Å se de unge pårørende

Vi vet at det er mange pårørende rundt hver rusavhengige. Vi vet at mange av dem er barn og unge. Vi vet at mange av dem bruker veldig mye tid på å ikke bli sett. De dekker over, lyver, flytter oppmerksomheten over på noe annet, bekymrer seg, skammer seg. De gjør seg selv usynlige.

Jeg snakker med mange voksne pårørende som forteller at de ble født pårørende. For noen av dem er mønstrene de har med seg fra oppveksten blitt måten de lever livet sitt på, også som voksne. Det er det de kjenner til. Det er sånn man gjør det.

Det er vanskelig å begynne å snakke om noe som alltid har vært hemmelig. Det er vanskelig å uskamme seg. Har man vokst opp som en liten hjelper, er det sannsynlig at man blir en stor hjelper, også. Selv om man ikke orker. Selv om det ikke hjelper.

De voksne som har med seg mye bagasje, har vanskelig for å legge den fra seg. Derfor er det viktig å se de unge pårørende. Det er viktig å se dem før bagasjen blir så tung at de ikke klarer å bære den, så tung at de blir liggende under en koffert full av sinne, sorg, dårlig selvfølelse.

Det er viktig at vi vet at for noen er det å konsentrere seg om skolearbeid vanskelig fordi det er urolig hjemme. Det er viktig at vi vet at noen gjør alt de kan for å markere seg ute, når all oppmerksomhet hjemme går til en som "trenger det mer". Det er viktig at vi vet at noen blir usynlige fordi de skammer seg.

Det er viktig at vi vet, og at vi sier at vi vet. Hvis vi bare vet, uten å si det, kan vi bidra til at skammen opprettholdes, og at den usynlige fortsetter å være det. Vi må vite, vi må si, vi må lytte, vi må føle med. Vi må gjøre vårt for at unge pårørende slipper å bli syke, utslitte pårørende. 

Det er viktig. 

Og det er en menneskeplikt.

Hvem ser de unge pårørende?

.
Tidligere har jeg skrevet om da jeg var på Fagdag om ungdom som pårørende. Der fikk ulike instanser som har et tilbud til ungdom presentere seg, som f.eks. helsestasjon for ungdom, fritidstilbud, miljøtiltak på skoler osv.

Det er mange som gjør en god jobb for at ungdom i min kommune skal ha det bra. Noen av de ungdommene de jobber med er pårørende.

Det jeg imidlertid savnet, var spesifikke tiltak rettet mot ungdom som pårørende. Eller, ikke nødvendigvis spesifikke tiltak, det også, men mer hvordan de ulike instansene forholder seg til ungdom som er i pårørendegruppa.

Jeg hørte mye fint, og mye fint som kan komme ungdom som er pårørende til gode. Mange vil ta seg av ungdom som er pårørende på en god måte. Men det forutsetter at man finner dem først.

Og her er svakheten, tenker jeg. Hvordan vet de hvem som er pårørende? Hvordan sikre at ungdom tør å snakke om det som er vanskelig? Det holder i hvert fall ikke å si at "Du kan snakke med meg om alt". Det holder ikke å overlate til ungdom å si at de er i en pårørende situasjon. Noen må finne dem. Noen må si at de vet. Og det er skikkelig vanskelig.

Det er nemlig sånn at ungdom som er pårørende til rusavhengige ofte har lang trening i å dekke over, skjule og bagatellisere. Ofte er det ungdom som bærer på mye skam, og de står ikke nødvendigvis først i køen for å fortelle historiene sine. Ikke har de et stempel i panna, ikke har de en egen pårørendejournal som følger dem. De er ofte usynlige, fram til noen andre gjør dem synlige, eller de tør å gjøre seg synlige selv.

Jeg pleide å være lærer. Jeg mener selv at jeg den gangen brød meg oppriktig om elevene mine. Likevel vet jeg at det var elever som fløy under min radar. Når jeg oppdaget at ungdom levde i hjem med rusmisbruk, gjorde jeg noe. Selvfølgelig gjorde jeg det. Men det var ingen selvfølge at jeg oppdaget hvordan mine elever hadde det inne i seg. Eller hvordan de hadde det hjemme.

Jeg tipper at en del av de ungdommene jeg bekymret meg for fordi de stadig var trøtte, ikke gjorde lekser, ofte kom i konflikt, var mye syke eller var veldig stille, var pårørende. Jeg tipper at en del av dem jeg ikke bekymret meg over fordi de alltid gjorde det rette, var det også.

Jeg tipper at jeg ofte så feil problem. Jeg tipper at jeg av og til overså, eller feiltolket, rus. Og til de elevene jeg ikke har sett, må jeg bare beklage alt jeg kan. Det var ikke meninga. Jeg visste kanskje ikke hva jeg skulle spørre om, eller jeg trodde kanskje jeg visste hva som var problemet. Om du var en som gjemte deg bort, skulle jeg, og alle andre voksne, lett bedre.

