torsdag 31. mai 2018

Her kommer den varme, skumle tida...

Sommeren var alltid den verste tida hos oss. Sommeren var uforutsigbar og skummel. Sommeren bød alltid på ubehagelige opplevelser. Jeg er ikke den eneste mora til en narkoman som har grua meg til den varme, skumle tida.

Da hun fortsatt bodde hjemme, merka vi det ofte noen uker før skoleslutt. Hun ble ukonsentrert og rastløs. Konfliktnivået økte. Og jeg beit på agnet gang på gang, og gjorde det lett for henne å slamre med døra og gå fra den teite mora.
Det var vanskelig å følge med på hvor hun var, og vanskeligere å sette grenser.

Sommeren er tida for å kose seg litt ekstra, i alle fall for veldig mange av oss. Det er tida da vi sitter ute seine sommerkvelder, med en kopp kaffe eller et glass vin. Vi slapper av, er sammen med andre, nyter fridagene. Og takk og lov for det, det trenger vi etter en lang vinter.

Rusavhengige koser seg også ofte litt ekstra om sommeren. De liker også å være ute. Sitte på verandaen. Bade. Kose seg og være sosiale. Treffe nye folk.

De som er i behandling blir også rastløse. Verden utenfor kaller. Mange skriver seg ut på den tida. Det er lettere å ha en usikker bosituasjon når det er varmt ute. Man kan alltids gjøre som haren, og ha hus under hver busk, slå opp et telt eller flytte seg rundt fra sofa til sofa.

Min unge ruset seg alltid mer ukritisk om sommeren. Det kunne hun jo. Hun hadde fri, vennene hennes hadde fri. Det var om somrene det gikk skikkelig dårlig. Og vi gruet oss til feriene.

Med ukritisk rusbruk følger overdoser. Med ukritisk rusbruk følger psykoser. Med ukritik rusbruk følger manglende evne til å ta vare på seg selv. Med ukritisk rusbruk følger behov for hjelp.

Det er bare det at om sommeren har hjelpen også ferie. Det er vanskeligere å få tak i ruskonsulenter, helsevesen og andre vesener. Jeg unner virkelig alle dem som jobber i vesensystemene hver feriedag de har, jeg bare slår fast at noen hektiske sommeruker er det veldig vanskelig å tak i noen å snakke med.

Jeg visste aldri hva somrene bød på. Jeg var ekstra redd for å ta telefonen om sommeren, jeg var redd for at døden skulle være i andre enden. 

Det var sommer de første gangene hun ikke kom hjem om natta og vi måtte etterlyse henne hos politiet. Det var sommer da overdosene kom. Det var sommer da hun skrev seg ut av behandling. Det var sommer da kjæresten hennes døde.

Jeg gruer meg ikke til sommeren mer. Selv om jeg ikke kan vite hva den bringer, tar jeg ingen sorger på forskudd. Ungen min er rusfri, og mens jeg tidligere ville gått og bekymret meg for et mulig tilbakefall, er jeg avslappet og tenker at dette går fint. Jeg er mer bekymra for om hun slår seg når hun er ute og klatrer enn om hun kommer til å sprekke. Jeg er vanlig mammabekymra, ikke rusmammabekymra.

Men jeg vet at det er mange der ute, mammaer og andre pårørende, som vet at sommeren blir en stor utfordring. Og til alle som mener at sommeren er for kort: Den er ikke det for pårørende. Sommeren er skikkelig lang og skikkelig skummel. 

Det var forresten ikke bare overdoser jeg var redd for om sommeren. Rus og sjøliv er f.eks. en dårlig kombinasjon, og jeg tror ikke akkurat at min unge og vennene hennes tok på seg redningsvest når de gikk i båt ... Jeg var i grunnen redd for det meste om sommeren før.

For første gang på lenge er jeg imidlertid ikke redd for sommeren. Jeg gleder meg til dagene som ligger foran meg. Jeg gleder meg til å treffe folk, grave i hagen, lese i skyggen. Og hvis jeg klarer å somle meg en tur på polet de nærmeste månedene, blir det kanskje til og med et glass vin på verandaen på meg, også.


torsdag 24. mai 2018

Det begynner å ligne et liv. (Eller: Jeg har lest bok)



At jeg har lest en bok, kommer vel ikke akkurat som et sjokk på noen som kjenner meg, siden jeg alltid bærer rundt på bokstaver i veska eller sekken. Men denne gangen er det altså ikke en roman jeg har lest. Jeg har lest den rykende ferske boka "Det begynner å ligne et liv...", en bok om pårørende til rusavhengige, skrevet av journalist og forfatter Unni Ranheim. Boka er utgitt på LiV forlag.

