- Jeg skjønte vel ganske tidlig at rusmønsteret mitt ikke var normalt. Ingen andre i min klasse på videregående festa sånn som jeg gjorde, forteller ungen.
Hun omtaler det som sinnsyk festing, i ett miljø der det var vanlig å drikke mye.
- Den første gangen jeg rusa meg på piller, fikk den følelsen mange som er rusavhengige snakker om. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?, tenkte jeg. Noe falt på plass. Dette var min greie, fortsetter hun.
Hun forteller at da hun var omtrent 18 år, tenkte hun at dette ikke var sunt. Det var mye bråk i miljøet hennes, hun kom opp i mange kinkige situasjoner og hadde flere legevaktbesøk.
- Men jeg ville ikke ha hjelp. Det var fortsatt gøy, selv om vi havna i mye dritt. Og jeg tenkte ikke at dette var noe jeg skulle drive med hele livet, sier hun.
Allerede da var hun i et tungt belasta miljø, der det flommet over av piller. På fest ble det satt fram boller fulle av ulike medikamenter, og hun forteller at i 18 års gave fikk hun piller i gave.
- Det er rart når jeg hører andre misbrukere fortelle om hvordan de hadde litt stoff å dele på. Jeg hang med dem som leverte til andre steder, så det var fritt fram, sier hun.
Også blant rusavhengige er det klasseskiller, og Ungen forteller at så lenge hun ikke gikk over grensene til det miljøet hun til en hver tid var i, kjentes det greit.
- Jeg er i hvert fall ikke sprøytenarkoman, kunne hun trøste seg med. I alle fall i flere år.
- Jeg kjente meg ikke avhengig, selv om jeg visste at jeg var det. Og jeg fikk jo ikke til en dritt annet likevel. Det var en god unnskyldning til å fortsette, sier hun.
- Det siste året jeg rusa meg, skjønte jeg at jeg hadde kjørt meg skikkelig i grøfta. Alle grensene var borte. Jeg var en skikkelig junkie, og det spilte egentlig ingen rolle om jeg døde eller overlevde, sier hun.
Jeg husker tilbake til det året. Vi så at hun på alle måter ble mindre og mindre. Ingen av de tingene vi gjorde så ut til å ha noen betydning. Likevel tenker jeg at det hadde en stor betydning. Hun visste at vi var der, og da det virkelig gjaldt, ba hun om hjelp.
- Da jeg tok kontakt med dere, visste jeg at noe kom til å skje. Jeg visste at dere ville gripe inn på en eller annen måte. Jeg visste at hvis jeg ble igjen i miljøet, kom jeg til å dø av overdose eller bli drept, og jeg tenkte at jeg gidder ikke å dø på denne måten. Jeg var ikke herre over eget liv, sier hun.
Det var akkurat riktig tidspunkt, tror jeg. Hun var så sliten at hun ikke orka å stå i mot. Hun hadde fortsatt motstand mot å dra i behandling, men orket ikke å ta den kampen. For første gang på mange år var det greit at noen bestemte over henne.
Da vi kjørte henne til Fossumkollektivet sommeren 2015, visste ingen av oss hva vi gikk til. Men vi visste at uansett hvordan det ville gå, ville vi få en pause. Vi ville få sove rolig i sengene våre, vi som var hjemme. Hun ville ha en seng hun kunne sove i. Og verre enn det hadde vært den siste tida, kunne det ikke bli.
For hele vår familie var det starten på en reise som skulle vise seg å bli livsendrende for flere enn hun som var rusavhengig.
Noen ganger tenker jeg at det er for mange ord i verden, og at det er alt for mange som roper med store stemmer. Som mor til en rusavhengig opplever jeg å være med i en gruppe der vi har små, små stemmer, som nesten ikke høres. Dette er mitt rom. Dette er min stemme.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå
I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...
-
. I de to og et halvt årene min unge har vært i rusbehandling i Fossumkollektivet, har jeg vært i behandling hos familieteamet. Det er...
-
Vargen ylar i nattens skog, han vill men kan inte sova. Hungern river hans vargabuk och det er kallt i hans stova. Du varg, du varg...
-
Noen ganger får jeg spørsmål om hva pårørende trenger. Det er et stort spørsmål, og nesten umulig å svare på. Det er jo ikke akkurat sån...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar