Da jeg oppretta spillelista begravelse...

Jeg hadde sett at Ungen bokstavelig talt ble mindre og mindre. Det var helt tydelig at hun verken spiste eller sov nok. Hun var tynn og ikke akkurat velstelt. Hun var tydelig prega av at det livet hun levde tok hardt på kreftene.

Men verre enn å se det fysiske forfallet, var det å se at hun mistet gnisten. Når jeg snakket med henne, la hun ikke lenger planer som gikk langt fram i tid. Hun visste aldri hva hun skulle gjøre i neste uke. Hun, som alltid var engasjert i det som skjer i verden, brydde seg mindre. Hun var ikke så interessert i å utfordre våre grenser og meninger, heller. Hun var flat.

Hun var voksen, og bodde ikke hjemme, men det hendte at hun kom på besøk, og i perioder overnattet hun. Vi, som ellers hadde vært ganske strenge på at det fulgte krav med det å bo under vårt tak, var ikke så strenge i den perioden. Nå handlet det om å bidra til at hun spiste, fikk sove ut, fikk vasket klær, og fikk vasket seg selv.

Vi prøvde å snakke med henne om muligheter, om hvordan hun kunne få en praksisplass eller skoleplass. Om hvordan hun kunne få et vanlig liv igjen. I ettertid ser jeg at det selvfølgelig var helt urealistisk å snakke om noe som innebar faste rutiner. Hun var ikke i stand til å styre livet sitt. Det var rusen som styrte henne.

Jeg pleier å si at det er viktig å sette grenser. Det er viktig at pårørende får lov til å lukke dører og skjerme seg fra rusen. Ut fra min erfaring er det noe som hjelper. Og vi hadde vært veldig tydelige på hva vi aksepterte i vårt hus. Vi hadde lukket dørene, flere ganger. Nå kunne det se ut som om vi åpna dem igjen.

Vi gjorde ikke det. Vi satte ikke døra på vid gap og lot henne flytte inn, ruse seg under vårt tak og sette agenda for livet i familien. Vi gjorde ikke det. Men vi satte døra på gløtt. Vi lot henne komme på besøk og hvile seg hos oss. Vi ville vise henne at vi var der, at vi ville hjelpe henne hvis hun ønsket endring. Vi ville at hun skulle vite at hun fortsatt var en vi elsket, selv om vi hatet rusen.

Hun kom, hvilte og dro igjen. Hun var for rastløs til å være i vårt hjem, med våre grenser. Hver gang hun dro, tenkte jeg at dette kunne være den siste gangen jeg så henne i live.

Det hadde vært lett å flytte grensene den gangen. Det hadde vært lett å tenke at nå måtte vi ta henne inn i huset. Vi kunne latt henne komme og gå som hun ville, vi kunne prøvd å bygge en kokong rundt henne, vi kunne prøvd å gi henne det hun sa hun trengte for at hun skulle forandre på livet sitt.

Vi visste at om vi hadde gjort det, ville det bare føre til at hun kunne fortsette å leve på den samme måten. Fortsette rusatferden. Og var det noe jeg var klar på, var det at om hun skulle dø av en overdose, skulle det ikke skje i mitt hus, på min vakt. Vi håpet at hun på et eler annet tidspunkt ville velge bort rusen, og at hun da ville skjønne at vi var der for henne.

Jeg sto i vinduet og så henne gå nedover veien. Hun var alt for liten for den store veska. Jeg visste ikke hvor hun skulle, men jeg visste hva hun skulle. Jeg følte meg fullstendig maktesløs. Og fanga. Jeg kunne ikke oppfordre henne til å bli, og de knuste meg å se henne gå.

Det var da jeg satte meg ned og oppretta spillelista som heter begravelse.

Da vi var skikkelig modige

Da vi etter en lang kjøretur endelig kom fram til sykehuset, satt datteren min der og ventet. Jeg er helt sikker på at hun var glad for å se oss fordi hun er glad i oss, og fordi hun vet at vi er glade i henne. Hun ventet, fordi hun ville bli holdt rundt og fordi hun ville dele. Men hun ventet også fordi hun ville at vi skulle si at vi mente at sykehuset burde skrive henne ut.

