Nissemor kan også være mer enn det du ser ...

Jeg er av dem som har vokst opp i den lille bygda som hadde glemt at det var jul, og der bor jeg vel egentlig fortsatt. Det vil si at jeg er en sånn som synes det er lenge til jul helt fram til lillejulaften omtrent. 

Her om dagen snakka jeg med min rake motsetning. Hos henne har det vært full jul siden slutten av november. Hjemme hos henne kan du ikke snu deg uten å møte blikket til en nisse.

- Hvordan orker du det?, spurte jeg. Det var helt tydelig at dette skjønte jeg ikke noe av, og det oset sikkert grinch av hele meg.

- Jeg begynner jula kjempetidlig, og koser meg hver eneste dag fram til julaften. Jeg tar fram pynt og jeg baker. Jeg er nissemor i hele desember, svarte hun jeg snakket med.

- Det er nå jeg må kose meg, for det blir aldri noe koselig i jula, fortsatte hun.

Hun gleder seg over førjulstida mens hun gruer seg til jul. Når jula kommer, bruker hun mye tid på å dekke over for ham som drikker for mye. Hun demper når han blir høyrøstet, hun prøver å passe på at glasset ikke fylles opp igjen og igjen, hun leder samtalen over på noe annet når han rører for mye.

Hun gleder seg ikke til juleferien. Da er hver dag en fest, hun har høye skuldre og er i konstant alarmberedskap. Hun liker hverdager best. Han drikker da også, men da blir inntaket begrenset av at han skal på jobb, og siden vennene hans også skal på jobb, har han ikke dem å drikke med.

- De rundt meg ser nok på meg som en kontrollerende kjerring, som ikke unner ham å glede seg, siden jeg alltid prøver å kontrollere. Jeg er en festbrems i deres øyne. Men han er ikke hyggelig når han drikker. Han er alltid fullest, og blir høyrøstet, dum og kranglete. Jeg synes det er flaut for både ham og meg, sier hun.

Hun er ikke alene om å grue seg til jul - det er mange pårørende som har det på samme måten som henne. Hun har funnet sin måte å lage juleglede på - hun gjør det på forhånd, med julemusikk, julelys, julekaker og nisser. Det gleder hun seg over. Det beundrer jeg.

Og jeg tenker at hun minnet meg på noe viktig: Alle er mer enn det du ser. Også nissemor.

Kontroll på kontinentet ....

Vei uten kart - collage under arbeid, 2018

Å leve med en som ruser seg, fører ofte til at de som er rundt får stort behov for kontroll. For meg, som hadde et temmelig velutvikla kontrollbehov fra før, ble det en ganske slitsom affære. For skal man ha kontroll over alt rundt, er det mye å følge opp og passe på.

I en periode prøvde jeg hele tida å vite hvor ungen min var, hvem hun var sammen med og hva de gjorde. Jeg er ganske dreven i forhørsteknikker og har brukt mange timer på å prøve å spore henne opp. Det eneste det resulterte i, var at hun ble sur på meg og jeg ble sur på henne. Og i tillegg ble jeg enda mer bekymra og enda mer sliten.

Spiser hun? Sover hun? Ruser hun seg? Går hun på skolen? Klarer hun å styre penger? Har hun varme klær? Har hun en bra ruskonsulent? Hva sier de på NAV? Hva slags tiltak skal hun på? Det var en uendelig rekke med ting jeg gjerne skulle visst. Så lang rekke med ting at to foreldre ikke er nok til å finne ut av det. I alle fall ikke hvis de skal jobbe, klappe katter og ha et slags sosialt liv i tillegg.

Jeg skjønte egentlig ganske fort at jeg ikke kunne kontrollere Ungen. Kontollbehovet forsvant ikke av den grunn. Gjorde de som var rundt en god nok jobb? Hadde de alle opplysninger de trengte? Så de hele ungen min? Sånne ting tenkte jeg mye på. Jeg kunne ikke kontrollere det heller, men jeg ønska at jeg kunne det.

De jeg har nærmest, har også blitt nært fulgt opp av meg. Jeg har sjekket at de har gjort det de skulle, og ikke minst forsikret meg på alle måter jeg kunne tenke meg, om at de hadde det bra. At de hadde det bra på jobben, at de var friske, at de ikke sleit seg ut. Det blir mange spørsmål av sånt, og jeg var hele tida på vakt for å se om det var signaler jeg burde fange opp. At livet gikk videre, ja at selve jorda snurra rundt, var på en måte mitt ansvar.

At jeg hadde så stort behov for kontroll, hadde nok flere grunner.
Det ene er at jeg liker å ha oversikt og vite hva som skal skje. Jeg liker å være forberedt. Når man lever med rus tett på livet, er det mye uforutsigbarhet. Det prøvde jeg å få orden på. Og hvis noe virkelig grusomt skulle skje, ville jeg i alle fall være forberedt, sånn at jeg kunne lose alle rundt meg gjennom krisa. Jeg har nemlig en tendens til å tenke at det er veldig viktig at noen står oppreist når det stormer, og oppfører meg som om det er min rolle.

Jeg trengte kontroll for å være trygg. Og jeg trengte i hvert fall å vite det i tide om noe glapp, sånn at jeg kunne sette inn tiltak for å forhindre katastrofer og bidra til skadereduksjon.

Så kan jeg ikke se bort fra at det også ligger et element av at jeg trodde at jeg var uunnværlig, og at jeg visste best. At de tinga jeg visste, trodde og tenkte var det riktige, og dermed viktig at alle som hadde med min unge å gjøre var orientert om. Og ofte var det jo viktig å dele kunnskap og tanker. Men med et litt stort kontrollbehov, bekymra jeg meg unødvendig mye om hvorvidt informasjon kom videre eller ikke. 

Jeg prøvde å kontrollere hele verden, egentlig. Det var skikkelig slitsomt, både for meg og for de jeg prøvde å ha kontroll over. Jeg dobbeltsjekka at alt blei gjort, og når en driver med sånt blir man ganske sinna, for selvfølgelig ble ikke alt som skulle gjøres gjort, i hvert fall ikke på min måte.

Jeg måtte på et vis kapitulere. Da jeg skjønte at det virkelig ikke var noen ting jeg kunne gjøre for å få ungen min til å slutte å ruse seg uten at hun ville det selv, ble ting veldig mye lettere. Da ble min oppgave å si at jeg skulle være der når hun gjorde gode valg, jeg slapp å mase om alt mulig annet. Jeg slutta ikke å bry meg, jeg slutte ikke å bekymre meg, men jeg prøvde å la henne ta ansvar for sitt, mens jeg tok ansvar for mitt.

Hvorfor skriver jeg dette? Nå som hun er rusfri og livet er et helt annet? Jeg skriver det for å minne meg selv om hva som er mitt, og hva jeg kan gjøre noe med. Jeg merker at når jeg blir ekstra sliten eller får katastrofetanker, er kontrollbehovet noe av det første som slår inn. Jeg får unormalt stort behov for å sjekke at andre gjør det de skal, eller det jeg synes de skal. Det er ikke noe godt sted å være, og jeg vil ikke tilbake. Det er lett å gå i tilbakefallsfella, og jeg må stadig tenke over hva som er mitt ansvar og hva som er andres ansvar. Heldigvis har jeg noen rundt meg som sier fra når diktatortendensene slår inn, og selv om jeg ikke alltid klarer å gjøre noe med det med en gang, er det en viktig påminning om at jeg ikke styrer verden og ikke skal redde verden. I alle fall ikke alene.

Jeg prøver å ta ansvar for meg selv og mine egne handlinger. Jeg prøver å overlate det til andre å ta ansvar for sine handlinger. Det betyr ikke at jeg ikke skal hjelpe der jeg kan, men det betyr at jeg kjenner min begrensing, og lar andre ta ansvar for sine egne liv. Og det er ganske fint egentlig, å ta ansvar for seg selv. Uten at man trenger å ha kontroll på kontinentet.

Min behandlingshistorie - langt innlegg

Advarsel: Altså, her er det mange ord. Noen har hørt dette før, i muntlig form på Sørmarka. Det er en omarbeiding av manus fra den gangen jeg fortalte min behandlingshistorie. Noe er også kjent fra tidligere innlegg på bloggen. Andre ting kommer til å bli utdypet nærmere senere. Alt fikk heller ikke plass. Det er langt, men det har tatt ti år å komme til den siste linja. Da er det kanskje ikke så rart.

At hele familien blir ramma når én får et rusproblem, er noe de fleste skjønner. I alle fall etter ei stund. At det betyr at det er flere som trenger oppfølging og behandling, er ikke like opplagt for alle - det er lett å tenke at når den ene er kvitt sitt rusproblem, blir alt normalt igjen. Sånn er det nødvendigvis ikke.

Hos oss var det sånn at ungen nektet for at hun hadde et rusproblem i mange år. Og det har hun for så vidt rett i. I mange år var det fest og moro, og de som hadde problemer med hennes rus, var oss andre. Vi begynte også med vår behandling lenge før henne.

Jeg veit akkurat når min behandlingshistorie starter. Jeg husker ikke datoen, men jeg husker innmari godt hva som skjedde da jeg fant ut at det måtte en forandring til.