Jeg skal snart si noe om hvorfor dette er en god bok, og hvorfor jeg tenker at den burde deles ut til ferske pårørende til rusavhengige. For det synes jeg virkelig. Den tar for seg temaer som er viktige for pårørende til rusavhengige, og dem som kommer i kontakt med pårørende. Altså er det som formidles her viktig for mange.

Sånn - da har jeg sagt at jeg synes dette er ei viktig bok. Da kan jeg gjøre det jeg ikke liker - si noe om hva jeg ikke synes fungerer så godt. Det synes jeg er vanskelig, for jeg vil jo så gjerne at folk skal lese boka. Og jeg skjønner en del av valgene som er tatt, selv om det ikke fungerer for meg.

Først vil jeg minne om min situasjon. Jeg har vært pårørende til en rusavhengig i mer enn ti år. I forhold til mange andre pårørende oppsøkte jeg hjelp tidlig, og fikk med meg mange nyttige verktøy for å unngå å gå til grunne. I dag er ungen min rusfri, etter å ha vært over to år i behandling. Mye av det det skrives om i boka, har jeg kjent på kroppen. Dette er altså velkjent stoff for meg.

Innvendingene mine, kort oppsummert er:
- Boka bærer preg av å være korte artikler, og hopper fort fra emne til emne. Det er mer bredde enn dypde, og mange spørsmål og få svar. For meg blir det litt for mange brudd i teksten, med både en historie, en rammetekst med oppsummering og blogginnlegg innimellom.
- Phoenix Haga er sikkert et kjempegodt behandlingsalternativ, men jeg sitter igjen med inntrykket av at dette får veldig mye oppmerksomhet i forhold til andre behandlingsalternativer. Når det først er bredde i temaene, kunne jeg ønsket meg mer bredde, også her. For meg blir det litt "Halleluja, Phoenix Haga". Jeg vet at det lett blir sånn for oss pårørende - når vi finner noe som funker, vil vi veldig gjerne spre ordet. Her burde forfatteren gått bredere ut.
- Jeg får ikke helt tak på hvem målgruppa er. Er dette en bok som henvender seg først og fremst til ferske, forvirra pårørende? I så fall fungerer den bra. Det samme om den er ment for dem som liker å lese sterke historier fra virkeligheten. Henvender den seg til folk som allerede har god kjennskap til området den behandler, synes jeg den blir for grunn.
- Underveis får jeg en følelse av å lese opplysningsbrosjyrer av den typen som ligger rundt på kontorer av ulike slag. Igjen - dette fungerer bra for ferske pårørende som trenger å vite at det finnes andre som har det som dem. Jeg er ikke helt der.

OK, det var det vanskelige, det jeg ikke likte. Nå kan jeg si noe om hvorfor dette er en viktig bok, og at mine innvendinger ikke bør hindre noen fra å lese den.

Denne boka skulle jeg ønske at fantes for ti år siden, den gangen jeg var fersk pårørende, følte meg alene i verden og ikke ante hva jeg skulle gjøre. Denne boka skulle jeg også ønske at jeg hadde da jeg var så sliten at jeg hadde mest lyst til å ligge under dyna, da jeg trudde at alt jeg gjorde var galt, da jeg var sikker på at ungen min skulle dø.

For det denne boka gjør, som er så viktig, er å gi stemme til mange forskjellige. Her er pårørendehistorier, her er fortellinger om sorg, skam og svik. Jeg hadde trengt å lese om historier fra andre som hadde det sånn som meg. Jeg hadde trengt å føle meg mindre alene. For "ferske" pårørende tror jeg det er mye å hente her.

Selv om det ikke er noen fasitsvar på hva man skal gjøre, er det mange eksempler på hva andre har gjort. Noe har virket, noe har ikke virket. Å høre at det kan være riktig å stenge døra og ta hensyn til seg selv, er viktig kunnskap å formidle til rusavhengiges pårørende. Å få oss til å se at vi i kjærlighetens navn heller kan komme til å skade den vi prøver å hjelpe enn å redde henne, er tøft, men viktig.

