Da jeg slutta å lese...

Jeg er en leser. Jeg har vært det siden jeg var fem år og lærte meg å sette sammen bokstaver til ord. Før det var jeg en som elsket å bli lest for. Jeg trodde ikke jeg kunne klare meg uten bøker.

Så slutta jeg helt å lese.
OK, jeg leste aviser, men i flere år orka jeg ikke å lese bøker.
Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Boka jeg tok fram, var aldri den rette. Jeg hadde alltid noe annet å tenke på. Jeg slutta med det jeg likte så godt, som var så viktig for meg.

Det skjedde helt umerkelig. Det var ikke sånn at jeg bestemte meg for at jeg skulle slutte å lese. Det skjedde bare. Enten var jeg urolig, eller så var jeg sliten at jeg ikke orka noe annet enn å sove eller å bare sitte. Uten bøker.

Det var i en eller annen sammenheng, for ganske mange år siden, at jeg satt i en gruppe med andre foreldre og samtalen dreide seg om alt man ikke hadde overskudd til, eller ikke kunne gjøre.

Dette var mens ungen fortsatt var i aktiv rus, flere år før hun valgte å dra i behandling. Altså, jeg skylder ikke på henne for at jeg ikke leste. Jeg skylder ikke på henne for at jeg var så sliten, heller. Det var mine følelser og handlinger som gjorde meg nummen.

Selvfølgelig kunne jeg sagt noe sånt som at: "Min unge er rusavhengig. Det krever så mye energi at jeg ikke klarer å være glad".
Jeg sa det sikkert, også, noen ganger.

Men så begynte jeg å tenke på hva som ville skje dersom hun aldri sluttet å ruse seg. Skulle jeg da aldri ha en glad dag igjen? Skulle jeg aldri ønske å sette meg ned med en bok igjen? Skulle framtidige 70-årige jeg si: "Nei, jeg har det bare vondt, for ungen min er narkoman?".
Skulle min framtidige 40-årige datter gå rundt med dårlig samvittighet for å ha påført meg det?
Sånn nekta jeg at framtida skulle bli.

Så jeg begynte å lese. Ikke av lyst, men fordi jeg tenkte at noe som hadde gitt meg så mye glede, sikkert ville gjøre det igjen. En halv time hver dag satt jeg av til lesing. Enten jeg ville, eller ikke. Jeg leste. Ingen av bøkene fenget meg. Jeg huska ikke hva jeg hadde lest dagen før. Men jeg leste.

Det kan virke som en liten ting. Å tilbringe en halv time hver dag med å se på bokstaver, er jo ikke akkurat å bestige et fjell. Det er en helt normal og uspennende aktivitet. Men det var viktig for meg. Jeg tok tilbake gleden, sakte, men sikkert. Jeg gjorde noe som bare var mitt. Det høres klissete ut det jeg skal si nå, men ja, jeg gjenerobret livet mitt. I alle fall en liten del av det.

Det trenger jo ikke å handle om bøker. Det det handler om, er å ikke la livet stoppe opp selv om det skjer ting som ikke er bra. Det handler om å ta egne valg for eget liv, og ikke la seg tynge ned av bekymring, eller helt utslette egne behov. Selv om det bare var en halv time om dagen, var det en halv time fri fra det alle mine tanker ellers sirkla rundt.

Det tok mange år før jeg ble en leser som jeg var det før. Nå er jeg endelig en ordsluker igjen, jeg leser i all ledig tid, som om jeg må ta igjen for alle de årene jeg ikke leste, eller leste veldig sakte. Og en av de jeg kan dele de litterære opplevelsene mine med, er nettopp ungen min. Det hadde jeg aldri trodd da jeg tvinga meg selv til å ta bøkene tilbake.