Men før det: Vi har levd lenge med rus. Jeg var den første som fikk et rusproblem i vår familie. Ungen nekta for at hun rusa seg, og mannen min trudde ikke det var så alvorlig som jeg sa. Det var forferdelig ensomt. Jeg prøvde å få dem til å innse det jeg hadde skjønt, og det førte til veldig mange konflikter. Veldig ofte følte jeg med skikkelig slem, og ganske ofte var jeg slem.

En ting var å skjønne at jeg ikke var årsak til ungens rusproblem. Det syntes jeg egentlig gikk greit. Noe annet var å skjønne at jeg ikke var løsningen. For lenge trodde jeg at bare jeg gjorde de rette tinga, ville hun velge bort rus.

Jeg var vant til å jobbe med ungdom med atferdsvansker. Jeg var lærer i ungdomsskolen, og var vant til elever med ulike utfordringer. Jeg hadde gode resultater med elevene mine, også. Jeg fikk det til, også med elever som lett blir omtalt som problematiske. Jeg var god på foreldresamarbeid, grensesetting, tiltak, og fikk god kontakt med elevene mine. Jeg var god i konflikter, og jobbet mye med å se den enkelte.

Hjemme funka ingen av de tinga jeg gjorde bra i jobben min.

Når vi satte grenser, og det gjorde vi, forholdt ungen seg til dem, men det blei ikke noe bedre. Ikke noe rus i vårt hus, sa vi. Nei vel, da ble ho borte. Vi kontakta politiet hvis ho ikke kom hjem, vi sperra kontoen hennes, vi trygla og ba, kjefta og forhandla.

En vanlig samtale ved middagsbordet kunne være sånn:

- Har du snakka med Ungen?

- Nei.

- Skal du snakke med Ungen?

- Ja.

Eller:

- Har du snakka med Ungen?

- Ja?

- Hva sa ho? Var ho rusa? Hva sa du? Hvorfor sa du det? Hvorfor sa du ikke det?

Det var kaos og konflikt mye av tida. Jeg prøvde å ha oversikt over alt det var mulig å ha oversikt over, og jeg skjønte virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at situasjonen skulle bli bedre.

Vendepunktet kom høsten 2011.

For meg skjedde det en endring da Ungen midt i en krangel sto ganske aggressiv og hylte at jeg var en jævla psykopat.

- Ja tenkte jeg, det har jeg faen meg blitt.

Jeg trudde ikke at jeg var psykopat på ordentlig, men det gikk opp for meg at jeg var blitt til et menneske jeg ikke var, og ikke ville være. Jeg prøvde å kontrollere hele verden, og jeg var sinna store deler av tida. Jeg stola nok ikke på noen andre i denne perioden. Det jeg også innså, var at det virkelig ikke var noe jeg kunne gjøre for ungen min akkurat da. Jeg fant meg ikke i å ha det sånn, og jeg fant meg ikke i at resten av familien skulle gå til grunne.

Samtidig klarte jeg å si til ungen at: Hvis du går ut og ruser deg nå, er det ikke min skyld.

- Nei det er min, sa hun,

så midt i den syke krangelen opplevde jeg at hun faktisk tok ansvar for sine egne handlinger for første gang.

Dagen etter begynte jeg på prosjekt redde familien, for det var de andre jeg ville redde, ikke meg sjøl, for jeg hadde jo en slags kontroll, syntes jeg. Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg rett og slett var nærmest litt gal. Samtidig er det her min behandling starter.

Det jeg gjorde:

Jeg gikk til legen og sa at familien min ikke virka, så jeg måtte sjekke at jeg var frisk, siden noen måtte stå på beina.

Jeg tvinga mannen min til å snakke med meg om noe annet enn ungen en halv time hver dag. Det angra jeg på mange ganger. I begynnelsen var de halvtimene skikkelig lange.

Jeg meldte oss på pårørende kurs på dps, som gikk over ti kvelder annen hver uke.

Det ble et overlevelseskurs. Der traff jeg andre, der fikk jeg lufta tanker. Samtidig følte jeg meg ofte ensom, siden jeg opplevde at jeg satt med litt andre tanker enn mange andre. Jeg skamma meg f.eks aldri over å ha en unge som rusa seg, men jeg kunne føle skam over at jeg ikke likte henne noe særlig i de åra, og var redd for at jeg aldri skulle like henne igjen.

Etter kurset fortsatte vi i selvhjelpsgruppe i et og et halvt år. Den gruppa var gull verdt for meg. Ikke fordi jeg hadde så mye å si, men fordi det å sitte i gruppe der det var regler fikk meg til å høre på det mannen min sa på en helt annen måte. Jeg snakka også, men fortsatt tenkte jeg at det ikke var meg som hadde mest nytte av det.

