Hvem ser de unge pårørende?

.
Tidligere har jeg skrevet om da jeg var på Fagdag om ungdom som pårørende. Der fikk ulike instanser som har et tilbud til ungdom presentere seg, som f.eks. helsestasjon for ungdom, fritidstilbud, miljøtiltak på skoler osv.

Det er mange som gjør en god jobb for at ungdom i min kommune skal ha det bra. Noen av de ungdommene de jobber med er pårørende.

Det jeg imidlertid savnet, var spesifikke tiltak rettet mot ungdom som pårørende. Eller, ikke nødvendigvis spesifikke tiltak, det også, men mer hvordan de ulike instansene forholder seg til ungdom som er i pårørendegruppa.

Jeg hørte mye fint, og mye fint som kan komme ungdom som er pårørende til gode. Mange vil ta seg av ungdom som er pårørende på en god måte. Men det forutsetter at man finner dem først.

Og her er svakheten, tenker jeg. Hvordan vet de hvem som er pårørende? Hvordan sikre at ungdom tør å snakke om det som er vanskelig? Det holder i hvert fall ikke å si at "Du kan snakke med meg om alt". Det holder ikke å overlate til ungdom å si at de er i en pårørende situasjon. Noen må finne dem. Noen må si at de vet. Og det er skikkelig vanskelig.

Det er nemlig sånn at ungdom som er pårørende til rusavhengige ofte har lang trening i å dekke over, skjule og bagatellisere. Ofte er det ungdom som bærer på mye skam, og de står ikke nødvendigvis først i køen for å fortelle historiene sine. Ikke har de et stempel i panna, ikke har de en egen pårørendejournal som følger dem. De er ofte usynlige, fram til noen andre gjør dem synlige, eller de tør å gjøre seg synlige selv.

Jeg pleide å være lærer. Jeg mener selv at jeg den gangen brød meg oppriktig om elevene mine. Likevel vet jeg at det var elever som fløy under min radar. Når jeg oppdaget at ungdom levde i hjem med rusmisbruk, gjorde jeg noe. Selvfølgelig gjorde jeg det. Men det var ingen selvfølge at jeg oppdaget hvordan mine elever hadde det inne i seg. Eller hvordan de hadde det hjemme.

Jeg tipper at en del av de ungdommene jeg bekymret meg for fordi de stadig var trøtte, ikke gjorde lekser, ofte kom i konflikt, var mye syke eller var veldig stille, var pårørende. Jeg tipper at en del av dem jeg ikke bekymret meg over fordi de alltid gjorde det rette, var det også.

Jeg tipper at jeg ofte så feil problem. Jeg tipper at jeg av og til overså, eller feiltolket, rus. Og til de elevene jeg ikke har sett, må jeg bare beklage alt jeg kan. Det var ikke meninga. Jeg visste kanskje ikke hva jeg skulle spørre om, eller jeg trodde kanskje jeg visste hva som var problemet. Om du var en som gjemte deg bort, skulle jeg, og alle andre voksne, lett bedre.

Det er ikke lett å finne dem som er verdensmestere i å gjemme seg bort.
Når en mor kommer full til konferansetime, oppdager man et rusproblem. Eller når du har hatt storesøsteren på skolen før, og vet hvilket miljø hun er i. Og man oppdager det når noen skriver et brev fullt av hemmeligheter.
De som er verdensmestere skriver ikke brev. De som bærer skam, fortsetter ofte å bære til det brister.

Det er dette vi må ta tak i, tenker jeg. Vi må bli flinkere til å leite. Vi må lære mer om hva vi skal se etter. Vi må ikke være redde, men spørre om det vi lurer på. Og vi må tåle å høre svaret. Det sanne svaret. Sånn at vi får koblet ungdom som er hemmelige pårørende mot de tjenestene som vil dem vel. Sånn at de får noen å snakke med, noen å dele med. Sånn at de skjønner at det finnes andre som har det som dem. Sånn at de skjønner at det ikke er deres skyld. Sånn at de skjønner at det er mulig å være glad i noen og mislike det de gjør samtidig.

Dette tenker jeg man burde snakket om på en fagdag. Hvordan finner vi ungdommen som er pårørende? Hva skal vi spørre om? Hvem skal spørre? Hvordan skal vi snakke med familien? Hva trenger den enkelte?

For dessverre er det fortsatt tilfeldig om ungdom som pårørende blir fanget opp.

Kjære hjelpeapparat, vær litt greiere når jeg ringer

Å plutselig skulle finne fram til noen som kan hjelpe, når man får et rusproblem i familien, er ingen lett oppgave. Det er en jungel der ute, av telefonnumre og kontorer, og noen ganger kjennes det ut som om det er lettere å vinne i Lotto enn å finne fram til en som kan svare på det man lurer på.

Det kjennes ut som om de man skal ha tak i alltid sitter på de mest bortgjemte kontorene, at de enten befinner seg øverst på loftet, eller dypt nede i en kjeller. Uten heis, selvfølgelig. Og hvis den du skal ha tak i, befinner seg på bakkeplan, er ofte terskelen så høy at det nesten er umulig å komme over den.

