Alle de usynlige timene med ufrivillig arbeid

I fjor høst var jeg på kick off seminar i min kommune. Salen var full av ansatte i helsesektoren og representanter fra mange ulike frivillige organisasjoner.

Temaet var frivillig arbeid. Det ble snakket om ulike former for frivillighet, og hvor viktig det er å ta vare på de frivillige. Se dem, høre dem og huske på at man ikke bruker de frivillige. De er der fordi de har lyst og mulighet, og siden de er der fordi de velger det, kan de faktisk velge å gå sin vei hvis de ikke blir tatt vare på.

- Hva med sånne som meg, da?, tenke jeg.
- Hva med oss som gjør ufrivillig arbeid?
Jeg innrømmer at jeg et øyeblikk både syntes litt synd på meg selv og kjente et blaff av bitterhet.

Altså, jeg beundrer alle dem som har overskudd til å stille på dugnader i korpset, være besøksvenner for ensomme og stille opp som flyktningguider. Virkelig. Det står respekt av å gjøre noe for andre.

Mange der ute gjør frivillig arbeid på rusfeltet. Noen jobber i organisasjoner som sørger for at rusavhengige får varme klær om vinteren, mat i kroppen og noen å snakke med. De er viktige medmennesker som møter de som trenger det med varme og respekt. Jobben de gjør, er uhyre viktig for dem det gjelder, og innsatsen de gjør bør absolutt synliggjøres og verdsettes.

Samtidig ble jeg plutselig klar over at de tinga jeg og andre pårørende gjør for våre rusavhengige er helt usynlig. Matpakkene vi smører og frakter rundt på, inngår ikke i noe tallmateriale. Antall overnattingsdøgn vi står for, telles ikke. Alle telefonlinjene som har døgnbemanning rundt om i landet, trekkes aldri fram.

Jeg har aldri vært synlig på statistikken over de timene med frivillig arbeid som legges ned på rusfeltet. Ikke jobben de gjør, de andre mødrene og fedrene jeg kjenner, heller. Vi har ikke organisasjoner i ryggen. Det vi har, er ofte kniven på strupen.

Og strengt tatt skal vi ikke inn på statistikken over frivillig arbeid. Vi har ikke valgt den rolla vi har fått sjøl. Når vi bruker fritida, og noen ganger arbeidstida, som ambulerende team i rusarbeid, catering og førstehjelp i vid forstand, er det ikke frivillig. Vi gjør det fordi vi må.

Vi, pårørende til rusavhengige, legger ned utallige arbeidstimer hver dag, året rundt. Vi driver ufrivillig arbeid i stort omfang. Vi sliter oss ut. Vi vet ikke hvordan vi skal hvile. Vi trenger hjelp til å sette grenser, til å glede oss, til å ta tilbake livene våre.

Og ja, det finnes pårørendetilbud der ute. Men det er ikke lett å finne for slitne mennesker som har mer enn nok å finne ut av. Noen må finne oss. Det er ikke lett, særlig ikke i den fasen vi ikke vet at vi trenger hjelp eller hva vi trenger hjelp til. Det er ikke lett, men heller ikke umulig.

Vi kunne rett og slett trengt noen frivillige som kunne leite litt etter oss. Etter de pårørende som er så slitne at de ikke bare trenger lavterskeltilbud, men tilbud helt uten terskel. Aller terskler er nemlig for høye for den som ikke orker å løfte beina. 

Vi trenger noen som ser oss. Som spør hvordan vi har det, som anerkjenner at vi er slitne inn til margen. Det skal ikke så mye til. Det at noen teller oss og spør oss om hvordan vi har det, og om hva vi kan og vet, er en god start på å anerkjenne det ufrivillige arbeidet og gjøre oss synlige.