Da dps ikke hadde midler til å sette i gang nytt kurs, ringte kurslederen til meg og lufta ideer til hvordan det kunne gjøres annerledes, og mannen min og jeg var så heldige at vi  fikk være med på å planlegge et komprimert kurs, og delta som foreldreressurser.

Vi deltok på tre helgekurs i regi av Landsforbundet mot stoffmisbruk . Det var veldig bra. Fokus var bare på oss som foreldre, hvordan vi skulle ta tilbake livene våre, og ikke bare overleve, men ha gode liv. Første gangen tror ikke jeg snakka om ungen min en eneste gang. Det var jeg, og hvordan jeg hadde det, som var viktig. Av andre foreldre lærte jeg mye om hva jeg kunne gjøre, og jeg ble enda mer bevisst på hva jeg ikke skulle gjøre.

Vi fikk etter hvert inn i mange gode strategier for hva vi konkret skulle gjøre. Når ungen ringte og spurte om noe, sa vi at vi ikke kunne svare før om ti minutter. Hvis hun ikke kunne vente, var svaret nei. Vi ble bevisste på hva vi skulle gjøre for å unngå å være muliggjørere, konfliktnivået gikk ned, og jeg opplevde at jeg fikk bestevennen min tilbake da mannen min og jeg begynte å leve våre egne liv igjen.

Livet var i grunnen greit. Selv om ungen rusa seg, var ikke det noe som spiste all vår tid. Hun flytta, jobba, gikk på skole. Vi masa ikke om rus, og hadde etter hvert et greit forhold. Vi var klare på at det var hun som måtte ta i mot hjelp, og at vi ville støtte henne når hun var klar for det.

Så ble det verre igjen. Det siste halve året før hun dro i behandling på Fossum, var det rett og slett unntakstilstand. Ungen rusa seg ukritisk, hun var i et voldelig miljø, og jeg var sikker på at hun kom til å dø. Vi jobba hardt for at hun skulle ta i mot hjelp, og til slutt dro hun på avrusning, men det var rett tilbake i rus etter bare noen uker.

Så ille var det at jeg laga spillelista begravelse på Spotify. Da vi var på ferie, overdosa hun. Vi valgte å ikke reise hjem. Det kjentes hjerterått ut, men vi vurderte det sånn at hun bare ville gått rett ut igjen. Og jeg ville i alle fall ikke være med på å asfaltere veien fram til grava hennes.

Så ble det så ille at om hun ikke tok i mot et tilbud, ville hun bli plassert på tvang. I juli 2015 kjørte vi henne til Fossum.

Jeg var sikker på at det ikke kom til å gå bra, og at hun kom til å skrive seg ut, men så lenge hun var der, skulle jeg i hvert fall hvile. Så jeg gikk og la meg. Jeg sto opp for å jobbe, eller spise. Ellers sov jeg i omtrent tre måneder.

Familiearbeid hadde jeg ikke så veldig lyst til. Jeg syntes at jeg hadde sittet nok i ring, og brukt nok tid på rus. Jeg ville egentlig gjøre helt andre ting, jeg ville for eksempel mye heller på helgetur til København, men følte at jeg måtte delta.

Da jeg kom til første familiehelga, var jeg feilplassert. Noen snakka om hvordan de følte at de var en del av Fossumfamilien, og jeg kjente at var det noe jeg ikke ville ha, var det en familie til. Veldig mye var likt det jeg hadde gjort før, både på kurs og i sjølhjelpsgruppe, så jeg var usikker på om jeg ville ha noe utbytte av det. Medavhengighet og tilfriskning var ord begreper jeg sleit skikkelig med. Det gjør jeg til dels fortsatt. Til og med musikken var håpløs.

Halvveis ut i første kvelden, endra det seg. Det var rom for å si at jeg ikke hadde tro på at dette kom til å funke. Det var rom for tvil. Det var rom for håpløshet. Og håp. Jeg bestemte meg for at jeg skulle være der bare for min skyld.

Og siden deltok jeg i alt jeg kunne være med på. Jeg har ledd, jeg har delt, jeg har grått, jeg har vært sinna. Familiearbeidet til Fossumkollektivet har vært kjempeviktig, både for oss som familie, for meg som mamma og for meg som den jeg er ellers, også. For meg har det vært en viktig reise inn i meg sjøl, og jeg har lært mye.

Jeg tok mot hvert minutt jeg ble tilbudt av familiearbeid, og jeg brukte mye tid både i forkant og etterpå for å bearbeide inntrykk.