Telefonen, sa jeg noe om telefonen? De man skal ha tak i, de som sitter på de godt gjemte kontorene, de har skikkelig dårlig dekning på telefonen, også. Og når man endelig er så heldig at man kommer fram, er det sjelden et levende menneske i den andre enden. Der er det en svarer. Noen ganger har jeg tenkt at det et eller annet sted finnes en telefonsvarer med millioner av beskjeder fra fortvila foreldre. Et digert arkiv med ubesvarte anrop og ubesvarte beskjeder. For det er sjelden at noen ringer opp igjen.

Heldigvis bedrer det seg noe etter hvert. Når det er så dårlig med ungen din, at den må ha hjelp. Og når du selv har blitt så sur og sinna at du kjefter deg gjennom de stengte telefonlinjene. Det er bare det at vi som er pårørende ofte er slitne allerede ved første kontakt med hjelpeapparatet. Allerede da ha vi prøvd lenge å få kontakt. Vi har rukket å bli mistenksomme og usikre på om noen egentlig vil hjelpe. Vi tror ikke at noen ser oss.

OK - det er ikke alltid sånn. Heldigvis er det ikke det. Men som pårørende har jeg opplevd mange ganger at ingen vet hvem jeg egentlig skal snakke med. Telefonen har blitt satt fram og tilbake mellom ulike kontorer, og ingen av stedene er det rette.

Så, altså, her er min bønn til hjelpeapparatet:

Kjære hjelpeapparat,

Jeg skjønner at du har mye å gjøre. Jeg gjør det. Virkelig. Og jeg skjønner at du jobber med viktige ting som tar tid. Jeg skjønner at det er dårlig bemanning, og alt for liten tid til alt for mange som trenger hjelp. Jeg skjønner at det ikke er din skyld at bemanningen er for lav og oppgavene for mange.

Men - neste gang jeg, eller en annen ringer, kan du ikke gi oss ett minutt mer, bare ett? Kan du ikke høre hvem vi er før du setter oss over? Kan du ikke bare si at "Jeg skjønner at du er bekymra", for det gjør du jo. Jeg har møtt deg mange ganger, og vet at du er et godt menneske som ønsker å gjøre en god jobb.

Jeg skjønner at du har det travelt, og at jeg er en i en uendelig rekke. Du tenker kanskje ikke over det, at din effektive stemme og korte setning kjennes ut som en avvisning. Det er jo ikke sånn du mener det. For deg er ungen min en av mange som trenger hjelp. For meg er hun den viktigste i verden når jeg sitter der, med telefonen i handa.

Du kan jo ikke vite at når du sier "Vent litt, jeg skal sette deg over til …." og så er borte før jeg rekker å si noe mer, så er du den femte som sier og gjør det i løpet av like mange minutter. Det kunne jo hende du var den første, men det er du sjelden.

Kjære hjelpeapparat, det skal ikke så mye til. En vennlig stemme, et svar på det jeg lurer på. Eller en høflig forklaring på hvorfor du ikke er den rette å snakke med. Det ville gjort det mye bedre for meg. Jeg ville tenkt at det jeg hadde å si var viktig. Og når, og hvis, jeg endelig kommer fram til den rette, ville jeg ikke vært så sint på ham eller henne....

Hilsen en mamma

P.S. Jeg valgte å skrive noen ord, siden det er så vanskelig å få tak i deg på telefonen.

Når jeg presenterer meg...

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har snakka med i løpet av min tid som mora til en rusavhenging. Det er mange, mange.

I begynnelsen presenterte jeg meg med navn, og at jeg er mora til. Det burde holde, tenkte jeg. I "mora til" oppfatta jeg at det lå omsorg, bekymring og en viss kompetanse på nettopp mitt barn.

Så, etter å ha gjort dette en del ganger, og blitt møtt med det jeg har oppfatta både som arroganse og fordommer, endra jeg på dette. Jeg begynte rett og slett med langpresentasjonen.

I løpet av veldig kort tid i møte med et vesen, klarer jeg å få sagt at jeg har universitetsutdanning, pleide å jobbe som lærer, jobber som frilansjournalist, har en mann som er ingeniør og en datter som er jurist.

Og underet skjer: Jeg blir behandla som et vanlig menneske, som kan tenke, mene ting og kanskje til og med ha nyttig informasjon om min unge.

Altså - det er en del folk, i alle posisjoner, som i utgangspunktet tror at du er er dårligere menneske enn dem hvis ungen din ruser seg, og har mindre kompetanse enn dem, både på rus og på ungen din, og dermed kan de tillate seg å være nedlatende.

Det gjør meg innmari trist, og forbanna. Hva hvis jeg ikke hadde hatt en rusmamma-cv å slå i bordet med? Måtte jeg da funnet meg i arrogansen? Hadde jeg fått dårligere svar? Hadde jeg måttet vente lenger? Hadde ungen min fått dårligere hjelp?

En ting er å møte fordommer blant folk man møter tilfeldig. Det kan jeg leve med. Men hos Vesenene - det er ikke greit!

