.
I de to og et halvt årene min unge har vært i rusbehandling i Fossumkollektivet, har jeg vært i behandling hos familieteamet. Det er nemlig sånn at i Fossumsystemet blir vi som er pårørende sett på som selvstendige, viktige personer som trenger hjelp for vår egen del, og ikke bare som noen som trenger kunnskap om hvordan vi skal støtte ungene våre når de en dag kommer ut i verden igjen.
Det var ikke uten motstand jeg møtte opp til de aller første foreldredagene, eller foreldrehelg som det het da. Jeg hadde ikke lyst til å bruke mer av tida mi på rus. Jeg hadde lyst til å dra til København og gå på museum, ikke sitte og høre grusomme historier fra rusfamilier. Det hadde jeg fått nok av.
Jeg dro til den aller første familiehelga for å se om det var noe jeg orka å holde på med. Og så tenkte jeg at mannen min sikkert trengte det, siden han til vanlig ikke skravler liker mye som det jeg gjør. Det er litt flaut å innrømme at jeg var akkurat så arrogant som det høres ut. Og så godt å innrømme at opplevelsen ble en ganske annen enn jeg forestilte meg.
Når det snudde? Ikke så mange minuttene ut i den første samlinga. Det snudde ikke fordi jeg syntes at alt som ble sagt var klokt eller fordi musikken var så fin. Det snudde da jeg bestemte meg for at enten måtte jeg bare dra hjem igjen, eller så måtte jeg gjøre dette for bare min egen del.
Og da var det lett. Da kunne jeg si ting akkurat så brutalt som jeg av og til gjør det. Da kunne jeg være fullstendig ærlig om tvil og tro, håpløshet og motstand. Da kunne jeg ta utgangspunkt i hva jeg mente og følte, og ikke ta hensyn til hva ungene mine, mannen min, vennene mine, andre foreldre, tilfeldige forbipasserende eller resten av verden mente.
Jeg har vært på foreldrehelger/dager og delt min historie og mine følelser med andre foreldre. Vi har ledd og grått, delt morsomme, rare, triste og grusomme historier. Ikke en eneste gang har jeg blitt møtt med fordømmelse. Fossumforeldre er utrolig rause.
Jeg har vært på familiehelger. Der møtes ungdommer i behandling, foreldre og søsken. Noen av møtene er såre. Noen er sinte. Noen er triste. Men også der hersker rausheten, og når det kommer opp ting man tenker at man ikke tåler, er gruppa der og passer på. For min del er det mødregruppa som har tatt vare på meg. Det er en fantastisk gjeng. Hver eneste gang har jeg lært noe nytt og reist hjem med nye tanker. Mange nye tanker.
Jeg har vært på pårørendeuke. Den skal jeg skrive om en annen gang. Det er to år siden jeg opplevde "Mirakelet på Bøkevangen". Det fortjener en egen post.
Nå skal jeg egentlig bare takke familieteamet. Det består av flotte folk, som tar godt vare på pårørende i krise. Jeg tror ikke det er mulig å forklare hvor viktig det familiearbeidet som gjøres er. I alle fall ikke kort. Derfor skal jeg ikke gjøre det kort. Jeg skal gjøre det langt - en annen gang. Nå skal jeg takke, kort, men jeg må si litt om hva jeg takker for, og hvorfor jeg synes det er så viktig på mange områder.
Det har vært viktig for meg personlig. Jeg oppdaget blant annet at det jeg trodde var sinne, egentlig var sorg. Da jeg begynte å sørge over at jeg aldri fikk oppleve de årene der ungen min ble voksen på en ordentlig måte, var det noe som løsnet. Jeg ble roligere, og det har jeg hatt godt av.
Jeg har innsett at uansett hvordan det går med min unge i framtida, har jeg rett på et godt liv. Jeg har utvekslet erfaringer med andre, og ser at det er mange måter å løse vanskelige situasjoner på.
Det fine med å se andre ungdommer, har vært at jeg har innsett at min unge og vår situasjon ikke er så spesiell. Jeg har sett noen som har klart seg godt, og noen som ikke klarer seg gjennom behandlingen. Noen har ikke klart seg i det hele tatt. Jeg har sett det brutale livet, og jeg har lært meg å ikke være redd for det som enda ikke har skjedd.
Jeg har lært at det jeg alltid har sagt, men kanskje ikke alltid ment, er sant: Det hjelper å snakke om det.
For min familie har familiearbeidet på mange måter gitt oss et nytt språk. Vi har blitt rausere mot hverandre. Etter å ha hørt mange nok ganger at "alle har rett på sin versjon av det som har hendt" har det blitt en del av meg. Av oss. Det har blitt lettere å plassere problemet hos den som eier det. Da går det til og med an å løse ting.
Familiearbeidet i Fossum har vært uhyre viktig for hvordan vi som pårørende har opplevd behandlingen, og hvilke signaler vi sender tilbake til ungene våre. Jeg opplever at Fossumforeldre i stor grad er lojale til ungenes behandlingsløp. Det kommer ikke av seg selv. Og det betyr ikke at vi synes at alt er bra.
Jeg er ikke den eneste som har stilt spørsmål ved ting jeg har hørt om behandlingen. Jeg er ikke den eneste som har klaget på at det av og til er vanskelig å få kontakt med avdelingene. Jeg er ikke den eneste som har tenkt at dette umulig kan ivareta min unge.
Da har familieteamet tålmodig svart på spørsmål, brakt kritikk tilbake til avdelingene, forsøkt å endre rutiner, forklart hvorfor noen ting gjøre på akkurat den måten, forsikret oss om at våre barn blir ivaretatt og at det ligger en tanke bak behandlingsvalgene.
Den delen av familiearbeidet burde de som jobber i avdelingene og administrasjonen være dypt takknemlige for. Det er sikkert ikke uvanlig at de får telefoner fra engstelige og usikre foreldre, som i tillegg kan være ganske sinte og oppgitte. Vi er nemlig en foreldregruppe som har mange års trening i mas, og i tillegg har vi ofte et velutvikla kontrollbehov. Takket være familieteamet er det i alle fall mange telefoner jeg ikke trengte å ta, siden de tok mine bekymringer på alvor, tok i mot frustrasjonen min og svarte på spørsmål.
Takk, altså, til familieteamet i Fossumkollektivet. Jeg er ferdig hos dere. Jeg håper at jeg aldri mer skal sitte i ring fordi ungen min er i behandling, men jeg kommer til å savne ringen og dere.
Takk for at jeg fikk nåla med Fossumrosa, den som er oppreist og symboliserer at jeg skal stå på egne bein.
Og takk for at jeg fikk være med på å erfare at det å stå på egne bein ikke betyr at man må stå aleine.
