Flokken min

Noen fine dager i mai hadde jeg flokken min samla. Å se, og ikke minst høre, de tre voksne ungene sitte sammen ved bordet og snakke sammen om helt vanlige ting er fint, noe av det fineste jeg vet.

Det er ingen selvfølge at det er sånn. For noen år siden var det noe som bekymret meg - hva slags forhold ungene mine kom til å ha til hverandre.

Kom de i det hele tatt til å ha noe å snakke om, lurte jeg på, de som levde i så forskjellige verdener. Jeg kan huske ganske mange rare samtaler rundt det samme bordet som de har sittet ved nå.

Jeg kan huske de gangene vi har sittet og ventet på en som ikke kom, og hvordan skuffelsen over de brutte avtalene i begynnelsen ble til overraskelse de gangene hun kom.

Jeg vet at de store ungene mine bekymra seg mye. Ikke bare over søstra si, men også over hvor slitne de så at vi, foreldrene, ble. De var triste. De var sinte. De hadde håp. De mista håp. 

Det er ingen selvfølge at søsken finner tilbake til hverandre etter sånne runder vi har hatt. Det er ikke gitt at kjærligheten utholder alt, tåler alt og tilgir alt.

Derfor er dagene min flokk er samla så utrolig viktig for meg.

Jeg kommer til å skrive mer om det å være søsken til rusavhengige, om de problematiske delene rundt det, om hvordan søsken ofte blir usynlige og hvor lite hjelp de får.

Jeg kommer også til å skrive om det å være foreldre og hvor vanskelig det kan være å ivareta hele flokken når en av dem er rusavhengig.

Men ikke i dag. I dag skal jeg fortsatt nyte den deilige følelsen av at flokken min har vært samla. Og så har jeg noen håndklær å vaske...