Det er ikke lett å finne dem som er verdensmestere i å gjemme seg bort.
Når en mor kommer full til konferansetime, oppdager man et rusproblem. Eller når du har hatt storesøsteren på skolen før, og vet hvilket miljø hun er i. Og man oppdager det når noen skriver et brev fullt av hemmeligheter.
De som er verdensmestere skriver ikke brev. De som bærer skam, fortsetter ofte å bære til det brister.

Det er dette vi må ta tak i, tenker jeg. Vi må bli flinkere til å leite. Vi må lære mer om hva vi skal se etter. Vi må ikke være redde, men spørre om det vi lurer på. Og vi må tåle å høre svaret. Det sanne svaret. Sånn at vi får koblet ungdom som er hemmelige pårørende mot de tjenestene som vil dem vel. Sånn at de får noen å snakke med, noen å dele med. Sånn at de skjønner at det finnes andre som har det som dem. Sånn at de skjønner at det ikke er deres skyld. Sånn at de skjønner at det er mulig å være glad i noen og mislike det de gjør samtidig.

Dette tenker jeg man burde snakket om på en fagdag. Hvordan finner vi ungdommen som er pårørende? Hva skal vi spørre om? Hvem skal spørre? Hvordan skal vi snakke med familien? Hva trenger den enkelte?

For dessverre er det fortsatt tilfeldig om ungdom som pårørende blir fanget opp.

Fagdag om ungdom som pårørende

Jeg har vært på tverretatlig fagdag om ungdom som pårørende i Sandefjord kommune. At jeg, som ikke er en etat, ble invitert, setter jeg innmari stor pris på. At Lærings- og mestringssenteret i min kommune velger å arrangere en sånn fagdag, setter jeg også stor pris på. Det er viktig å samle de som jobber med ungdom sånn at de får vite om hverandre.

OK - jeg hadde ikke gjort hjemmeleksa mi. Jeg hadde ikke lest agendaen på forhånd. Det gjorde jeg ved frokostbordet i går, samme dag som fagdagen.

Korte innledninger, sto det, ved miljøarbeidere fra vgs, helsestasjonen for ungdom, pårørendekoordinator i Larvik, kommuneoverlege, en rektor, en ungdomsklubbarbeider, en som jobber med gatemegling, oppfølgingstjenesten, skoleledelsen, kommunepsykolog...

Finn minst en feil, tenkte jeg, og ble så lei meg. Innmari lei meg.
Fagdag med pårørende som tema, og ikke en eneste pårørende som skulle si noe.
Jeg hadde mest lyst til å krype under dyna igjen. Jeg tenkte at det ikke kunne være sant. På forhånd hadde jeg vært helt sikker på at både unge og voksne pårørende skulle si noe - unge fordi det er dem dagen handlet om. Voksne, fordi familiearbeid er så viktig.

Jeg var lei meg, usynlig og sint.

Altså, jeg var ikke så veldig hyggelig da jeg pressa meg inn i det programmet. Men jeg ble møtt på en hyggelig måte av hun som hadde ansvaret for gjennomføringen av dagen, selv om jeg var både sur og litt sint. Jeg fikk mine minutter, sånn som de andre.

Og selv om dette var noe jeg måtte ta på sparket, synes jeg at jeg fikk sagt noe viktig: De ungdommene som er pårørende, er en del av en familie. De vokser ut av fritidstilbud, og blir ferdige på skolen. De blir forhåpentligvis ikke ferdige med familien. Derfor er familiearbeid kjempeviktig.

Jeg er kjempeglad for at arrangørene var så rause at de slapp meg til. De ante jo ikke hva jeg kunne komme til å lire av meg, akkurat. Det er jeg glad for.
Jeg tror at mange fikk vite om hverandre på fagdagen, det er veldig bra. Og jeg fikk også vite mye, kanskje særlig om hvor lite de ulike vesenene vet om hverandre. Om hvor lite de vet om pårørende. Og at det langt fra er en selvfølge at brukerstemmen og pårørendestemmen alltid er med.
.

De usynlige barna

Det finnes så mange usynlige barn, barn som vokser opp under forhold som av en eller annen grunn gjør at de ikke blir sett. Det er mange årsaker til at det finnes en hær av usynlige barn der ute. Å vokse opp med et søsken eller en forelder som ruser seg, er bare en av tingene som gjør at barn blir usynlige. Og tro meg, det å være usynlig er ingen superkraft.

Når et av barna i familien ruser seg, flytter mye av foreldrenes oppmerksomhet seg over til det barnet. Selvfølgelig gjør den det – det er tross alt snakk om at en man elsker utsetter seg for noe farlig, noe man må ordne opp i.

Mange søsken ordner opp på sin måte. De blir problemfrie. De sier at de har det bra, de passer på at de ikke er årsak til at foreldrene blir enda mer slitne. De krever ikke at noen skal ta seg tid til dem. De venter, eller de ordner opp selv.

De usynlige barna krever ikke å bli sett, og ofte er de usynlige på skolen og andre arenaer, også. De er jo ikke usynlige på ordentlig, men de snakker ikke om hvordan de har det. De glatter over og gjør det de skal. De er ikke problemer for noen.