Å se at det finnes veier ut, og at det finnes håp om endring er viktig. I boka får man høre om noen organisasjoner og noen behandlingsalternativer. Det er fint at det er ei liste til slutt over ulike nettadresser. Jeg skulle riktignok ønske at enda flere organisasjoner, samlesider med ressurser og behandlingsalternativer var nevnt her.

Jeg har innvendinger til boka. Det er fordi jeg har gått den veien jeg har gått og kommet dit jeg er i dag. Dette er ei grunnbok, jeg er en viderekommen pårørende. Men alle er ikke det. Derfor er jeg så glad for at denne boka finnes. Jeg håper at den når fram til mange pårørende, til søsken, foreldre og besteforeldre. Og at den også leses av folk som står oss, de pårørende nær.

Gjenkjennelsen var stor da jeg leste.
- Sånn var det, tenkte jeg flere ganger.
Jeg kjente igjen søvnløshet og vondter i kroppen. Jeg kjente igjen fortvilelsen over ikke å få hjelp. Jeg kjente at jeg ikke er aleine. 

Det jeg trakk fram som en svakhet lenger opp, det oppstykka preget og mangelen på dybde, er en fordel når livet stormer som verst. Noe jeg har lært at kjennetegner pårørende i krise, er mangelen på konsentrasjon og vanskeligheter med å ta inn informasjon. Denne boka tror jeg til og med at jeg hadde klart å lese på den tiden jeg var så sliten at det eneste jeg orka å lese i avisa var TV-programmet....

Og jeg mener det når jeg sier at denne boka med fordel kan deles ut til mange pårørende til rusavhengige. Den gir en god anledning til å rydde opp i følelser man kanskje ikke visste at man hadde. Om ikke annet bør boka være tilgjengelig på alle steder pårørende må sitte og vente, vente på å få lov til å stille spørsmål, vente på svar. Vi, de pårørende, tilbringer mange timer på venterom, og heller enn å lese om jakt og fiske, burde denne boka ligget på bordet.

Det begynner å ligne et liv...
Unni Ranheim i samarbeid med Merete Almås
LiV forlag 2018

(For ordens skyld: Jeg var så heldig å få et anmeldereksemplar fra forlaget i posten)



søndag 20. mai 2018

Flokken min

Noen fine dager i mai hadde jeg flokken min samla. Å se, og ikke minst høre, de tre voksne ungene sitte sammen ved bordet og snakke sammen om helt vanlige ting er fint, noe av det fineste jeg vet.

Det er ingen selvfølge at det er sånn. For noen år siden var det noe som bekymret meg - hva slags forhold ungene mine kom til å ha til hverandre.

Kom de i det hele tatt til å ha noe å snakke om, lurte jeg på, de som levde i så forskjellige verdener. Jeg kan huske ganske mange rare samtaler rundt det samme bordet som de har sittet ved nå.

Jeg kan huske de gangene vi har sittet og ventet på en som ikke kom, og hvordan skuffelsen over de brutte avtalene i begynnelsen ble til overraskelse de gangene hun kom.

Jeg vet at de store ungene mine bekymra seg mye. Ikke bare over søstra si, men også over hvor slitne de så at vi, foreldrene, ble. De var triste. De var sinte. De hadde håp. De mista håp. 

Det er ingen selvfølge at søsken finner tilbake til hverandre etter sånne runder vi har hatt. Det er ikke gitt at kjærligheten utholder alt, tåler alt og tilgir alt.
Derfor er dagene min flokk er samla så utrolig viktig for meg.

Jeg kommer til å skrive mer om det å være søsken til rusavhengige, om de problematiske delene rundt det, om hvordan søsken ofte blir usynlige og hvor lite hjelp de får.

Jeg kommer også til å skrive om det å være foreldre og hvor vanskelig det kan være å ivareta hele flokken når en av dem er rusavhengig.

Men ikke i dag. I dag skal jeg fortsatt nyte den deilige følelsen av at flokken min har vært samla. Og så har jeg noen håndklær å vaske...

mandag 14. mai 2018

Det tok lang tid før hun ba om hjelp

- Jeg skjønte vel ganske tidlig at rusmønsteret mitt ikke var normalt. Ingen andre i min klasse på videregående festa sånn som jeg gjorde, forteller ungen.
Hun omtaler det som sinnsyk festing, i ett miljø der det var vanlig å drikke mye.

- Den første gangen jeg rusa meg på piller, fikk den følelsen mange som er rusavhengige snakker om. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?, tenkte jeg. Noe falt på plass. Dette var min greie, fortsetter hun.