Jeg, som sleit med begrepet medavhengighet, innser at jeg er dronninga av medavhengighet. Særlig har det gitt seg utslag i behov for kontroll. Det jobber jeg mye med, og er opptatt av å ha et mer bevisst forhold til det. Jeg har gjort innmari mange ting for å hjelpe andre, uten å skjønne hvor jeg sjøl er plassert i landskapet. Fortsatt sliter jeg med begrepet, for jeg vil ikke gå i fella at jeg ikke hjelper andre når det trengs, men jeg er mer nøye på å tenke på hvem sine behov det er snakk om, og om løsningen jeg finner også er den rette for andre. Selv om jeg vil ut av medavhengigheten, vil jeg ikke bort fra nestekjærligheten og solidariteten.

Før blanda jeg mange følelser med sinne. For meg er det mye letter å være sinna enn trist. Jeg har kjefta både når jeg har vært sinna, når jeg har vært i sorg, vært redd eller når jeg har vært sliten. Det blir mye kjefting. Jeg har blitt mye flinkere til å gå inn i både sorg og å kjenne på det å være redd.

Jeg har bestandig vært god til å dra fram sider ved meg som er dårlige. Jeg kan være arrogant, slem, sinna, men det er vanskeligere å si at jeg er snill, klartenkt og tøff. Nå kan jeg til og med til nød innrømme at det hender at jeg er modig.

Jeg er fortsatt redd for mye, og det mener jeg at jeg har god grunn til. Det er bare å se på verden, jeg er redd for klimaendringer, for økende rasisme, for økte forskjeller i samfunnet. Og jeg vil jobbe det jeg kan for å endre på ting jeg mener er feil, men jeg tror ikke at jeg er avgjørende for at det skal skje endringer, og jeg tror ikke at all verdens ulykke er min skyld. Ikke hele tida, i hvert fall.

Jeg er glad hver dag. Ikke hele dagen, jeg er fortsatt en pessimistisk sur kjerring, men jeg finner noe å glede meg over hver eneste dag. Det er bare å legge lista lavt nok, så kan man være lykkelig. Jeg går for vanlig, heller enn for stormende lykke. Jeg passer fuglebrettet og klapper katta. Katter burde forresten være på blå resept.

Jeg er åpen, og trur at det at jeg forteller om åssen jeg har hatt det og har det, er viktig. Som pårørende til rusavhengig opplever jeg ofte å tilhøre en gruppe som har en veldig liten stemme i samfunnet. Der ute er vi viktige når vi gjør noe for barna våre, og har liten selvstendig betydning. Akkurat der har jeg lært kjempemye av familiearbeidet på Fossum, og jeg kommer til å bruke min stemme til å synliggjøre pårørendes situasjon, når jeg kan.

Hva når nye kriser kommer, for det gjør det, det er jo livet jeg snakker om her? Hvordan skal jeg unngå å havne i de samme mønstrene, det er det viktig å tenke over. Nå har jeg vært med på det før, at det har gått skikkelig dårlig. Jeg synes at jeg takla det bra, uten at jeg gikk tilbake til gamle mønstre. Livet skjer, og jeg blir knust. Men jeg blir ikke værende på gulvet, jeg bygger meg opp igjen. Og det går fortere og fortere hver gang.

Jeg tenker at det som starta som et åpent sår, har endra seg. Etter hvert ble det ei rue på såret. Det ble klort opp flere ganger, og det begynte å blø igjen og igjen. Så begynte det å lukke seg, og ble til et arr. Og det kommer alltid til å være der, sammen med de andre arra jeg har fått gjennom livet.

Har jeg blitt sterkere?

Ikke i det hele tatt. Jeg har blitt mye svakere. Jeg tåler mindre, blir mer lei meg, og er smertelig klar over at grusomme ting skjer. Men jeg er også veldig klar over de bittesmå tinga som holder meg i gang.

Før pleide jeg tenke at jeg var slem, fordi jeg var ganske direkte. Jeg er ikke slem. Jeg er veldig snill, faktisk, jeg er bare ikke bestandig så grei. Jeg liker meg sjøl ganske godt for tida, og det tenker jeg er et godt utgangspunkt for å ha et godt liv. Det, og alle de bittesmå gode tinga som er der hver eneste dag, uansett hvor mørkt det er ellers. De gjør at det er mye å glede seg over.

Når vanlig grensesetting ikke hjelper...

Er det noe jeg ofte sa til foreldre den gangen jeg fortsatt jobba som lærer, var det at de måtte sette tydelige grenser. Og det mener jeg fortsatt. Tydelige grenser er viktige. Men jeg har også erfart hvor vanskelig det er med de grensene når den du setter dem for er grenseløs i sin atferd.

