Jeg liker å grave i hagen, og med to langhelger bak meg, har jeg gjort nettopp det. Jeg har gravd, jeg har sådd, jeg har luka. Men mest av alt har jeg sittet på en stol og sett på grasset, og ugrasset, som vokser.
Jeg har ikke planta ut de to hortensiaene jeg kjøpte for mer enn ei uke siden. Jeg har ikke fått all setteløken i jorda. Jeg har ikke sådd ferdig i grønnsakshagen, og settepotetene går snart ut døra for å plante seg selv.
Jeg har sittet på en stol og sett på en hund som er mye bedre til å grave enn det jeg er. På veldig kort tid gravde hun ei grop hun kunne ligge i. Så dyp at det ikke er mulig å se henne når hun legger seg ned.
Jeg liker å være i hagen min. Jeg liker å grave. Jeg liker å se at ting vokser. Det har jeg bestandig likt og det pleier å gi meg glede.
For noen år siden, da det var på det mest hektiske hjemme hos oss, orka jeg knapt å reise meg og gå ut i hagen. Jeg ville aller helst ligge inne under et teppe. Hagen var et ork. Når jeg gikk ut, var det eneste jeg så, alt jeg ikke hadde gjort. Jeg så skvallerkål og brennesle, og forsømte busker og blomster. Jeg orka rett og slett ikke å ha hage - det minnet meg alt for mye om at jeg ikke fikk til noen ting. Hadde jeg kjent en hund den gangen, hadde jeg sikkert gravd meg ei kjempegrop og lagt meg i.
En dag våkna jeg og tenkte at dette finner jeg meg ikke i. Jeg ville sitte i en stol og drikke kaffe og se på blomster. Da laga jeg hage på lavt nivå.
Jeg har en diger hage, på over fire mål. Det var uoverkommelig for en skikkelig sliten dame, men jeg fant en løsning som ga meg glede. Jeg laga et lite bed inntil husveggen. Der planta jeg en klematis, en hosta, en daglilje og en storkenebb. Så snudde jeg stolen min, sånn at jeg så rett på bedet. Ikke et ugrasstrå vokste det der. Det er det ryddigste bedet jeg noen gang har hatt. Jeg satt i stolen min, leste bok og klappa katt, og så på blomstene. Når jeg så på bedet mitt, så jeg det jeg fikk til. Det ga meg glede.
Resten av hagen grodde ned den sommeren. Det straffa seg året etter, og den har aldri kommet seg helt igjen, hagen min. Den er en lurvehage, men det er min lurvehage, og jeg gleder meg over den hver eneste dag. Jeg kjemper mot naturen og skvallerkålen, brenner meg på brennesle og smiler til løvetannen. Jeg rekker ikke alt jeg skulle eller burde gjort. Men det gjør ikke noe, at ikke kantene er rette og at det svir litt av og til. Jeg gleder meg likevel. Den er litt som livet, hagen min, med snublesteiner og mose i plenen. Søte bringebær og sinna brennesle vokser ved siden av hverandre, rabrarbraen er alltid sur, og sneglene spiser salaten.
Jeg tar meg tid til å sitte i hagen, og til å puste. Når jeg ser ugrasset er jeg ikke motløs lenge. Jeg tenker at det i hvert fall er grønt og fint, og at det er heldig som får vokse i akkurat min hage. Jeg har ei grop i hagen, som en hund har laget. Det kunne vært verre. Det kunne vært meg som hadde gravd ei grop, og gått ut og lagt meg i Kjerringhølet. Nå har jeg fått et hundehull som er akkurat passe dypt til at jeg kan plante et tre i det, eller ei rosebusk. Og skulle ugrasset vokse meg over hodet, vet jeg at jeg kan snu stolen min akkurat når jeg vil, mot noe som gir meg glede.