Hun forteller at da hun var omtrent 18 år, tenkte hun at dette ikke var sunt. Det var mye bråk i miljøet hennes, hun kom opp i mange kinkige situasjoner og hadde flere legevaktbesøk.

- Men jeg ville ikke ha hjelp. Det var fortsatt gøy, selv om vi havna i mye dritt. Og jeg tenkte ikke at dette var noe jeg skulle drive med hele livet, sier hun.

Allerede da var hun i et tungt belasta miljø, der det flommet over av piller. På fest ble det satt fram boller fulle av ulike medikamenter, og hun forteller at i 18 års gave fikk hun piller i gave.

- Det er rart når jeg hører andre misbrukere fortelle om hvordan de hadde litt stoff å dele på. Jeg hang med dem som leverte til andre steder, så det var fritt fram, sier hun.

Også blant rusavhengige er det klasseskiller, og Ungen forteller at så lenge hun ikke gikk over grensene til det miljøet hun til en hver tid var i, kjentes det greit.
- Jeg er i hvert fall ikke sprøytenarkoman, kunne hun trøste seg med. I alle fall i flere år.

- Jeg kjente meg ikke avhengig, selv om jeg visste at jeg var det. Og jeg fikk jo ikke til en dritt annet likevel. Det var en god unnskyldning til å fortsette, sier hun.

- Det siste året jeg rusa meg, skjønte jeg at jeg hadde kjørt meg skikkelig i grøfta. Alle grensene var borte. Jeg var en skikkelig junkie, og det spilte egentlig ingen rolle om jeg døde eller overlevde, sier hun.

Jeg husker tilbake til det året. Vi så at hun på alle måter ble mindre og mindre. Ingen av de tingene vi gjorde så ut til å ha noen betydning. Likevel tenker jeg at det hadde en stor betydning. Hun visste at vi var der, og da det virkelig gjaldt, ba hun om hjelp.

- Da jeg tok kontakt med dere, visste jeg at noe kom til å skje. Jeg visste at dere ville gripe inn på en eller annen måte. Jeg visste at hvis jeg ble igjen i miljøet, kom jeg til å dø av overdose eller bli drept, og jeg tenkte at jeg gidder ikke å dø på denne måten. Jeg var ikke herre over eget liv, sier hun.

Det var akkurat riktig tidspunkt, tror jeg. Hun var så sliten at hun ikke orka å stå i mot. Hun hadde fortsatt motstand mot å dra i behandling, men orket ikke å ta den kampen. For første gang på mange år var det greit at noen bestemte over henne.

Da vi kjørte henne til Fossumkollektivet sommeren 2015, visste ingen av oss hva vi gikk til. Men vi visste at uansett hvordan det ville gå, ville vi få en pause. Vi ville få sove rolig i sengene våre, vi som var hjemme. Hun ville ha en seng hun kunne sove i. Og verre enn det hadde vært den siste tida, kunne det ikke bli.

For hele vår familie var det starten på en reise som skulle vise seg å bli livsendrende for flere enn hun som var rusavhengig.

tirsdag 8. mai 2018

En tur i skammekroken....

Mens jeg kan føle skyld over noe jeg har gjort, sitter skammen dypere. Den sier ikke at der gjorde jeg en dårlig handling. Den sier at jeg er et dårlig menneske. Handlinger som fører til at jeg føler skyld, kan jeg gjøre noe med. De kan jeg fikse. Jeg kan også unn-skylde meg.

Det er mye vanskeligere å uskamme seg enn å unnskylde seg. I alle fall er det sånn for meg. Det jeg skammer meg over, vil jeg helst skjule. Jeg vil ikke rope ut til all verden at jeg er et dårlig menneske. Jeg vil ikke at verden skal bekrefte hvor verdiløs jeg er.

Jeg vet at mange skammer seg over å ha et barn som er rusavhengig. Det var aldri min skam. Det var noe som skjedde, noe jeg ikke klarte å gjøre noe med, selv om jeg gjorde så godt jeg kunne. Min skam var en annen.

Jeg likte ikke ungen min. Altså, jeg elsket henne. Det har jeg gjort fra før hun ble født. Jeg var stolt av henne, også da hun var i aktiv rus var jeg stolt over hvor flink hun var til å holde på verdigheten sin, til å kjempe for sin rett, om enn i det jeg oppfatta som gale sammenhenger. Jeg elsket henne. Jeg var stolt av henne. Men jeg likte henne ikke.

