingen med vettet i behold har lyst til å ta de samtalene, man risikerer at den man snakker til blir lei seg og gråter, eller sint og kjefter. Man risikerer å ikke bli trodd. Og de fleste av oss er godt innprenta med at "sladrehank skal selv ha bank".

Det er bare det at noen ganger bør man risikere det ubehaget. Det kan redde liv. Om den man sier noe til, blir sint først, kan det hende den blir glad for det etterpå. Og om ikke det heller skjer, har man i alle fall ikke gått rundt og holdt på en potensielt livsfarlig hemmelighet.

Jeg har sagt fra til foreldre at jeg tror det er grunn til å bekymre seg for deres barn. Jeg har fått kjeft. Jeg har blitt oversett. Jeg har fått forklaringer om at de har full kontroll, og at det ikke er noe problem. Det har ikke vært hyggelig i det hele tatt, selv om jeg har veid hvert ord jeg har sagt på gullvekt. Fortsatt synes jeg dette er kjempevanskelige samtaler å ta, og jeg gruer meg like mye hver gang, men de er viktige. Livsviktige.

Det finnes ikke noen fasit på hvordan man skal si fra at man er bekymret, men et godt utgangspunkt er i alle fall å unngå å være formanede. Den man snakker til trenger å vite at man vil dem vel, og ikke er ute etter å fordele skyld.

Det er dumt å si til noen at "Du burde passe bedre på ungen din", eller "Du burde ta en alvorsprat med ungen din". Da noen sa det til meg, hørte jeg bare: "Du passer ikke på ungen din. Du snakker ikke med ungen din". Det var ikke greit. Imidlertid var det likevel mange ganger bedre enn dem som ikke sa noe, men visste i stillhet.

Det går an å si at dette er vanskelig å snakke om. Det går an å si at man har gruet seg. Det går an å si at dette er noe man bare har hørt, men velger å ta bekymringa videre. Det går an å bry seg om. Det går an å bry seg med.

Hemmeligheter kan man ha når man vet hva noen skal få i julegave. 
Når det dreier seg om rus, må man se, høre og snakke. 
Det er livsviktig.