Jeg er god til å sette grenser. Jeg tror jeg er ganske tydelig, også. Det er ikke mye tvil om hvor grensa går når jeg har tegna en strek på gulvet. Det at en grense er satt, betyr imidlertid ikke at den ikke kan overskrides. Det er det mange foreldre som vet. Og da jeg var der sjøl, forsto jeg noe om hvor irriterende det er når andre ber deg sette grenser, i alle fall uten å spørre om hvor grensa går først. Jeg erfarte at som mora til en rusavhengig, måtte jeg sette grenser på en helt annen måte enn før. Ikke bare sette dem, jeg måtte være grensekontrollør store deler av tida, også.

Da vi oppdaget at vår mindreårige unge drakk alkohol, hadde vi grenser. Vi måtte vite hvor hun var om kvelden. Vi ringte andre foreldre og sjekka. I forhold til mange andre hadde vi strenge innetider. Og ungen fulgte reglene. Det er bare det at det ikke hindret henne i å ruse seg. Det er jo ikke sånn at det er en aktivitet som må utføres på et visst tidspunkt.

Da vi oppdaget at ungen røkte hasj, måtte hun levere urinprøver. Hun protesterte ikke på det. Hun fant bare andre ting å ruse seg på, ting som gikk fort ut av systemet, og hun satset på at det gikk bra.
- Det gjorde det, jo. Den ene gangen jeg trodde jeg ville bli tatt, var den gangen de rota bort urinprøva mi, har hun fortalt i ettertid.

Vi hadde et strengt regime hos oss, og innimellom kjentes det som om jeg var mer noens vokter enn noens mamma. Men hun tilpassa seg grensene. Hun kom hjem til tida. Hun gikk på skolen. Det var bare det at det var umulig å sette grenser for alt vi enda ikke ante at ville komme. Og ungen min er klok. Når vi tegnet en strek ett sted, fant hun en vei rundt.

- Jeg tilpassa meg grensene, for jeg skjønte at de var rettferdige. Det var veldig strenge innetider, men jeg holdt dem, selv om jeg var rusa hele tida. En periode var det sånn at de få gangene jeg ikke kom hjem rusa, spurte du hva som var i veien, sier ungen.
Og jeg tenker at, ja, akkurat så dum var jeg, at jeg trodde at grensene, urinprøvene og de fornuftige formaningene hadde hjulpet, og at vi klarte å holde henne borte fra rus. Men det å holde innetider er en ting. Også foreldre må sove av og til, og da smatt ungen ut.
Det ikke lang tid før vi igjen, med rette, mistenkte at det ikke gikk så bra som vi trodde.

Vi snakka med andre. Noen sa at det eneste som ville hjelpe, var å stenge døra for henne, men for oss var det fortsatt en lang vei dit. Vi trodde det viktigste var at vi holdt henne så mye unna farlige miljøer som mulig, ikke ga henne penger og fikk henne på skolen hver dag. I mange tilfeller er jo det tiltak som hjelper, men det hjalp ikke for oss. Det første til enda mer maktesløshet og mislykkethet, for alle, tror jeg.

Etter hvert innså vi at det var ikke når hun kom hjem om kvelden, eller om hun gikk på skolen eller ikke, som var det store problemet. Det var rusen.
- Du kan ikke bo her hvis du fortsetter å ruse deg, sa vi til slutt.
Vi håpet jo at hun da skulle skjønne at hun måtte slutte med rus, velge skole og få nye venner.

Det var ikke oss hun valgte, den gangen hun som attenåring fylte to søplesekker med klær og flyttet inn hos ei venninne...

.

Når småbarnslivet ikke tar slutt...

Jeg trodde aldri jeg noen gang skulle bli så sliten igjen som da jeg hadde småbarn i huset. Der tok jeg feil. Å være foreldre til en rusavhengig, kan på mange måter sammenlignes med å ha småbarn. Bortsett fra at ingen problemer løses ved å kile noen på magen.

Nattevåk er velkjent. Tro meg, å liste seg inn hver time for å se at hun puster er ikke noe man bare gjør med babyer. Og tro meg igjen - de blå ringene under øynene på foreldre som tilhører nattevåkbrigaden er like store, uavhengig av alderen på ungen.

Det følger med lyd og lukt. Og ting som må tørkes. Akkurat det har jeg ikke lyst til å utdype, egentlig.

Foreldre til rusavhengige er ofte veldig opptatt av måltidene. Har hun fått i seg nok? Har hun blitt tynnere, tro? På kjøkkenet er det bananer og yoghurt, alltid. Det er lett å spise, og er i hvert fall sunnere enn nugatti rett fra boksen.