Fortsatt er det vanskelig å si, for man skal jo like ungen sin, uansett. Men jeg fikk det altså ikke til. Jeg likte den hun hadde vært, ikke den hun hadde blitt. Jeg følte meg som den aller dårligste i mammaklassen. Og jeg følte en enorm konflikt inni meg. Jeg elsket en som jeg ikke likte. En jeg ville strekke meg veldig langt for. En jeg bare ønsket alt mulig godt. 

- Du må jo like ungen din, sa fornuften, og ramset opp alle hennes gode egenskaper.
Følelsene hørte ikke på i det hele tatt. Jeg følte meg utrygg, utilstrekkelig, slem. Jeg følte meg som et dårlig menneske.

Jeg husker det aller første pårørendekurset jeg var på. Det var i regi av DPS i Vestfold, tilbake i 2011. Det var fint å treffe andre, det var fint at ulike nyttige temaer ble tatt opp. Men ganske lenge følte jeg med ensom. Jeg følte meg som et dårlig menneske, puttet inn i en gruppe med supermødre og fedre, som hadde så stor tro på ungene sine. Og der satt jeg, og tvilte på at min unge var en som egentlig ville ha endring. Jeg tvilte på om hun noen gang virkelig ville bli en del av flokken igjen. 

Mens alle de andre fortalte om alle de gode egenskapene barna deres hadde, satt jeg der og var mora til en unge jeg ikke likte. Når noen sa noe negativt om ungene sine, var de andre foreldrene raskt på pletten og sa "Det er rusen som snakker. Det der er ruspersonligheten". Og det virket som om alle de andre var sikre på at om bare rusen forsvant, ville det "gamle" barnet komme tilbake.
Da skamma jeg meg egentlig enda mer. Jeg klarte ikke å se ungen min bak det de sa var ruspersonligheten. Jeg klarte selvfølgelig å huske den lille ungen som kom krypende under dyna mi midt på natta, med runde, iskalde føtter. Jeg klarte å se den kreative jenta som alltid laget fine ting, hun som diktet rare sanger når vi var på biltur, hun som alltid sa de morsomme tinga. Jeg så det. Jeg likte den hun hadde vært, men jeg likte ikke den hun var blitt.

Til slutt, etter å ha vært der noen ganger, klarte jeg ikke å være stille mer. Jeg orket ikke en eneste gang til å høre om ruspersonligheten. For hvordan i all verden kunne jeg vite hva som var hennes personlighet og hva som var et resultat av rus? Det lurte jeg på. Det bekymret jeg meg over. Og jeg skamma meg over at jeg ikke klarte å se at "det var rusen som snakka" hver gang hun sa stygge ting til meg, brøt grensen mine, prøvde å påføre meg skyld.

- Hvordan kan jeg vite at det er rusen som snakker?, sa jeg.
Jeg sa mye mer også.
- Alle mennesker i verden er ikke snille, sa jeg,
- Noen er lite hyggelige. Noen er slemme. Noen er egoistiske og manipulerende. Selv om de ikke ruser seg. De er også noens unger. Tenk om min unge er sånn, sa jeg.
- Ikke alle slutter å ruse seg. Noen fortsetter og fortsetter. Da må jeg leve med dette resten av livet, mitt eller hennes, sa jeg, og den tanken var ikke til å holde ut.

Det var ikke så mye trøst å få akkurat, for det kunne jo hende. Det kunne jo hende hun aldri ville slutte med rus. Det kunne jo hende at det bak den ungen som rusa seg ikke var et spesielt hyggelig menneske. Men jeg trengte ikke trøst. Jeg trengte bare å si at jeg var redd for at jeg ikke kom til å like ungen min, selv om hun slutta å ruse seg. Jeg visste jo ikke hvem hun var. Det var lenge siden jeg hadde visst hvem hun var.

Og da, bare ved å si det, som for meg hadde vært unevnelig, skjedde det noe. Det er nemlig med skam som med troll: Trekk det fram i lyset, så sprekker det.

Det var ikke sånn at jeg fra en dag til en annen begynte å like henne igjen. Til det var det for mye løgn og manipulering, brutte avtaler og vonde ord. Men jeg ble snillere med meg selv. Og det er mye lettere å like andre med deres feil og mangler om man liker seg selv med sine egne feil.