Hun hadde dramatiske døgn bak seg. Hun var medtatt og hun var i dyp sorg. Aller mest hadde jeg lyst til å pakke henne inn i et litt loddent teppe, som en kokong. Jeg hadde lyst til å ta henne på fanget og holde henne bestandig. Jeg hadde lyst til å si at nå skulle alt bli bra, vi skulle passe på henne. Jeg hadde lyst til å ta henne med hjem og gi henne all den trøst hun trengte.

Vi gjorde ikke det. Det jeg nevner over var mine behov, det var foreldrebehovene for å beskytte og gi omsorg. Jeg ville fått en bedre følelse inni meg hvis jeg pakket henne godt inn og tok henne med hjem. Følelsene mine ropte at det er sånn foreldre gjør det. Vi skjermer, vi klemmer, vi blåser på.

Vi klemte henne. Vi trøstet henne. Men vi tok henne ikke med oss hjem. Hadde vi gjort det, tror jeg vi ville klemt henne til døde. Det er klart at hun oppriktig ønsket å være et sted hun var trygg, et sted der noen brydde seg om henne. Men, som jeg sikkert har sagt før - all kjærlighet i verden kan ikke hindre destruktiv atferd.

Vi visste at hvis vi tok henne med hjem, ville hun mest sannsynlig reist ut temmelig fort. Og med hennes ukritiske rusatferd, ville det gått skikkelig dårlig. Det kunne ikke vi være en del av. Vi ville gjøre mye for ungen vår, men ingen av oss ville være med på å tråkke opp stia fram til grava hennes.

- Det var vanskelig. Vi var ikke akkurat favorittmenneskene dine da, sa jeg til ungen i telefonen tidligere i dag.
- Nei, men det tok jo ikke så lang tid før jeg skjønte og aksepterte hvorfor dere sa nei, sa hun.

Og det gjorde ikke det. Men akkurat da vi satt der, på sykehuset, var det råtøft. Vi sa nei til å ta henne med hjem. Vi sa nei til å være de voksne som skulle ta henne med til Nord Norge i begravelsen til kjæresten. Vi sa at vi ikke torde å ta ansvar for henne. Samtidig som vi var klare og tydelige utad, knuste vi innvendig, men vi visste at hennes eneste sjanse var å ta i mot hjelp og dra tilbake i behandling.

- Jeg skjønner det nå, sier hun,
- Det er i grunnen vanskeligere å forstå foreldre som tør å ta ansvar for ungdom som ruser seg ukritisk. De tar en stor risiko.

Det var ikke noen hyggelig avskjed vi tok den kvelden. Hun var kjempelei seg, forbanna og hun følte seg svikta. Akkurat da tror jeg hun var det mest ensomme mennesket i hele verden. Likevel dro vi fra henne.

- Jeg trodde ikke det om dere. Den neste begravelsen dere kommer i, er min, ropte hun etter oss.

Og vi visste at det kunne være sant. Hun kunne dra ut og fortsette den destruktive rusatferden. Hun kunne dø. Å reise fra henne var vondt og vanskelig. Hva som kom til å skje videre var uvisst, men uansett ville vi ikke legge til rette for at hun kunne dø på vår vakt. Vi håpet hun ville velge oss. Vi håpet hun ville velge behandling og livet. Men vi visste ikke.

Vi forsikret henne om at vi var der for henne, at vi ville støtte henne, men at vi ikke ville hjelpe henne ut i et liv der hun kunne dø. Derfor kunne vi ikke ta henne med hjem.

Akkurat det tror jeg er både det vanskeligste, og det modigste, vi noen gang har gjort.

Den vanskelige tøffe kjærligheten

I media er ofte de pårørende som ofrer alt for barnet sitt heltene. De som strekker seg og strekker seg og aldri gir opp. De som ofrer hus og hjem, liv og helse, for ungen sin. De som er bank og butikk, hotell og restaurant. 24 timer i døgnet. De andre ungene i familien blir usynlige. Den rusavhengige fortsetter å ruse seg. Foreldrene blir utslitte. Men i media er de helter.

Noe av det jeg og andre foreldre med meg jobber hardt med i behandling, er å sette grenser. Når man innser at det bare er seg selv man kan forandre på, og at man har krav på et godt liv selv om man er mora eller faren til en narkoman, kommer man også stort sett fram til at mange av de tingene man har gjort av sitt hjertes godhet og av kjærlighet til ungen, faktisk er med på å opprettholde et misbruk.

Hvis man alltid kjøper mat til ungen sin, eller betaler regningene hennes, slipper hun å bruke egne penger på brød. Eller klær. Eller et sted å bo. Hvis hun alltid kan komme hjem å hente seg inn, orker hun en runde til på kjøret etterpå.

Det er vanskelig å lukke døra for ungen sin. Men noen ganger er det nødvendig. Noen ganger er det det eneste riktige å gjøre, både av hensyn til egen moral, eget liv og helse, og på sikt: ungens liv og helse.

Hvis hun vet at hun blir reddet av mamma, pappa eller bestemor igjen og igjen, er det ingen grunn for henne til å slutte med sin rusatferd. OK - det er ikke sikkert at tøff kjærlighet får henne til å slutte uansett, men når det å gjøre alt for henne ikke hjelper, da er det kan hende bedre å gjøre ingenting.

Det finnes ingen fasit på hva man skal gjøre, eller når man skal gjøre det. Hver og en må finne løsninger man kan leve med. Noen ganger kan løsningene virke brutale for dem som står utenfor. Da er det lett å tenke at de som ofrer alt er mer glad i barna sine enn de som stenger døra.

En av de tøffe mammaene jeg kjenner, sier det så innmari bra, når hun beskriver smerten hun opplevde da hun måtte avvise barnet sitt. Hun tok ham ikke inn i huset da han trengte en seng, eller betalte gjelda hans. Ikke så lenge han valgte rusen.

Hun gjorde ikke det fordi hun ikke elsket ham. Hun gjorde det fordi hun ville kunne fortsette å elske en levende sønn i mange år til. Og hun visste at hvis hun reddet ham på nytt og på nytt, ville han ikke redde seg selv.

I frustrasjon satte hun seg ned og skrev et brev etter et innslag i media, for å si noe om at det å ta avstand, sette grenser og lukke dører kan være riktig, samtidig som det er uhyre vondt og vanskelig.
Jeg lar hennes ord avslutte denne posten, og takker henne for at hun lot meg få lov til å låne ordene sine.

Kjære media,

Respekt, masse, tonnevis av respekt for de programmene og artiklene som blir  produsert og vist oss. Som mange andre har sagt, dere setter fokus på, og viser oss de som ikke har en stemme og ikke er synlige, og som vi kanskje ikke ønsker å se.

Samtidig er jeg opprørt, oppbrakt, frustrert og såret over hvilket fokus mediene setter på hva pårørende til aktive rusbrukere lever i. Dere viser oss hva medavhengige pårørende lever i, og jeg håper og tror dere planlegger å vise hva vi som ikke lenger lever i medavhengighet orker, utholder og utviser av kjærlighet i forhold til våre pårørende.

Jeg er såret over kommentarene på Facebook-sidene til artikler og TV-innslag, når pårørende som lever i medavhengighet får rosende og oppmuntrende kommentarer og blir respektert for å hjelpe barnet sitt å opprettholde sitt rusbruk.

Jeg er en av de mødrene som har satt barnet mitt på gaten, nektet barnet husly og sagt og utført at rus ikke er velkommen i mitt hjem, og i mitt liv. Jeg er en av de mødrene som har fått telefoner midt på natten hvor barnet mitt har tryglet om at jeg skal komme med penger for å dekke rusgjeld eller så dør barnet mitt, og sagt nei. Jeg har nektet å hente barnet mitt fordi det ikke finnes noen plass å sove, og jeg har nektet å bistå med penger til mat.

Jeg er såret fordi jeg selv har kjempet så hardt for å klare å grensesette, for å klare å opprettholde å avvise det kjæreste jeg har, og fordi jeg har grått, sørget og kjempet hvert minutt i løpet av prosessen det har vært å klare å overkomme tvilen om at det jeg gjør er riktig og gjort av kjærlighet til det kjæreste jeg har, og til det beste for barnet mitt.

Nå er jeg klar over at dere ikke er ansvarlige for hva folk skriver på en Facebook-side om de pårørende dere har vist oss. Jeg er klar over at i Norge blir de som ofrer seg selv og sitt liv for en altoppslukende kjærlighet og oppofrelse i forhold til eget barn sett på som helter, men i følge alt jeg har erfart til nå er det ikke kjærlighet og oppofrelse i form av medavhengighet og muliggjøring som er utvist kjærlighet for en aktiv rusmisbruker.

Vær så snill å sette fokus på de som ikke lenger er muliggjørere også – og vis den kampen de har våget å ta?

Med vennlig hilsen
en mamma

Grenser gir ikke alltid ønsket resultat

Siden jeg nå en gang har bevega meg litt i grenseland i bloggen allerede, kan jeg jo fortsette litt til.

Selv om man setter grenser, er det ikke gitt at det går sånn som man hadde tenkt. Da vi stilte krav om at ungen skulle levere urinprøver, for eksempel, førte det riktignok til at hun holdt seg borte fra hasj. Det var for så vidt ønsket resultat. Det vi ikke hadde tatt med i beregningen, var at hun endret rusmønster og fant fram til stoffer som gikk fortere ut av systemet. Det kan jeg trygt si at var et uønska resultat.

Da vi la fram betingelser for at hun kunne bo hjemme og fortsatt ha gratis kost og losji, valgte hun å flytte. Vi syntes våre krav var rimelige og enkle: Å stå opp hver dag og komme hjem hver natt uten å være rusa. I vår verden var det det soleklare valget hun burde ta.

Vi tenkte vel ganske lenge at det å stille vanlige, enkle krav ville føre til ønska atferdsendring. All logikk tilsier jo at man velger å bo gratis og spise gratis hvis man kan. Jeg erfarte fort at logikk og rus ikke kommuniserer noe særlig bra...

Så kan man jo tenke at det å sette grenser for en rusavhengig er bortkasta, det virker jo ikke likevel. Og ja, jeg må ærlig innrømme at det hendte at det slo meg at de eneste som måtte ta konsekvensen av grensene var oss voksne. Vi måtte ut på grensepatrulje for å kontrollere, og vi måtte sanksjonere. Noen ganger var vi så slitne at vi ikke orka å sette flere grenser, selv om det kanskje hadde vært fornuftig. Vi hadde mer enn nok med å passe på at grensene som var satt ble overholdt, og orka i hvert fall ikke å håndheve flere.

Likevel er jeg en som sier at tydelige grenser er viktige. OK, det virka ikke hos oss, direkte, men det kunne ha gjort det. Da hadde det vært dumt å ikke prøve.

Og så er det den viktige biten med å overleve selv - ved å sette grenser som gjør at man kan føre tilnærmet normale liv, uten å tilrettelegge for rus og uten å måtte dekke over andres atferd. Det er slitsomt og uforutsigbart å leve grenseløse liv, enten man er ungdom eller voksen.

Og noe som er veldig viktig: Selv om grensene ikke førte til ønsket atferdsendring hos ungen, førte de til endring. Ved å sette grenser, overlot vi til ungen å ta ansvar for sin egen rus. Vi ble igjen tydelige voksne som ikke lot oss manipulere.

Jeg kan ikke forandre på andre enn meg selv. Men når jeg forandra meg, førte det til endring hos andre, også hos ungen. Hun slutta ikke med rus, men hun respekterte at vi ikke ville ha rusen i våre liv. Hun visste at det ikke var noen vits i å be oss om noe, hvis ikke det samtidig innebar hjelp til å endre livet sitt.

Ved å sette grenser for kontakt, måtte jeg tenke over hva som måtte til for at jeg skulle kunne ha et godt liv, selv om ungen min valgte en vei jeg ikke kunne støtte. Jeg måtte komme fram til at jeg fortjente et godt liv, uavhengig av hvordan hun hadde det. Jeg måtte sette grenser, der jeg overlot valget til henne. Jeg valgte aldri bort henne, men jeg sa hva som måtte til for at hun skulle kunne være i vårt hus. Det høres brutalt ut, og det er det. Men det var livsnødvendig.

Jeg forsona meg med at jeg ikke kunne reparere henne. Jeg slo ikke hånda av henne, men jeg sa noe om hva slags kontakt vi kunne ha. Hun visste hvor jeg var, og at jeg var der. Hun visste at hun kunne få hjelp, men ikke til å fortsette å ruse seg.

Jeg slo ikke hånda av henne, men jeg nekta å leie henne fram til kirkegården.