Noen må se barna. Selvfølgelig må foreldrene se dem, det er en del av foreldrejobben, å se barna sine. Men noen ganger er den oppgaven så stor og krevende at man klarer ikke å gjøre det uten hjelp utenfra.

Jeg tenker at skolen har en stor og viktig oppgave når det kommer til å gjøre de usynlige barna synlige. Altså – jeg mener ikke at skolen skal fikse alle oppgaver i hele verden, og jeg vet av erfaring at det å være lærer er en krevende jobb, som stadig fylles med flere oppgaver. Jeg vet det. Men skolen er tross alt den arenaen alle barn befinner seg på. Og en viktig del av lærerens jobb er å se elevene sine.

Jeg vil trekke det enda lenger. En viktig del av det å leve i et samfunn, er å se menneskene rundt oss. Både små og store trenger å bli sett, men små mennesker mest av alt. De må bli sett av de som allerede er rundt dem, enten det er familie, lærere, naboer eller andre mennesker. Det er en menneskeplikt å se små mennesker.

Best av alt: Det er skikkelig lett å gjøre folk synlige. Det er faktisk så enkelt at det holder å se dem, og spørre dem hvordan de har det, og høre på det de sier. De må få bekreftelse på at det er lov å føle. De må få lov til å snakke om det. Og selvfølgelig – gjøre det igjen og igjen, sånn at de blir synlige igjen, de som har jobbet så hardt for å bli usynlige.

De må få vite at det å være usynlig bare er en superkraft i eventyrene. I den virkelige verden får man vondt i magen av å være usynlig, og kanskje man slutter å tro at man er både viktig og virkelig. De fortjener å bli sett, alle de usynlige superheltene som går rundt der ute.

Og det er en menneskeplikt å våge å se dem.

Andrea er ikke usynlig

Å være søsken til en som ruser seg, er vanskelig. Søsken slites ofte mellom en enorm lojalitet til foreldrene sine, og en minst like stor lojalitet til søster eller bror.

Det er ikke alltid de får så stor plass, disse søsknene. Det er ikke alltid de tar plass, heller. Noen ganger har de små, små stemmer. Hvis de ikke roper, gjør de det i hvert fall ikke verre for noen.

De er sine helt egne mennesker, med sine helt egne behov. Og de er veldig ofte usynlige. De er gode til å vente. De venter og venter på at det skal bli dere tur, til at de skal få plass. Men da må alt bli bedre først...

Gjennom familiearbeidet i Fossum har jeg møtt mange søsken. Jeg har sett hvordan de har stått oppreist, snakket med sine egne stemmer og sagt noe om hvordan ting er for dem. De gjør seg synlige.

En av dem jeg har hørt snakke, er Andrea.
Hun er synlig.
Hun har en stemme.
Hun vet veldig mye om det å være søsken.
Og så har hun en blogg. Den synes jeg du skal lese.

Det var bare det jeg ville si.
Og ja, bloggen hennes finner du her:

Søsterperspektivet

Ja, det nytter!

.

Overskriften skulle kanskje tyde på at dette skal bli et flammende innlegg fra meg om hva jeg har gjort som har nytta, eller hva jeg synes andre skal gjøre for å få det bedre. Et sånt innlegg er det ikke. Eller kanskje det er det likevel. Det handler i alle fall ikke om meg denne gangen. Eller, litt handler det om meg.
Jeg har nemlig vært på kurs i helga, i Ja, det nytter!

Ja, det nytter!, heretter JDN, er en forholdsvis ny organisasjon, startet i 2014, som jobber med pårørende av rusavhengige og psykisk syke. Målet er rett og slett at folk skal få det bedre, og særlig er organisasjonen opptatt av barn og unge som pårørende. En måte å få det bedre på, er å snakke om det.

Det er en av grunnene til at organisasjonen har samtalegrupper for barn (fra 6 år), ungdom og voksne. Å dele erfaringer gjør det letter å fri seg fra byrden de bærer på, og bl.a. lære at de ikke er ansvarlige for andres valg. Skam er tungt å bære, enten man er seks år, eller seksti.

Jeg har vært på gruppelederkurs i helgen. Der har jeg hørt, sett og delt. Hvem jeg har vært sammen med og hva vi har snakket om, kan jeg ikke si noe om. Det som ble delt i gruppa, blir i gruppa, men jeg ble på nytt minnet om hvor mye man kan lære av andres erfaringer, og hvor sterke historier mange bærer med seg gjennom livet.

Det var bare det jeg ville, si. At Ja, det nytter finnes! Organisasjonen har selvfølgelig ei hjemmeside. Den finner du her. Der kan du lese mer om organisasjonens tilbud, og du finner kontaktinformasjon hvis du tenker at dette er noe for deg eller noen du kjenner. Der kan du også melde deg som interessert i å være frivillig.

Eller du kan melde deg inn, og vise at du støtter på den måten.
Det koster så lite og hjelper så mye.
.