Jeg skammet meg ikke over å ikke like henne mer. Jeg sørget over det. Og jeg aksepterte at sånn var det for meg, akkurat da. Jeg tenkte at det er trist, men sånn er det. Etter hvert klarte jeg å la de tingene som var bra og som jeg likte bli viktigere enn det jeg ikke likte. 

Om all skam forsvant til evig tid? Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har vært i skammekroken mange ganger siden. Og det er fortsatt vanskelig å gå ut av den, selv når jeg vet hva som må til. Så jeg gjør det - trekker trolla ut i lyset. Prøver, i hvert fall.

Og, ja, jeg liker ungen min. Og hun liker meg. Og begge to har vi et litt anstrengt forhold til begrepet ruspersonlighet. Men det er en annen historie....

søndag 6. mai 2018

Pårørende - en ikke-fornybar ressurs

Pårørende gjør mange timer ulønna omsorgsarbeid hvert år. Selvfølgelig gjør vi det. Noen vi er glade i trenger hjelp, og det er klart at vi hjelper. 

Jeg mener ikke at alt skal måles, veies, eller verdisettes. Mye av det vi gjør, vi som er pårørende, gjør vi med glede. Fordi vi bryr oss om. Fordi det er en menneskeplikt.

Alt skal ikke overlates til profesjonelle. Alt skal ikke betales med penger. Jeg mener ikke det. Å handle for en gammel tante, eller vaske vinduer for mora si, er ikke det som sliter ut pårørende. Det som sliter ut pårørende, er når oppgavene får et så stort omfang at det går vesentlig ut over egen livskvalitet.

Det som sliter ut pårørende, er forventningen om at man når som helst skal ta fri fra jobben for å stille opp på møter. Det sliter ut pårørende når tjenestene som tilbys er for dårlige. Det som sliter ut pårørende, er den evige følelsen av aldri å strekke til.

Jeg tror mye er felles, uansett hva slags pårørerene man er. I alle fall har jeg opplevd det sånn i ulike pårørenderoller. Likevel synes jeg at jeg har hatt noen ekstra utfordringer som rusmamma, erfaringer jeg vet at jeg deler med flere andre foreldre.

Selv om jeg mener at vi har noen helt egne utfordringer, vi som er pårørende til rusavhengige, er det ikke det det handler om her. Dette handler om pårørende generelt, og hvordan vi blir brukt opp i det viktige arbeidet vi gjør for dem vi bryr oss om.

For fortsatt hører jeg det snakkes om å bruke pårørende. Pårørende skal brukes ved innleggelse, utskriving, i behandling, på fritid. Pårørende åpner hjemmet sitt for syke mennesker som slettes ikke har noe i et vanlig hjem, uten tilstrekkelige hjelpemidler og uten nødvendig medisinsk kompetanse. Pårørende henter, bringer, leter, finner.

Pårørende løfter, bærer, betaler regninger, lager mat, passer på at maten blir spist, vasker klær, vasker folk. Pårørende brukes til å løse oppgaver som ligger langt utenfor hva man tenker at det skal innebære å være mora til, datteren til, kjæresten til.

Pårørende blir så slitne, at de ikke orker de hyggelige samtalene de burde ha med den de er glad i. De har ikke tid til å sette seg ned å se i fotoalbum, gå på kafe, ha samtaler om hvordan framtida skal bli. Det har de ikke tid til, for de vasker.

Ironisk nok er det ofte sånn at pårørende samtidig gjerne frakter den de er pårørende for til både motiverende samtaler/terapi og tilbud som gir glede i hverdagen. Til pasienten...

Igjen: Vi som er pårørende vil selvfølgelig gjerne bidra. Vi vil bidra i behandling, og vi vil bidra for at dagliglivet skal fungere godt. De fleste av oss er vanlige, snille mennesker som gjerne gjør ting for andre. Når vi kan. Når vi orker.

Det er jo nemlig ikke sånn at selv om man plutselig får merkelappen pårørende i panna, forsvinner noen av de andre oppgavene vi har på mystisk vis, for å frigjøre tid. Fortsatt har vi andre barn. Vi har foreldre. Vi har kjæreste. Hus har vi også, og kanskje en hage som blir mer og mer lurvete for hvert år som går.

Vi har jobb, i alle fall fram til vi blir syke av å være pårørende. Boliglånet sluttet ikke å løpe selv om vi må på møter. Regningene fortsetter å komme. Bikkja må luftes.