Å sette grenser for seg selv

Jeg har allerede sagt noe om at vi har hatt vanlige grenser i vårt hus. Vi møter opp til middag, holder avtaler, kommer hjem til tida, melder fra hvor vi går. Mesteparten av tida gjør vi det. Det hender at vi bryter avtaler også. Da er konsekvensen at de andre blir sure. Det er ikke så veldig hyggelig, så stort sett gjør vi det vi har sagt at vi skal.

Livet med en rusavhengig består av mange brutte avtaler, og mange sure kommentarer. Jeg var ofte ei sur kjerring den første tida. Det var ikke gøy for noen av oss.

I tillegg til de vanlige grensene, som innetider, og alt det der, hadde vi en del regler andre forhåpentligvis ikke trenger å ha.

En av reglene vår datter måtte forholde seg til, var at hvis hun ikke kom hjem til tida, troppa faren hennes opp hjemme hos vennene hennes. Det var ikke så veldig gøy, for noen av de involverte.
Et av stedene han ofte var på døra, var det forresten flere fedre innom, har ungen fortalt i etterkant.
- Når noen banka på, sjekka vi hvem det var faren til, så gjemte den han leita etter seg på badet, har ungen sagt.

En annen regel var at dersom hun ikke kom hjem om natta, ringte vi politiet.
Jeg er ikke sikker på om ungen trodde at vi ville følge den regelen, men har man satt en grense må overskridelse få konsekvens. Det var ikke like kult da politiet troppet opp hos vennene hennes, eller foreldrene til vennene. Det gjorde ikke slutt på rusen, men hun sluttet å utfordre grensene våre.

Vi hadde en klar grense på at dersom vi oppdaget lovbrudd, som ulovlige rusmidler i huset, ville vi anmelde det til politiet. Akkurat det tror jeg var en av de viktigste grensene vi hadde. Hun visste at vi ville gjennomføre det, det skånet oss nok for mye jeg vet andre foreldre har opplevd. Og det var veldig viktig for meg å beholde moralen min midt oppe i galskapen. At den rusavhengige brøt loven stadig vekk, er en ting. Det skulle i hvert fall ikke gjøre meg til en som dekket over og skjulte kriminelle handlinger.

Hvor grensene går for den enkelte, varierer. Det er valg man må ta selv. Man må vite at man både kan klare å holde grensen, og ikke minst: Vite at man kan leve med konsekvensene. For det er viktig, uansett hvor grensa går: Å sørge for at det å bryte grenser har konsekvenser.

For meg ble det veldig viktig at jeg kunne følge opp grensene. Da vi sa at vi ikke aksepterte at ungen sov hele dagen når hun bodde i vårt hus, måtte vi ta den sure og lite takknemlige oppgaven det var å jage henne ut av senga hver dag. Vi valgte noen få ting vi la vekt på, men de tinga satte vi alt inn på å følge opp.

Grensene vi satte, endra seg underveis. I begynnelsen handlet det om at det var viktig å sette de grensene vi trodde ville få henne til å velge seg bort fra rusen. Senere var grensene viktige for at rusen ikke skulle ødelegge våre liv. Vi hadde rett til å være trygge i eget hjem, vi kunne ikke ta alt ansvar for andres dårlige valg, vi hadde rett til å leve gode liv.

Det høres kanskje både logisk og lett ut, å sette tydelige grenser. Men tro meg, det er uendelig vondt og vanskelig å sette de grensene når man noen man er så glad i lever et liv uten et fast sted å bo og uten tilgang på jevnlige måltider samtidig som hen fyller livet med stoffer som i beste fall er skadelige, i verste fall dødelige.

Grensene var i en periode viktigere for oss enn for henne. Hun brøt dem jo alle sammen etter hvert, og tok konsekvensen av det og flyttet. Det betød ikke at vi sluttet å elske henne, sluttet å bry oss om henne eller sluttet å ha kontakt med henne. Kontakten ble egentlig på mange måter bedre når vi sluttet å mase om ting vi ikke hadde noen påvirkningsmuligheter på allikevel. Når hun ruset seg hardt, hadde holdt hun seg unna. Selv om vi bekymra oss, brukte mye tid på å snakke om henne, og fortsatt prøvde å snakke med henne, satt vi ikke lenger oppe og ventet på noen som aldri kom, og vi hadde ikke rus i hus.

Det var sårt, det var skummelt, men det var helt nødvendig for at vi som familie ikke skulle gå til grunne.