Når jeg presenterer meg...

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har snakka med i løpet av min tid som mora til en rusavhenging. Det er mange, mange.

I begynnelsen presenterte jeg meg med navn, og at jeg er mora til. Det burde holde, tenkte jeg. I "mora til" oppfatta jeg at det lå omsorg, bekymring og en viss kompetanse på nettopp mitt barn.

Så, etter å ha gjort dette en del ganger, og blitt møtt med det jeg har oppfatta både som arroganse og fordommer, endra jeg på dette. Jeg begynte rett og slett med langpresentasjonen.

I løpet av veldig kort tid i møte med et vesen, klarer jeg å få sagt at jeg har universitetsutdanning, pleide å jobbe som lærer, jobber som frilansjournalist, har en mann som er ingeniør og en datter som er jurist.

Og underet skjer: Jeg blir behandla som et vanlig menneske, som kan tenke, mene ting og kanskje til og med ha nyttig informasjon om min unge.

Altså - det er en del folk, i alle posisjoner, som i utgangspunktet tror at du er er dårligere menneske enn dem hvis ungen din ruser seg, og har mindre kompetanse enn dem, både på rus og på ungen din, og dermed kan de tillate seg å være nedlatende.

Det gjør meg innmari trist, og forbanna. Hva hvis jeg ikke hadde hatt en rusmamma-cv å slå i bordet med? Måtte jeg da funnet meg i arrogansen? Hadde jeg fått dårligere svar? Hadde jeg måttet vente lenger? Hadde ungen min fått dårligere hjelp?

En ting er å møte fordommer blant folk man møter tilfeldig. Det kan jeg leve med. Men hos Vesenene - det er ikke greit!

Ja, vi spiser middag. Nei, vi slår ikke. Ja, vi er vanlige folk med sunne, normale verdier. Det gikk galt likevel.

Jeg skulle ønske Vesenene spurte om vi kunne fortelle om Ungen. Om oss. Om hva som har blitt gjort, og hva vi tror kan fungere. Jeg skulle ønske de kunne spurt oss om hvor slitne vi var. Om hvor redde vi var.

Jeg skulle ønske de snakka med oss, ikke bare til oss. Jeg skulle ønske de så hvor viktige vi er.

For, kjære Vesen: Dere har kontakt med Ungen i en avgrensa del av livet.

Vi har full pakke. Vi var der før dere møtte henne. Vi skal være der etterpå, også, når dere er ferdige.

Jeg ber ikke om at noen skal trylle. Jeg ber bare om å bli møtt med åpenhet heller enn mistenksomhet. Jeg ber om høflighet og vanlig folkeskikk.

Og, ja, jeg kommer sikkert fortsatt til å presentere meg med den lange versjonen i en del sammenhenger. Selv om det irriterer meg. Selv om det er trist.

Men takk og lov er det i hvert fall sånn at når jeg er sammen med andre som har det sånn som meg, er det helt unødvendig. Der er det ikke viktig hva jeg jobber med eller hva slags utanning jeg har. Der er det viktige hvem jeg er.

Da holder det i massevis å si "Jeg heter Vigdis og jeg er mora til".