Vi vet at det er mange pårørende rundt hver rusavhengige. Vi vet at mange av dem er barn og unge. Vi vet at mange av dem bruker veldig mye tid på å ikke bli sett. De dekker over, lyver, flytter oppmerksomheten over på noe annet, bekymrer seg, skammer seg. De gjør seg selv usynlige.
Jeg snakker med mange voksne pårørende som forteller at de ble født pårørende. For noen av dem er mønstrene de har med seg fra oppveksten blitt måten de lever livet sitt på, også som voksne. Det er det de kjenner til. Det er sånn man gjør det.
Det er vanskelig å begynne å snakke om noe som alltid har vært hemmelig. Det er vanskelig å uskamme seg. Har man vokst opp som en liten hjelper, er det sannsynlig at man blir en stor hjelper, også. Selv om man ikke orker. Selv om det ikke hjelper.
De voksne som har med seg mye bagasje, har vanskelig for å legge den fra seg. Derfor er det viktig å se de unge pårørende. Det er viktig å se dem før bagasjen blir så tung at de ikke klarer å bære den, så tung at de blir liggende under en koffert full av sinne, sorg, dårlig selvfølelse.
Det er viktig at vi vet at for noen er det å konsentrere seg om skolearbeid vanskelig fordi det er urolig hjemme. Det er viktig at vi vet at noen gjør alt de kan for å markere seg ute, når all oppmerksomhet hjemme går til en som "trenger det mer". Det er viktig at vi vet at noen blir usynlige fordi de skammer seg.
Det er viktig at vi vet, og at vi sier at vi vet. Hvis vi bare vet, uten å si det, kan vi bidra til at skammen opprettholdes, og at den usynlige fortsetter å være det. Vi må vite, vi må si, vi må lytte, vi må føle med. Vi må gjøre vårt for at unge pårørende slipper å bli syke, utslitte pårørende.
Det er viktig.
Og det er en menneskeplikt.