Navlestrengen, den fysiske navlestrengen som ble klippet mange år tidligere, da jeg skjønte at det lille mennesket måtte få lov til å lære seg å gå, måtte få lov til å sykle og måtte få lov til å gå fra meg, vokste på mystisk vis ut igjen. Så tykk at den lammet meg. Så sterk at den kunne kvele henne. Og meg.

Det handlet om å slippe taket, denne gangen, også. Jeg måtte tåle å se at hun gikk. Se at hun falt. Det var ikke til å holde ut, men hun var voksen. Ingen voksne skal næres gjennom navlestrenger. De skal få støtte. De skal få kart. Men de må gå veien sjøl.

Flere jeg kjenner står midt i det som oppleves som en ny småbarnsperiode. De har blå ringer under øynene og er trøttere enn de noen gang forestilte seg at det var mulig å bli. De ønsker å klippe den seige navlestrengen, men finner ingen saks som er sterk nok, og når kartet ikke passer til terrenget er det utrygt å begi seg ut på vandring. Veien er full av bomstasjoner og mangelen på drivstoff begynner å bli tydelig.

- Jeg er så sliten. Jeg skulle heller hatt ti virkelige babyer, sa en far her en kveld,
- Og de kunne godt ha kolikk, alle sammen.

Jeg skjønte så inderlig godt hva han mente.

Rusen begynte på ungdomsskolen (eller på kino i Larvik)

Noen ganger når jeg snakker med datteren min, tar jeg fram notatblokka mi. Da endrer samtalen seg litt, både hun og jeg går inn i intervjumodus. For meg, som til vanlig snakker med ganske mange mennesker på denne måten, er situasjonen likevel uvant. Rett som det er må jeg legge fra meg blokka og tenke litt over hvordan jeg skal gå fram. Situasjonen er litt kunstig når vi snakker om ting vi egentlig har snakka om mange ganger før, litt formelt og rart. Jeg opplever at det er mye lettere når jeg snakker med en fremmed. Da er jeg verken følelsesmessig engasjert eller part i saken.

- Når skjønte du at du var avhengig?, spør jeg, og tror i utgangspunktet at det er noe hun kommer til å svare kort og greit på. Det viser seg at det blir en ganske lang samtale. Og i stedet for å snakke om avhengighet, snakker vi om starten på hennes rusmisbruk.

Hun starter med å fortelle om da hun gikk på ungdomsskolen, at siden hun og venninna hennes røkte kom de også naturlig til å være en del i nærheten av dem som røkte hasj. Det var en del rus på skolen i den perioden hun gikk der, minnes hun.

- Jeg husker første gangen jeg røkte hasj. Det var på kino'n i Larvik, forteller hun.

Sammen med venninna si, prøvde hun for første gang.

- Jeg var en av dem som ikke merka en dritt første gangen, så det var ganske kjedelig der jeg fløy rundt i byen med to fjerne mennesker, sier hun, men legger til at hun var så sta at hun prøvde igjen.

Hun fikk kjæreste, også det på ungdomsskolen, og forteller at de røkte hasj mer eller mindre hele tida.
- Jeg var rusa på skolen ganske ofte, men jeg timet det alltid sånn at det var minst fire timer til jeg skulle hjem etter at jeg hadde rusa meg, sier hun.

Jeg prøver å tenke tilbake til den tida. På hva vi oppdaget og hva vi gjorde.
Vi kunne lukte at hun røkte, men hun blånektet.
- Det kan godt hende at du ikke røyker, men jakka di gjør det i alle fall, husker jeg at faren hennes sa til henne.
Hun innrømmet fortsatt ingenting. Hun røkte faktisk aldri en eneste sigarett så vi så det før etter hun hadde fylt 18.
En gang spurte jeg henne om akkurat det, hvorfor hun aldri tok en røyk på trappa hjemme, hun gjorde jo så mye annet.
- Jeg visste at dere ikke hadde likt det, sa hun. Et øyeblikk var vi stille, så lo vi hysterisk, begge to.

Det var i ungdomsskoletiden hennes vi begynte å bekymre oss. Jeg så at hun fikk nye venner på Facebook, folk jeg visste det var mye uro rundt. Vi tok henne i å drikke alkohol, og seilte opp til å bli verdens strengeste foreldre. Skulle hun sove hos venninner, ringte vi til foreldrene. Vi passa på innetidene. Vi passa på at hun gikk på skolen. Og hun forholdt seg til reglene - sånn kunne hun fly under radaren en stund til.

Samtidig økte konfliktnivået hjemme. Jeg var den slemme, faren den snille. I alle fall opplevde jeg det sånn. Vi hadde ulike forståelse av hva som var problemet, hvor alvorlig det var og hva vi skulle gjøre med det. Vi krangla om de tingene der, samtidig som vi stadig forsøkte å endre på ungen. Det var før vi skjønte at det er umulig, eller i hvert fall veldig vanskelig, å forandre på andre folk. 

