En tur i skammekroken....

Mens jeg kan føle skyld over noe jeg har gjort, sitter skammen dypere. Den sier ikke at der gjorde jeg en dårlig handling. Den sier at jeg er et dårlig menneske. Handlinger som fører til at jeg føler skyld, kan jeg gjøre noe med. De kan jeg fikse. Jeg kan også unn-skylde meg.

Det er mye vanskeligere å uskamme seg enn å unnskylde seg. I alle fall er det sånn for meg. Det jeg skammer meg over, vil jeg helst skjule. Jeg vil ikke rope ut til all verden at jeg er et dårlig menneske. Jeg vil ikke at verden skal bekrefte hvor verdiløs jeg er.

Jeg vet at mange skammer seg over å ha et barn som er rusavhengig. Det var aldri min skam. Det var noe som skjedde, noe jeg ikke klarte å gjøre noe med, selv om jeg gjorde så godt jeg kunne. Min skam var en annen.

Jeg likte ikke ungen min. Altså, jeg elsket henne. Det har jeg gjort fra før hun ble født. Jeg var stolt av henne, også da hun var i aktiv rus var jeg stolt over hvor flink hun var til å holde på verdigheten sin, til å kjempe for sin rett, om enn i det jeg oppfatta som gale sammenhenger. Jeg elsket henne. Jeg var stolt av henne. Men jeg likte henne ikke.

Fortsatt er det vanskelig å si, for man skal jo like ungen sin, uansett. Men jeg fikk det altså ikke til. Jeg likte den hun hadde vært, ikke den hun hadde blitt. Jeg følte meg som den aller dårligste i mammaklassen. Og jeg følte en enorm konflikt inni meg. Jeg elsket en som jeg ikke likte. En jeg ville strekke meg veldig langt for. En jeg bare ønsket alt mulig godt. 

- Du må jo like ungen din, sa fornuften, og ramset opp alle hennes gode egenskaper.

Følelsene hørte ikke på i det hele tatt. Jeg følte meg utrygg, utilstrekkelig, slem. Jeg følte meg som et dårlig menneske.

Jeg husker det aller første pårørendekurset jeg var på. Det var i regi av DPS i Vestfold, tilbake i 2011. Det var fint å treffe andre, det var fint at ulike nyttige temaer ble tatt opp. Men ganske lenge følte jeg med ensom. Jeg følte meg som et dårlig menneske, puttet inn i en gruppe med supermødre og fedre, som hadde så stor tro på ungene sine. Og der satt jeg, og tvilte på at min unge var en som egentlig ville ha endring. Jeg tvilte på om hun noen gang virkelig ville bli en del av flokken igjen. 

Mens alle de andre fortalte om alle de gode egenskapene barna deres hadde, satt jeg der og var mora til en unge jeg ikke likte. Når noen sa noe negativt om ungene sine, var de andre foreldrene raskt på pletten og sa "Det er rusen som snakker. Det der er ruspersonligheten". Og det virket som om alle de andre var sikre på at om bare rusen forsvant, ville det "gamle" barnet komme tilbake.

Da skamma jeg meg egentlig enda mer. Jeg klarte ikke å se ungen min bak det de sa var ruspersonligheten. Jeg klarte selvfølgelig å huske den lille ungen som kom krypende under dyna mi midt på natta, med runde, iskalde føtter. Jeg klarte å se den kreative jenta som alltid laget fine ting, hun som diktet rare sanger når vi var på biltur, hun som alltid sa de morsomme tinga. Jeg så det. Jeg likte den hun hadde vært, men jeg likte ikke den hun var blitt.

Til slutt, etter å ha vært der noen ganger, klarte jeg ikke å være stille mer. Jeg orket ikke en eneste gang til å høre om ruspersonligheten. For hvordan i all verden kunne jeg vite hva som var hennes personlighet og hva som var et resultat av rus? Det lurte jeg på. Det bekymret jeg meg over. Og jeg skamma meg over at jeg ikke klarte å se at "det var rusen som snakka" hver gang hun sa stygge ting til meg, brøt grensen mine, prøvde å påføre meg skyld.

- Hvordan kan jeg vite at det er rusen som snakker?, sa jeg.
Jeg sa mye mer også.
- Alle mennesker i verden er ikke snille, sa jeg,
- Noen er lite hyggelige. Noen er slemme. Noen er egoistiske og manipulerende. Selv om de ikke ruser seg. De er også noens unger. Tenk om min unge er sånn, sa jeg.

- Ikke alle slutter å ruse seg. Noen fortsetter og fortsetter. Da må jeg leve med dette resten av livet, mitt eller hennes, sa jeg, og den tanken var ikke til å holde ut.

Det var ikke så mye trøst å få akkurat, for det kunne jo hende. Det kunne jo hende hun aldri ville slutte med rus. Det kunne jo hende at det bak den ungen som rusa seg ikke var et spesielt hyggelig menneske. Men jeg trengte ikke trøst. Jeg trengte bare å si at jeg var redd for at jeg ikke kom til å like ungen min, selv om hun slutta å ruse seg. Jeg visste jo ikke hvem hun var. Det var lenge siden jeg hadde visst hvem hun var.

Og da, bare ved å si det, som for meg hadde vært unevnelig, skjedde det noe. Det er nemlig med skam som med troll: Trekk det fram i lyset, så sprekker det.

Det var ikke sånn at jeg fra en dag til en annen begynte å like henne igjen. Til det var det for mye løgn og manipulering, brutte avtaler og vonde ord. Men jeg ble snillere med meg selv. Og det er mye lettere å like andre med deres feil og mangler om man liker seg selv med sine egne feil.

Jeg skammet meg ikke over å ikke like henne mer. Jeg sørget over det. Og jeg aksepterte at sånn var det for meg, akkurat da. Jeg tenkte at det er trist, men sånn er det. Etter hvert klarte jeg å la de tingene som var bra og som jeg likte bli viktigere enn det jeg ikke likte. 

Om all skam forsvant til evig tid? Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har vært i skammekroken mange ganger siden. Og det er fortsatt vanskelig å gå ut av den, selv når jeg vet hva som må til. Så jeg gjør det - trekker trolla ut i lyset. Prøver, i hvert fall.

Og, ja, jeg liker ungen min. Og hun liker meg. Og begge to har vi et litt anstrengt forhold til begrepet ruspersonlighet. Men det er en annen historie....