Å se at hun ble mindre og mindre

En av grunnene til at jeg valgte å være åpen om hva som skjedde hos oss tidlig i min unges ruskarriere, hadde med skam å gjøre. Noen vil kanskje heller si at det mer handla om skamløshet, men dem om det.

Jeg valgte aldri å bli mora til en rusavhengig, og nekta å finne meg i at det var noe jeg skulle skamme meg over. Like viktig var det at jeg ikke ville at hun skulle skamme seg. Skam er tungt å bære, og ei vanskelig bør å legge fra seg hvis den først har satt seg fast.

Hvis jeg virkelig mente at vi ikke skulle skamme oss, kunne ikke jeg samtidig dekke over eller skjule noe. Jeg kunne ikke gjemme bort ungen min og samtidig be henne holde hodet heva. Konsekvensen var at for meg ble åpenhet rett og slett en nødvendighet.

Jeg har alltid vært stolt av ungen min. Jeg har vært forbanna på henne. Jeg har syntes hun har gjort dumme ting. Men midt oppe i kaoset har jeg beundret måten hun har gjort ting på. Jeg har beundret evnen hennes til å ta seg fram i verden, utholdenheten, styrken. Jeg har beundret måten hun finner løsninger på, selv om jeg har vært uenig i løsningene.

Det var vanskelig å se at hun valgte å gå på farlige veier. Det var ille å være vitne til hvor dårlig hun behandlet seg selv. Og det var grusomt å se hvordan hun aksepterte å bli dårlig behandlet av andre. Min sterke, tøffe unge begynte å akseptere at hun var mindre verdt enn andre.

En sak er at det er brutalt innad i rusmiljøet. En annen ting er hvordan oppegående mennesker, som ellers er opptatt av regler og høflighet, tillater seg å snakke til narkomane. Som om de er annenrangs borgere som ikke fortjener respekt.

Også fra hjelpevesenet har hun møtt fordommer og uhøflig behandling. Jeg har sittet ved siden av datteren min mens hun har snakket med saksbehandlere i NAV på telefonen. Maken til nedlatenhet og frekkhet har jeg sjelden hørt. Jeg vet at det er ikke spesielt for NAV, det samme har hun møtt andre steder, på skole og i helsevesenet.

Blikkene og kommentarene hun har fått fra vanlige folk på gata, i butikker, på kafeer, er så stygge at om ungene til de pene menneskene bak kommentarene hadde fått høre det, ville de ikke trodd at det var sant.

Det, at min unge var fritt vilt for andres nedlatenhet og fordommer, var noe av det aller verste å se på. Å se hvordan hun begynte å tro det de sa og redusere seg selv, var ikke til å holde ut. Å se at hun begynte å bøye hodet og miste respekt for seg selv, var så vondt at det fortsatt er vanskelig å tenke på.

- Jeg er jo bare en narkis, kunne hun si, som om det gjorde det greit å ta i mot stygge kommentarer, som om hun ikke fortjente bedre.

Det måten folk tillater seg å snakke om, og til, narkomane på, gjør meg forbanna. En ting er å mene noe om narkotikapolitikk og kriminalitet. Noe annet er å mobbe og trakassere folk som allerede befinner seg langt nede.

Det er fullstendig unødvendig, og veldig slemt, å spenne bein av folk som allerede har snubla. Herregud, de som har snubla bør vi strekke ut ei hand til, oppmuntre dem til å reise seg, og heie på dem når de gjør det. Og kan vi ikke, eller vil vi ikke gjøre det, kan vi i det minste la dem være i fred. Det samme hvis de ikke kan eller vil.

Det er ikke vår oppgave å gå rundt i verden å opplyse andre folk om hvorfor vi ikke liker dem. Først bør vi i så fall riste dørmatta som ligger foran vårt eget glasshus. Og ta en grundig kikk i speilet. Hatytringer mot utsatte grupper, nei, mot noen, er ikke greit. Ikke i den virkelige verden. Ikke på nett. Ikke noe sted.

Ungen min har aldri vært bare en narkis. Selv når hun var på sitt aller verste, var hun mye mer enn det. Hun bar på drømmer og håp. Selv om hun var tung rusmisbuker, var hun morsom og kunnskapsrik. Hadde noen prøvd å diskutere hva som foregikk i nyhetsbildet, ville de sikkert blitt overrasket over alt hun visste. Hun var fortsatt noens venn, noens barn.

Alle er mer enn det man ser i forbifarta. Og de som har grunn til å skamme seg, er de som ikke klarer å møte dem som ikke er akkurat som dem selv med høflighet og respekt.