Noe blir borte, vi rekker ikke alt. Kanskje vi pleide å synge i et kor. Eller vi likte å reise bort, sånn litt på sparket. Vi glemmer hvordan det var å gjøre hyggelige ting. Vi glemmer å hvile.Vi blir triste. Vi blir syke.

Pårørende er en viktig ressurs. Det er superviktig å samarbeide med pårørende for at pasienten/brukeren skal få god behandling, både i og utenfor institusjon. Men det å samarbeide med noen og det å bruke noen er ikke det samme. Når vi samarbeider, har vi muligheter for å sette grenser. Når vi samarbeider blir vi sett.

Når vi blir brukt, blir vi bare slitne. Noen ganger blir vi brukt helt opp. Vi blir enda mer triste. Vi blir enda sykere. Da er det vanskelig å hente noe mer hos oss.

Vi er viktige. Vi har masse kompetanse. Vi har innsikt i den syke/brukeren. Vi elsker ham eller henne, og vil gjøre så godt vi kan. Men vi må tas vare på. Vi har en grense. Så se oss, hør oss, samarbeid med oss, men ikke bruk oss opp.
Pårørende er nemlig en ikke-fornybar ressurs.

onsdag 2. mai 2018

Når jeg presenterer meg...

Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har snakka med i løpet av min tid som mora til en rusavhenging. Det er mange, mange.

I begynnelsen presenterte jeg meg med navn, og at jeg er mora til. Det burde holde, tenkte jeg. I "mora til" oppfatta jeg at det lå omsorg, bekymring og en viss kompetanse på nettopp mitt barn.
Så, etter å ha gjort dette en del ganger, og blitt møtt med det jeg har oppfatta både som arroganse og fordommer, endra jeg på dette. Jeg begynte rett og slett med langpresentasjonen.

I løpet av veldig kort tid i møte med et vesen, klarer jeg å få sagt at jeg har universitetsutdanning, pleide å jobbe som lærer, jobber som frilansjournalist, har en mann som er ingeniør og en datter som er jurist.

Og underet skjer: Jeg blir behandla som et vanlig menneske, som kan tenke, mene ting og kanskje til og med ha nyttig informasjon om min unge.

Altså - det er en del folk, i alle posisjoner, som i utgangspunktet tror at du er er dårligere menneske enn dem hvis ungen din ruser seg, og har mindre kompetanse enn dem, både på rus og på ungen din, og dermed kan de tillate seg å være nedlatende.

Det gjør meg innmari trist, og forbanna. Hva hvis jeg ikke hadde hatt en rusmamma-cv å slå i bordet med? Måtte jeg da funnet meg i arrogansen? Hadde jeg fått dårligere svar? Hadde jeg måttet vente lenger? Hadde ungen min fått dårligere hjelp?

En ting er å møte fordommer blant folk man møter tilfeldig. Det kan jeg leve med. Men hos Vesenene - det er ikke greit!

Ja, vi spiser middag. Nei, vi slår ikke. Ja, vi er vanlige folk med sunne, normale verdier. Det gikk galt likevel.

Jeg skulle ønske Vesenene spurte om vi kunne fortelle om Ungen. Om oss. Om hva som har blitt gjort, og hva vi tror kan fungere. Jeg skulle ønske de kunne spurt oss om hvor slitne vi var. Om hvor redde vi var.

Jeg skulle ønske de snakka med oss, ikke bare til oss. Jeg skulle ønske de så hvor viktige vi er.

For, kjære Vesen: Dere har kontakt med Ungen i en avgrensa del av livet.

Vi har full pakke. Vi var der før dere møtte henne. Vi skal være der etterpå, også, når dere er ferdige.

Jeg ber ikke om at noen skal trylle. Jeg ber bare om å bli møtt med åpenhet heller enn mistenksomhet. Jeg ber om høflighet og vanlig folkeskikk.
Og, ja, jeg kommer sikkert fortsatt til å presentere meg med den lange versjonen i en del sammenhenger. Selv om det irriterer meg. Selv om det er trist.

Men takk og lov er det i hvert fall sånn at når jeg er sammen med andre som har det sånn som meg, er det helt unødvendig. Der er det ikke viktig hva jeg jobber med eller hva slags utanning jeg har. Der er det viktige hvem jeg er.

Da holder det i massevis å si "Jeg heter Vigdis og jeg er mora til".

Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå

  I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...