Ja, vi spiser middag. Nei, vi slår ikke. Ja, vi er vanlige folk med sunne, normale verdier. Det gikk galt likevel.

Jeg skulle ønske Vesenene spurte om vi kunne fortelle om Ungen. Om oss. Om hva som har blitt gjort, og hva vi tror kan fungere. Jeg skulle ønske de kunne spurt oss om hvor slitne vi var. Om hvor redde vi var.

Jeg skulle ønske de snakka med oss, ikke bare til oss. Jeg skulle ønske de så hvor viktige vi er.

For, kjære Vesen: Dere har kontakt med Ungen i en avgrensa del av livet.

Vi har full pakke. Vi var der før dere møtte henne. Vi skal være der etterpå, også, når dere er ferdige.

Jeg ber ikke om at noen skal trylle. Jeg ber bare om å bli møtt med åpenhet heller enn mistenksomhet. Jeg ber om høflighet og vanlig folkeskikk.

Og, ja, jeg kommer sikkert fortsatt til å presentere meg med den lange versjonen i en del sammenhenger. Selv om det irriterer meg. Selv om det er trist.

Men takk og lov er det i hvert fall sånn at når jeg er sammen med andre som har det sånn som meg, er det helt unødvendig. Der er det ikke viktig hva jeg jobber med eller hva slags utanning jeg har. Der er det viktige hvem jeg er.

Da holder det i massevis å si "Jeg heter Vigdis og jeg er mora til".

Alle de usynlige timene med ufrivillig arbeid

I fjor høst var jeg på kick off seminar i min kommune. Salen var full av ansatte i helsesektoren og representanter fra mange ulike frivillige organisasjoner.

Temaet var frivillig arbeid. Det ble snakket om ulike former for frivillighet, og hvor viktig det er å ta vare på de frivillige. Se dem, høre dem og huske på at man ikke bruker de frivillige. De er der fordi de har lyst og mulighet, og siden de er der fordi de velger det, kan de faktisk velge å gå sin vei hvis de ikke blir tatt vare på.

- Hva med sånne som meg, da?, tenke jeg.
- Hva med oss som gjør ufrivillig arbeid?
Jeg innrømmer at jeg et øyeblikk både syntes litt synd på meg selv og kjente et blaff av bitterhet.

Altså, jeg beundrer alle dem som har overskudd til å stille på dugnader i korpset, være besøksvenner for ensomme og stille opp som flyktningguider. Virkelig. Det står respekt av å gjøre noe for andre.

Mange der ute gjør frivillig arbeid på rusfeltet. Noen jobber i organisasjoner som sørger for at rusavhengige får varme klær om vinteren, mat i kroppen og noen å snakke med. De er viktige medmennesker som møter de som trenger det med varme og respekt. Jobben de gjør, er uhyre viktig for dem det gjelder, og innsatsen de gjør bør absolutt synliggjøres og verdsettes.

Samtidig ble jeg plutselig klar over at de tinga jeg og andre pårørende gjør for våre rusavhengige er helt usynlig. Matpakkene vi smører og frakter rundt på, inngår ikke i noe tallmateriale. Antall overnattingsdøgn vi står for, telles ikke. Alle telefonlinjene som har døgnbemanning rundt om i landet, trekkes aldri fram.

Jeg har aldri vært synlig på statistikken over de timene med frivillig arbeid som legges ned på rusfeltet. Ikke jobben de gjør, de andre mødrene og fedrene jeg kjenner, heller. Vi har ikke organisasjoner i ryggen. Det vi har, er ofte kniven på strupen.

Og strengt tatt skal vi ikke inn på statistikken over frivillig arbeid. Vi har ikke valgt den rolla vi har fått sjøl. Når vi bruker fritida, og noen ganger arbeidstida, som ambulerende team i rusarbeid, catering og førstehjelp i vid forstand, er det ikke frivillig. Vi gjør det fordi vi må.

Vi, pårørende til rusavhengige, legger ned utallige arbeidstimer hver dag, året rundt. Vi driver ufrivillig arbeid i stort omfang. Vi sliter oss ut. Vi vet ikke hvordan vi skal hvile. Vi trenger hjelp til å sette grenser, til å glede oss, til å ta tilbake livene våre.

Og ja, det finnes pårørendetilbud der ute. Men det er ikke lett å finne for slitne mennesker som har mer enn nok å finne ut av. Noen må finne oss. Det er ikke lett, særlig ikke i den fasen vi ikke vet at vi trenger hjelp eller hva vi trenger hjelp til. Det er ikke lett, men heller ikke umulig.

Vi kunne rett og slett trengt noen frivillige som kunne leite litt etter oss. Etter de pårørende som er så slitne at de ikke bare trenger lavterskeltilbud, men tilbud helt uten terskel. Aller terskler er nemlig for høye for den som ikke orker å løfte beina. 

Vi trenger noen som ser oss. Som spør hvordan vi har det, som anerkjenner at vi er slitne inn til margen. Det skal ikke så mye til. Det at noen teller oss og spør oss om hvordan vi har det, og om hva vi kan og vet, er en god start på å anerkjenne det ufrivillige arbeidet og gjøre oss synlige.