Jeg lærte et nytt begrep da vi kjørte fra Gøteborg til sykehuset i Oslo. Der var de ivrige etter å skrive henne ut. Vi var ivrige etter at de skulle beholde henne. Akkurat da kjentes det ut som om jeg ønsket at de skulle ha henne der for alltid, trygg, og langt borte fra den farlige, farlige verdenen ute på gata.
Vi var mange den dagen som prøvde å få dem til å holde henne. Ruskonsulentene i kommunen gjorde det de kunne. Fossumkollektivet ringte. Og vi ringte.
Til slutt lovet de at de i det minste skulle holde henne til vi kom fram ut på ettermiddagen.
Vi hadde ikke en gang rukket å komme ut av Sverige før de ringte å sa at de ville skrive henne ut likevel. Hun hadde jo en venn hun kunne være sammen med.
Der, på en parkeringsplass utenfor kjøpesenteret i Tanum, ble jeg, som til nå hadde vært iskald og klar, rett og slett litt gal. Og rasende.
Jeg klarte å forklare damen i telefonen at hun ikke under noen omstendighet måtte legge på, instruerte mannen min om å småprate med henne, og ikke på noen måte la henne slippe ut av telefonen.
Så tok jeg mannens telefon, ringte min venn i rustjenesten og forklarte hva som skjedde. Og så slo galskapen virkelig inn, da jeg fysisk prøvde å koble de to telefonene sammen.
- Dere må snakke med hverandre, hylte jeg.
De hørte meg, men kunne selvfølgelig ikke gjøre som jeg sa.
- Dere må snakke med hverandre, hylte jeg.
De hørte meg, men kunne selvfølgelig ikke gjøre som jeg sa.
Fordelen med det teamet vi er, mannen min og jeg, er at når en av oss slutter å virke, mobiliserer den andre. Han klarte å guide de to damene vi hadde i telefonene til å ringe hverandre, uten å gå om en parkeringsplass. Så fikk han meg til å puste, og jeg tror han ga meg en brødskive.
Jeg ringte min eldste datter, hun som er jurist, og sa at nå måtte vi ha all hjelp vi kunne få for å stoppe utskrivelsen. Hun kastet seg rundt og kontaktet dem hun kjente som arbeidet med helserett.
Hun kom fram til at vi måtte fortsette å mase, insistere på at de ansvarlige satte seg inn i tidligere rushistorie, hentet inn behandlingshistorie og epikriser. Vi måtte fortsette å insistere på at hver telefonsamtale med oss ble journalført, og hver gang vi snakket med dem måtte vi si at vi mente de handlet uforsvarlig, og be dem begrunne forsvarligheten i det de gjorde. Skriftlig.
Dermed kom begrepet skriftlig ansvarlighetsvurdering inn i mitt ordforråd, et begrep som bokstavlig talt har både lukket dører og åpnet dem.
Jeg vet ikke om begrepet finnes i virkeligheten, eller om det er noe vi fant opp den dagen. Siden har det i alle fall fulgt meg.
Damen fra sykehuset ringte igjen da vi var midt i Østfold. Hun var ikke blid, men jeg snakket i vei likevel, om skriftlig ansvarlighetsvurdering, og om at turen tok den tida det tok. Hun svarte til og med ja, da jeg spurte om det tross alt ikke var bedre om vi kom for egen maskin, heller enn å komme med ambulanse fordi vi tok sjanser i trafikken.
Jeg mistenkte henne for å svare ja bare fordi hun måtte. Jeg tror nemlig det ble notert en advarsel ved siden av navnet mitt den dagen. "NB! Mora fra Helvete!", eller noe sånt. Den siste gangen hun ringte, da vi sto i kø inn i Oslo, hørtes hun til og med nesten hyggelig ut.
Vi kom fram. Sykehuset beholdt ungen til observasjon, noe legen hadde bestemt allerede før vi kom.
Vi var glade for at ungen var der, at hun pustet. Og vi var fulle av sorg over han som ikke gjorde det.
Og vi var mer redde og fortvila enn vi noen gang før hadde vært.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar