Da hun skreiv seg ut av behandling

- Du må sette deg ned, sa hun, da hun ringte meg en sommerdag i juli for to år siden.

Ingen av mine unger roper ofte på ulv, så jeg var lydig og satte meg ned. Jeg visste med en gang hva som ville komme. Og jeg hadde rett.

- Jeg skriver meg ut av behandling, sa hun.

Jeg hadde mistenkt det. Vi hadde snakka om det hjemme, mannen min og jeg, at hun tok litt lett på behandlingen, at det virket som om hun følte seg ferdig. Vi hadde imidlertid håpet og trodd at hun ville diskutere det med oss og at det ikke var umiddelbart forestående, siden hun hadde et fullt og fint sommerprogram foran seg.

Jeg visste at hun ville komme med hundre gode argumenter for hvorfor det var riktig at hun og kjæresten skrev seg ut av behandlingen. Jeg visste også at akkurat da kunne ikke jeg snakke med henne. Jeg måtte tenke meg om først, for ikke å si noe i affekt.

- Du vet at jeg ikke støtter at du skriver deg ut, sa jeg,
og forklarte samtidig at jeg var for travel til å snakke med henne, og at jeg kunne ringe henne et kvarter senere.

Jeg tok rett og slett i bruk den gamle metoden, fra den gangen hun var i aktiv rus. Den gangen vi som foreldre kjøpte oss ti minutter tid, sånn at vi både kunne roe oss ned og snakke med hverandre.

I løpet av det kvarteret rakk jeg å rive mannen min ut av et møte og orientere ham og snakke litt om hvordan vi skulle forholde oss. Jeg rakk å ringe med moren til kjæresten til datteren min, sånn at vi kunne ha en felles strategi. De kloke ungene våre hadde ringt oss samtidig, sånn at ingen av oss rakk å forberede den andre. Og jeg rakk å ringe ungen tilbake.

- Du kan ikke bo her, sa jeg.
- Du kan komme på besøk, sånn som søsknene dine, men du må ha ditt eget sted å bo.

Vi snakket om praktiske ting. Hun skulle komme til hjembyen dagen etter, hun hadde praktiske ting å ordne. Vi avtalte at hun skulle komme til middag, og i løpet av timeout-kvarteret jeg hadde hatt, hadde jeg avtalt at hun kunne sove hos en venn av familien, så jeg la fram det som et alternativ. Akkurat det høres kanskje rart og unødvendig strengt ut, men foreldre som har vært i samme situasjon som meg, vil nok skjønne hvorfor vi ikke kunne ta henne inn i huset.

Vi hadde en grei samtale. Inni meg hadde jeg lyst til vekselvis å klemme henne og riste henne.
Jeg var skuffa, jeg var sinna og jeg var lei meg. Men aller mest var jeg redd for hva som ville skje når hun var ute igjen, i den skumle, lange sommeren.