Krangler og konflikter gikk på kryss og tvers i huset. Både krangler med ord, og uenighet vist på andre måter, med stillhet og kroppsspråk. Når jeg ser tilbake, er det lett å tenke at det vi opplevde var dyp fortvilelse og maktesløshet.  Ingen hadde det så veldig bra i den perioden. Og ingen av oss visste hvordan vi skulle håndtere det. Alt vi visste, var at de andre ikke håndterte situasjonen riktig. Det ble vanskeligere å snakke sammen. Det ble vanskeligere å finne lyspunkter. Det var få bekymringsløse dager. Og det var innmari ensomt.

Hun har helt rett, ungen min, når hun sier at det ikke var så greit hjemme i de åra. Og verre skulle det bli. Mye verre.

Å sove godt om natta

Før, etter at hun hadde begynt å ruse seg, men fortsatt bodde hjemme, eller etter at hun hadde flyttet og var hjemme på overnattingsbesøk, var det alltid vanskelig å sove om natta.

Først satt jeg oppe så lenge jeg orka, og de som kjenner meg vet at det er lenge. Likevel holdt hun alltid ut lenger enn meg.

Når jeg endelig gikk og la meg, spratt jeg alltid opp minst en gang. Hadde jeg huska på å legge veska mi inn på soverommet? Og hvor var telefonen?

Så fulgte noen urolige timer der jeg både prøvde å hvile mens jeg samtidig lyttet. Tok hun i døra og gikk ut? Eller hørte jeg at hun gikk og la seg? Når jeg var sikker på at hun hadde lagt seg, kunne jeg sove. Litt. For aller helst ville jeg jo være våken før henne, for å tro at jeg hadde en viss oversikt over hvor hun skulle, hva hun skulle og hvem hun skulle det med.

Nå har hun vært hjemme noen dager på vinterferie, og igjen har jeg sovet alt for lite. Grunnen er imidlertid en helt annen i dag enn for noen år siden. Nå legger jeg meg alt for seint når hun er hjemme fordi vi har så mye å snakke om. Den kloke ungen har blitt et av mine favorittmennesker å dele tanker med.

Fortsatt klarer jeg ikke å være oppe like lenge som henne. Men selv om jeg legger meg først, sovner jeg som en stein.

Og veska mi, den har jeg ingen anelse om hvor jeg har slengt fra meg.

Å feste sin egen oksygenmaske først ...

- Noen ganger skulle jeg ønske jeg fikk et hjerteinfarkt, sa han.
Jeg nikket, og visste akkurat hvordan han hadde det.

Selvfølgelig er det helt absurd å ønske seg en potensielt dødelig sykdom, og enda mer vanvittig at den man snakker med nikker enig. Det var ikke det at vi ønsket å dø, noen av oss. Det var følelsen av maktesløshet over å være i en situasjon vi ikke ante hvordan vi skulle komme ut av.

Han hadde en unge som var grenseløs i sin rusbruk. Jeg var på akkurat samme sted for noen år siden. Da var det jeg som ønsket at noe skulle stoppe meg. Ikke akkurat et hjerteinfarkt, men et brukket bein, kanskje, eller en tilstand som gjorde at jeg kunne tilbringe noen uker i senga, uten dårlig samvittighet for alle stedene jeg ikke kunne være.

Jeg var så sliten. Og absolutt ingen av tingene jeg gjorde for å få min unge på bedre tanker og rett kjøl, nytta. Den gangen trodde jeg nok egentlig innerst inne at jeg fortsatt satt med løsningen, at jeg på en eller annen måte kunne hjelpe min unge ut av rusen. At bare jeg sa de rette tingene, fant de rette tiltakene, allierte meg med de rette folka, da ville alt bli bedre.

Så fant jeg ut at det å elske henne ikke var nok. All kjærlighet i verden kan ikke redde noen som ikke vil reddes. Midt oppe i alle forsøk på å finne løsninger, holdt jeg på å gå til grunne selv. Jeg var i konstant alarmberedskap, jeg hadde glemt hvordan det var å hvile.

Selv om følelsene mine sa at jeg skulle kjempe for ungen min nærmest konstant, sa fornuften heldigvis noe annet. Fornuften sa det samme som de sier før flyavgang: Skulle det bli nødvendig, fest din egen oksygenmaske før du hjelper sidemannen. Selv om sidemannen er ungen din.

Utslitte pårørende kan ikke hjelpe noen andre. Mennesker som utsletter seg selv, kan ikke være positive krefter i andres liv.

Jeg begynte å ta vare på meg sjøl. Det var det beste jeg kunne gjøre for min unge.