Å plutselig skulle finne fram til noen som kan hjelpe, når man får et rusproblem i familien, er ingen lett oppgave. Det er en jungel der ute, av telefonnumre og kontorer, og noen ganger kjennes det ut som om det er lettere å vinne i Lotto enn å finne fram til en som kan svare på det man lurer på.
Det kjennes ut som om de man skal ha tak i alltid sitter på de mest bortgjemte kontorene, at de enten befinner seg øverst på loftet, eller dypt nede i en kjeller. Uten heis, selvfølgelig. Og hvis den du skal ha tak i, befinner seg på bakkeplan, er ofte terskelen så høy at det nesten er umulig å komme over den.
Telefonen, sa jeg noe om telefonen? De man skal ha tak i, de som sitter på de godt gjemte kontorene, de har skikkelig dårlig dekning på telefonen, også. Og når man endelig er så heldig at man kommer fram, er det sjelden et levende menneske i den andre enden. Der er det en svarer. Noen ganger har jeg tenkt at det et eller annet sted finnes en telefonsvarer med millioner av beskjeder fra fortvila foreldre. Et digert arkiv med ubesvarte anrop og ubesvarte beskjeder. For det er sjelden at noen ringer opp igjen.
Heldigvis bedrer det seg noe etter hvert. Når det er så dårlig med ungen din, at den må ha hjelp. Og når du selv har blitt så sur og sinna at du kjefter deg gjennom de stengte telefonlinjene. Det er bare det at vi som er pårørende ofte er slitne allerede ved første kontakt med hjelpeapparatet. Allerede da ha vi prøvd lenge å få kontakt. Vi har rukket å bli mistenksomme og usikre på om noen egentlig vil hjelpe. Vi tror ikke at noen ser oss.
OK - det er ikke alltid sånn. Heldigvis er det ikke det. Men som pårørende har jeg opplevd mange ganger at ingen vet hvem jeg egentlig skal snakke med. Telefonen har blitt satt fram og tilbake mellom ulike kontorer, og ingen av stedene er det rette.
Så, altså, her er min bønn til hjelpeapparatet:
Kjære hjelpeapparat,
Jeg skjønner at du har mye å gjøre. Jeg gjør det. Virkelig. Og jeg skjønner at du jobber med viktige ting som tar tid. Jeg skjønner at det er dårlig bemanning, og alt for liten tid til alt for mange som trenger hjelp. Jeg skjønner at det ikke er din skyld at bemanningen er for lav og oppgavene for mange.
Men - neste gang jeg, eller en annen ringer, kan du ikke gi oss ett minutt mer, bare ett? Kan du ikke høre hvem vi er før du setter oss over? Kan du ikke bare si at "Jeg skjønner at du er bekymra", for det gjør du jo. Jeg har møtt deg mange ganger, og vet at du er et godt menneske som ønsker å gjøre en god jobb.
Jeg skjønner at du har det travelt, og at jeg er en i en uendelig rekke. Du tenker kanskje ikke over det, at din effektive stemme og korte setning kjennes ut som en avvisning. Det er jo ikke sånn du mener det. For deg er ungen min en av mange som trenger hjelp. For meg er hun den viktigste i verden når jeg sitter der, med telefonen i handa.
Du kan jo ikke vite at når du sier "Vent litt, jeg skal sette deg over til …." og så er borte før jeg rekker å si noe mer, så er du den femte som sier og gjør det i løpet av like mange minutter. Det kunne jo hende du var den første, men det er du sjelden.
Kjære hjelpeapparat, det skal ikke så mye til. En vennlig stemme, et svar på det jeg lurer på. Eller en høflig forklaring på hvorfor du ikke er den rette å snakke med. Det ville gjort det mye bedre for meg. Jeg ville tenkt at det jeg hadde å si var viktig. Og når, og hvis, jeg endelig kommer fram til den rette, ville jeg ikke vært så sint på ham eller henne....
Hilsen en mamma
P.S. Jeg valgte å skrive noen ord, siden det er så vanskelig å få tak i deg på telefonen.
Hilsen en mamma
P.S. Jeg valgte å skrive noen ord, siden det er så vanskelig å få tak i deg på telefonen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar