Sammen. På bedringens vei

Det har blitt lite blogg og mer annen skriving i det siste. Nå er resultatet endelig klart. Det lukter ny bok i huset mitt, fersk fra trykkeriet i forrige uke.

"Sammen. På bedringens vei" er en bok som først og fremst er beregnet på den som er pårørende eller nærstående til en ungdom som er i behandling på en av Fossumkollektivets avdelinger. Gjennom intervjuer og blogginnlegg sier vi noe om hvor viktig det er at pårørende tar vare på seg selv, og hvordan det å delta i familiearbeidet kan bidra til at livet blir bedre.

Dette er ingen fagbok som handler om rus og rusbehandling. Dette er ei bok fra pårørende til pårørende. Forfatteren har hatt en datter i rusbehandling i Fossumkollektivet. Medredaktøren en sønn. Sammen har vi diskutert oss fram til, og laget, den boka vi skulle ønske vi hadde fått i hånda den dagen vi reiste hjem fra kollektivet for første gang, med tomt baksete, etter å ha levert ungdommen vår til behandling.

Det er mange tanker som dukker opp når ungdommen drar i behandling.

Noen tenker på rusbehandling som et slags verksted der man leverer inn en ungdom som har store rusutfordringer, og får en frisk og fin sønn eller datter tilbake, og familielivet kan fortsette som før rusen kom inn i bildet. Så er det jo ikke sånn. Den ungdommen som kommer hjem, er jo ikke den samme. Ungdommen endrer seg, og det er viktig at de viktige personene rundt også endrer seg, og at man får en ny måte å kommunisere på. Det kan familiearbeidet hjelpe til med.

Andre er så lei av rus og at alt dreier seg om den rusavhengige, at tanken på å bruke tid på familiearbeid er nesten uutholdelig. Hvorfor skal de som ikke har rusproblemer holde på med dette? Har de ikke brukt nok tid allerede, på møter, på samtaler, på tiltak av ulike slag? Det er ikke vanskelig å å skjønne at noen tenker at de har nådd tålegrensa for hva de skal delta i. Familiearbeidet i Fossumkollektivet ser på den enkelte pårørende som en person som har noe å bearbeide og jobbe med for sin egen del. Alle pårørende har rett til gode liv, uavhengig av hvordan det går med ungdommen. Familiearbeidet bidrar til at det blir lettere å ta livet tilbake og gjøre gode valg for sin egen del.

Pårørende er ikke like. I boka forteller ulike stemmer om hva det å delta i pårørendearbeidet har betydd for dem. En av stemmene, Ragne, oppfordrer alle pårørende til å delta i det de kan av familiearbeid.

- Det verste som kan skje, er at man ikke får noe utbytte av det. Det beste som kan skje, er at man får nyttige verktøy man har med seg resten av livet, sier hun.

Fossumkollektivets venner, med støtte fra Stiftelsen Fossumkollektivet, står bak utgivelsen av boka. Boka gis i gave fra Fossumkollektivets venner til pårørende som har ungdom i behandling. Selv om boka er direkte rettet mot denne gruppa og har som mål å motivere til deltakelse i familiearbeidet, tror vi at andre også vil finne mye å kjenne seg igjen i. Noen vil kanskje bli oppmuntret til å ta valg for sin egen del, når de hører at det finnes andre som har det akkurat som dem.

I boka informerer vi også om PUR (pårørenderessurs ung rus), en likepersonstjeneste i regi av Fossumkollektivets venner, som tilbyr støttesamtaler til pårørende til ungdom med rusutfordringer. Dette er en tjeneste alle pårørende kan benytte seg av. 

Jeg kunne sagt mye mer. Det kommer jeg sikkert også til å gjøre. Men akkurat i dag, er det viktigste å si at nå er denne boka ferdig. Og så vil jeg si noe om hvorfor vi forteller det akkurat i dag.

I dag er det Jakobs tjueandre bursdag. Det er også den andre bursdagen han ikke er med på å feire selv. 

Jakob tok sitt eget liv 8. mars 2019. 

Jakob var selv i rusbehandling i Fossumkollektivet, og de som møtte ham vil nok huske ham som en varm og omsorgsfull gutt. Han dro ut av behandling som en reflektert ung mann, klar til å møte voksenlivet. Han hadde sin egen leilighet, han var på vei til å bli en god gitarist, han hadde planer for framtida.

Så valgte han å forlate livet, selv om verden tilsynelatende lå åpen. Rus kan også ta liv etter at behandlingen er over og livet ser ut til å være på stell. Rusutløst depresjon, snakker man ofte om da.

Jakob var en raus gutt. Raushet kommer sjelden av seg selv, og da Jakob døde, opplevde alle rundt en enorm raushet fra familien. De lot andre slippe til og ta del i sorgen, og de bestemte at minnegavene som kom inn i forbindelse med begravelsen, skulle gå til Fossumkollektivets venner, en forening også Jakob var medlem i.

Denne boka, som Jakob selv aldri får lese, har blitt til takket være minnegavene. Den er ment å være en støtte og hjelp til pårørende. Det tror vi Jakob ville likt. Raushet og omsorg var en del av livet hans. Med denne boka er det fortsatt det, også etter det levde livet.

Boka koster 150 kroner, fritt tilsendt.

Bestilles ved å betale til vippsnummer 511372. 

Husk å merke innbetalingen med  bok og navn og adresse. 

Ønsker du samtidig å bli medlem i Fossumkollektivets venner, tilbyr vi medlemsskap ut året og bok for 200 kroner. Merk innbetalingen med bok+medlem, navn, epost og adresse.

Vi gjør så godt vi kan, men på grunn av ferieavvikling kan vi ikke garantere utsendelse av boka før første uka i juli.

Mirakelet på Bøkevangen

.

Tidligere en gang har jeg sagt at jeg en eller annen gang skal skrive et innlegg som heter "Mirakelet på Bøkevangen". Igjen og igjen har jeg prøvd å skrive det innlegget, uten å få det til. Jeg har liksom ikke ord som kan beskrive det, mirakelet på Bøkevangen. Så ble jeg minnet om at det er tre år siden jeg tilbrakte nesten ei uke langt ute i de dype Østfold-skogene, på Bøkevangen.

Si Bøkevangen til Fossum-foreldre, og de blir myke i blikket. Det kommer ofte et lite sukk, også, men ikke av den oppgitte typen, mer som den lyden som kommer når man ser en kattunge, eller tenker tilbake på noe godt.

Bøkevangen er stedet der Fossumkollektivet arrangerer pårørendeuker. Bøkevangen er der jeg og mannen min var for ganske nøyaktig tre år siden.

Jeg grua meg. Jeg grua meg veldig. Jeg grua meg så mye, at dagene før håpa jeg litt på at jeg skulle skli på isen og skade meg litt. Ikke mye, men nok til at jeg kunne ringe å si at jeg dessverre ikke kunne komme.

Hva jeg var redd for? Ikke folka. Jeg visste at jeg kom til å møte bra folk.

Jeg var ørlite grann redd for at jeg kom til å kjede meg - søndag til fredag er lenge, og jeg er ikke så flink til å kjede meg. Så var jeg litt redd for at det skulle være selskapsleker  eller rollespill. Jeg misliker selskapsleker og rollespill. Jeg misliker det så sterkt at jeg benytter meg av voksenretten min til å si nei til å være med på selskapsleker og rollespill. Det skaper dårlig stemning. Jeg liker ikke å ha ansvaret for at det blir dårlig stemning.

Jeg var lei av å sitte i ring, og litt irritert over at jeg skulle bruke enda mer av min tid på å være mora til en rusavhengig. Jeg ville mye heller reist til et varmt land og ligget på stranda med ei bok. Mye heller det, enn skogen i Østfold.

Men mest av alt var jeg redd for hva det kom til å gjøre med meg, det å bruke så mange dager på å jobbe med mine egne følelser, uten å ha noen mulighet for å dra derfra. For det visste jeg - at når jeg først hadde valgt å dra dit, måtte jeg gå helt inn i det og sørge for at jeg fikk et utbytte av det for min egen del. Da visste jeg at det var meg og mine følelser og opplevelser det var viktig å gå inn i - ikke alle andres. Og hallo - det er mye mer smertefullt å gå inn i sitt eget enn å prøve å fikse andres liv.

Jeg kan ikke fortelle andres historier. Det som skjedde på Bøkevangen den uka, blir på Bøkevangen. Men for min del skjedde det et mirakel.

Altså, jeg hadde ikke noe dårlig liv før Bøkevangen. Jeg hadde ikke det. Jeg var ikke tynget ned av skyld og skam. Jeg syntes ikke at jeg bare var et dårlig menneske som hadde gjort alt feil. Likevel var det mange ting jeg aldri snakket med andre om, kanskje fordi det ikke var tid, sted eller plass for det. Kanskje fordi det ikke var viktig nok. Kanskje fordi jeg ikke var viktig nok.

Bøkevangen var stedet der jeg virkelig forsto at det jeg kjente på ikke var sinne, men sorg. Sorgen over de tapte åra, sorgen over å ikke ha fått det til. Der forsto jeg mer av hvor normalisert det unormale var blitt, og hvor langt bak i køen jeg hadde satt små ting som pleide å gi meg glede. På Bøkevangen tilga jeg meg selv for ting jeg hadde sagt og gjort. På Bøkevangen klappet jeg meg selv på skuldra og anerkjente at jeg noen ganger er modig.

Det er få ganger i livet jeg har ledd så mye som i de seine nettene på Bøkevangen. Det var litt som å være på leirskole. Når alle de voksne (eller familieteamet, om du vil), hadde lagt seg, satt vi som var på leir igjen og fortalte absurde historier fra livet med et barn som ruser seg.

Vi delte ting som vi aldri kan si til andre, de tingene som får andre til å bli alvorlige og triste i ansiktene sine, og som de i alle fall ikke ler av. Historier som er så grusomme at man nesten ikke tror at det er sant, men som også har noe lattervekkende over seg, de historiene ble igjen på Bøkevangen.

Vi som var sammen de dagene, lærte noe om hverandre. Vi så hverandre, og fikk helt spesielle bånd. Selv om jeg ikke har kontakt med alle jeg møtte, tenker jeg på dem, og er inderlig takknemlig for at de var der sammen med meg, for at de delte og for at de tok imot.

Vi snakket om alle de tingene som får andre til å si "Du må ikke føle sånn", eller "Sånn kan du ikke tenke". Vi tenkte det og følte det og snakket om det.

Vi jobbet med våre egne historier, og snakket om det som var vanskelig med gruppa. Uten filter, uten skam. Vi støttet hverandre og løftet hverandre. Og jeg tror at alle opplevde hvert sitt lite mirakel.

Jeg dro hjem med lettere ryggsekk enn da jeg kom. Jeg vet ikke om jeg ble et bedre menneske av å være noen dager i Østfold, men jeg ble i hvert fall ikke et verre. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ble snillere mot meg selv.

Verktøykassa mi var tyngre da jeg dro. Jeg hadde med meg flere sorteringsverktøy, sånne som jeg bruker til å sortere følelser med. Det har kommet godt med i ettertid.

Si Bøkevangen til Fossumforeldre, og vi blir blanke i øynene.
Vi som har vært der, har opplevd noe spesielt.
Jeg unner ingen å være pårørende til en rusavhengig, men en uke på Bøkevangen hadde alle hatt godt av.
Og alle hadde fortjent sitt eget lille mirakel.

En helt spesiell andre juledag

De årene jeg levde med et barn som var aktiv rusmisbruker, knyttet det seg mye spenning til hvordan julen ville bli.

Spenningen var ikke av typen "Lurer på hva jeg får til jul", akkurat, men heller "Kommer hun hjem?", "Hvordan er formen når hun kommer hjem?" og "Hvor lang tid tar det før hun blir rastløs og vil dra?".

Julene var aldri den verste tida hos oss. Vi gledet oss til hun kom, men jeg må ærlig innrømme at det oppsto en ekstra spenning i huset av og til, en spenning som ikke løste seg opp før hun tro igjen.

Hun dro i behandling i juli. Allerede tidlig på høsten var hun ikke til å kjenne igjen. Hun var blitt til et menneske jeg ikke kunne få nok av. Jeg hadde år og ta igjen, og oppdaget hvor spennende og klok min unge egentlig var.

Sånn sett var det litt trist at hun ikke fikk komme hjem til jul. Det var nemlig sånn at de ungdommene som hadde sin første jul i behandling, ikke fikk reise hjem. De måtte feire jul på institusjonen, som for min datters del var Gården.

På en måte var det innmari godt, også, at hun ikke kom hjem. Vi visste hvor hun var, vi visste at hun var trygg. Det gjorde det lettere å dekke på til en mindre ved bordet.

Hadde hun vært hjemme, hadde vi garantert engstet oss bare hun gikk ut døra. Hun hadde risikert å møte triggere hun enda ikke var klar for. Hele familien hadde risikert å falle tilbake i gamle mønstre, og vi kunne kommet til å liste oss rundt, bare sånn for sikkerhets skyld, bare så vi ikke vekket bjørnen....

I andre familier var det sånn at julene tidligere hadde vært så urolige, at det at barnet var i institusjon, ga dem en trygg jul for første gang på lenge.

Og, altså - ungdommene hadde ingen trist jul. De hadde en knakende fin jul, med god mat, fine aktiviteter, og det avviket fra hverdagsrutinene som gjør så godt når det er ferie.

Annen juledag ble familiene invitert til Gården. Der fikk vi være sammen med flotte, fornøyde ungdommer og vi fikk møte andre familier. Det var en god opplevelse.

Ja, det var en rar jul. Og  god. Det var en jul med lite bekymring. Det var en jul med mye savn. Men den jula savna jeg ikke den ungen min hadde vært før, eller den hun kunne bli en gang. Jeg savna henne akkurat som hun var.

Og belønninga, det å være sammen med henne annen juledag, på Gården, mens månen så ut som en stor stjerne over stallen det gule huset, det var en skikkelig fin julegave.

Mitt ettervern

Jeg har nevnt familiearbeidet til Fossumkollektivet før, og sagt noe om hvor viktig det har vært for meg og min familie. Vi har deltatt på familiehelger, foreldredager og pårørendeuke. Sist uke var vi igjen med på foreldredager.

Hvis noen hadde sagt til meg på forhånd at jeg skulle delta i familiearbeid på den måten etter at ungen min var ferdig behandla i Fossumkollektivet, hadde jeg avvist det blankt. Jeg, som følte meg ferdig med å sitte i ring allerede før hun dro i behandling, kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg at jeg skulle gjøre noe mer enn det jeg syntes jeg måtte. Jeg var så lei av rus, og syntes jeg hadde brukt mer enn nok tid på det.

Så ble det sånn, da, at jeg bestemte meg for at den innsatsen jeg gjorde i familiearbeidet, var for min egen del, for at jeg skulle få det bedre. Jeg har jobbet med mine følelser og mine mønstre. Jeg har lyttet til andre og jeg har bidratt med mine erfaringer. Jeg har kjent på skyld, skam og sinne. Jeg har gitt meg selv en klapp på skuldra for det som er bra og jeg har tilgitt meg selv for feil jeg har gjort.

Når jeg dro til foreldredager denne gangen, var det ikke fordi jeg er redd for at ungen min skal ta et tilbakefall. Det var fordi jeg er redd for at jeg skal ha et tilbakefall. Det er nemlig ikke bare den rusavhengige som kan falle tilbake i gamle mønstre - det kan vi som står rundt også.

Jeg ser på det å få lov til å være med på sånne dager som en del av mitt ettervern. Det er med på å forebygge katastrofetenking, og for min del er det med på å hindre at jeg snubler i kontrollfella. Og ikke minst - selv om man har lært å sette noen grenser i livet, er ikke det gjort en gang for alle. Det er lett å begynne å fikse på ting i andres liv hvis man en gang har hatt den rollen. Det er lett å tro at man har løsninger for andre, også.

Jeg dro også til foreldredagene fordi jeg tenkte at det var nyttig for gruppa. Ikke fordi jeg kan og vet alt i hele verden, men fordi den gangen jeg kom som ny, var det viktig å se at andre var på et annet sted, at de hadde funnet løsninger som gjorde at de kunne leve gode liv. 

Vi som var samlet i tre dager i forrige uke, hadde ikke den samme historien. Noen hadde barn som nettopp hadde reist i behandling. Andre hadde barn som var ute i aktiv rus. Noen hadde mistet sine barn, mens andre hadde barn det går bra med. Vi møttes. Vi delte. Vi lo og gråt.

Hvem vi er utenfor, spiller ingen rolle. Jeg vet veldig lite om hva de jeg var sammen med jobber med, hvor de bor og hva slags hobbyer de har. Men jeg vet mye om hva de føler. Jeg vet om de vonde hemmelighetene. Jeg vet hvor redde de har vært. Jeg vet hvor slitne de er.

I det rommet kan jeg si akkurat hva jeg vil, uten å måtte forklare så mye først. De skjønner det, når jeg snakker om å ikke strekke til. De skjønner behovet for kontroll. Hadde vi villet, kunne vi sikkert startet et godt fungerende detektivbyrå, vi som sitter der.

At det bare er foreldre, og av og til besteforeldre, til stede, gjør at man kan snakke om hvordan det er lurt å møte barnet sitt på en annen måte enn om barnet er til stede. Der kan man teste ut det man er usikker på. Det er det både tid og rom for.

"Jeg stoler ikke på at hun tar behandlingen på alvor. Jeg gruer meg til at hun skal komme hjem på permisjon. Jeg klarer ikke å la være å bekymre meg. Jeg er enda mer sliten nå som hun er i behandling. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke så henne før. Jeg har dårlig samvittighet for de andre barna".

Dette, og mye mer, er ting jeg har tatt opp i mammagruppa opp gjenom årene. Alle følelser er lov, og jeg tror jeg har sett alle følelser, også, i den ringen vi sitter i de viktige dagene.

Jeg var som vanlig utslitt da jeg kom hjem. Jeg brukte helgen på å hente meg inn igjen. Jeg har gått gjennom mine følelser, og jeg har tenkt mye på de andre jeg har møtt. De, som da vi møttes, var totalt ukjente, men som i løpet av tre viktige dager ble noen av dem som vet mest om meg. De, mødrene, fedrene, besteforeldrene og familieteamet i Fossum, fyller meg enda en gang med takknemlighet. Dere er en viktig del av ettervernet mitt.

Andrea er ikke usynlig

Å være søsken til en som ruser seg, er vanskelig. Søsken slites ofte mellom en enorm lojalitet til foreldrene sine, og en minst like stor lojalitet til søster eller bror.

Det er ikke alltid de får så stor plass, disse søsknene. Det er ikke alltid de tar plass, heller. Noen ganger har de små, små stemmer. Hvis de ikke roper, gjør de det i hvert fall ikke verre for noen.

De er sine helt egne mennesker, med sine helt egne behov. Og de er veldig ofte usynlige. De er gode til å vente. De venter og venter på at det skal bli dere tur, til at de skal få plass. Men da må alt bli bedre først...

Gjennom familiearbeidet i Fossum har jeg møtt mange søsken. Jeg har sett hvordan de har stått oppreist, snakket med sine egne stemmer og sagt noe om hvordan ting er for dem. De gjør seg synlige.

En av dem jeg har hørt snakke, er Andrea.
Hun er synlig.
Hun har en stemme.
Hun vet veldig mye om det å være søsken.
Og så har hun en blogg. Den synes jeg du skal lese.

Det var bare det jeg ville si.
Og ja, bloggen hennes finner du her:

Søsterperspektivet

Kor e alle helter hen?

.

Jeg vet ikke hvor alle helter er. Absolutt ikke. Men jeg vet at denne helga befant noen av dem seg på Sørmarka. Fossumkollektivet arrangerte nemlig familiehelg for østfoldavdelingene.

I den store festsalen sitter ungdom i behandling og søsken på hver sin langside av rommet. På kortsidene sitter mødregruppa og fedregruppa. Jeg sitter i mødregruppa for niende gang. Dette er min siste familiehelg. 

Ni ganger har jeg vært vitne til ungdom som forteller sine rus- og/eller behandlingshistorier. Jeg har hørt mødre sette grenser de aldri hadde trodd de skulle klare å sette. Jeg har hørt fedre fortelle om angst og søvnløshet. Jeg har sett søsken gjøre seg synlige igjen, etter å ha stått i skyggen av en rusavhengig søster eller bror i en årrekke.

Det er alltid sterkt når noen deler. Når en mor reiser seg opp og forteller sønnen at han ikke kan flytte hjem dersom han avbryter behandlingen, rører det ved mange. Noen får mot til å gjøre det samme. Andre ville aldri valgt den løsningen. Men ingen blir møtt med fordømmelse.

Når en far viser fram sin fortvilelse og forteller hvor redd han er for hvordan det skal gå videre, gjør det noe med oss som hører på. Det som deles er ekte og i øyeblikket. Ærlighet står i fokus. Og ærligheten er ofte tøff og brutal. Men sammen med ærligheten står kjærligheten. Det er fordi man er glad i hverandre og er villige til å investere tid i hverandre familiemedlemmene velger å bruke helgen til å møtes.

Det er sterke historier som fortelles. Og det er trygt å fortelle om det utrygge på familiehelg. Mødregruppa, fedregruppa og søskengruppa passer på hverandre. Ungdommene blir ivaretatt i avdelingene.

Historiene som blir fortalt, er ikke mine å dele. Det som sies på Sørmarka, blir på Sørmarka. Men jeg kan si noe om hva jeg opplever, hva det gjør med meg. Den omsorgen og fellesskapet jeg har fått ta del i, er helt unikt. Den rausheten og forståelsen jeg har møtt fra folk som i utgangspunktet var fullstendig ukjente, er gull verdt.

Hver gang jeg har vært på Sørmarka, har jeg reist hjem med en sterkere tro på at forandring er mulig, og at behandling nytter. OK, kanskje går det ikke på første forsøk, eller andre, men at de flotte ungdommene jeg har møtt på familiehelger kan bli til flotte og samfunnsnyttige voksne, er jeg ikke i tvil om, selv om de har bagasje i kofferter, ryggsekker og søppleposer. Selv om de har levd liv som ligger langt unna det de fleste av oss trenger å forholde oss til.

Og at skjøre, eller til og med brutte familierelasjoner, kan heles, har jeg vært vitne til mange ganger. Det er jeg uendelig takknemlig for. Det koster å knytte bånd på nytt. Det innebærer å be om tilgivelse, gi tilgivelse, sette grenser, gjøre seg sårbar. Det er ikke lett. Men heltene på Sørmarka har i alle fall gjort en solid innsats denne helga, også.

Jeg mener noe om brukermedvirkning

At jeg mener noe, kommer vel ikke akkurat som et sjokk på dem som kjenner meg. Jeg mener noe om mye, nesten hele tida.

Denne gangen mener jeg noe om brukermedvirkning, Fossumkollektivet og pårørendearbeid. Det er Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse som har en artikkelserie om brukermedvirkning, og jeg var så heldig at jeg ble spurt om jeg ville mene noe. Det ville jeg, jo, og sammen med lederen for familiearbeidet ved Fossumkollektivene, Tor-Magne Bakke, sier jeg noe om nettopp dette.

Har du lyst, kan du lese artikkelen, den finner du her:

Om brukermedvirkning: Fossumkollektivet.

De andre artiklene i serien er også verdt å lese.

Min behandlingshistorie - langt innlegg

Advarsel: Altså, her er det mange ord. Noen har hørt dette før, i muntlig form på Sørmarka. Det er en omarbeiding av manus fra den gangen jeg fortalte min behandlingshistorie. Noe er også kjent fra tidligere innlegg på bloggen. Andre ting kommer til å bli utdypet nærmere senere. Alt fikk heller ikke plass. Det er langt, men det har tatt ti år å komme til den siste linja. Da er det kanskje ikke så rart.

At hele familien blir ramma når én får et rusproblem, er noe de fleste skjønner. I alle fall etter ei stund. At det betyr at det er flere som trenger oppfølging og behandling, er ikke like opplagt for alle - det er lett å tenke at når den ene er kvitt sitt rusproblem, blir alt normalt igjen. Sånn er det nødvendigvis ikke.

Hos oss var det sånn at ungen nektet for at hun hadde et rusproblem i mange år. Og det har hun for så vidt rett i. I mange år var det fest og moro, og de som hadde problemer med hennes rus, var oss andre. Vi begynte også med vår behandling lenge før henne.

Jeg veit akkurat når min behandlingshistorie starter. Jeg husker ikke datoen, men jeg husker innmari godt hva som skjedde da jeg fant ut at det måtte en forandring til.

Men før det: Vi har levd lenge med rus. Jeg var den første som fikk et rusproblem i vår familie. Ungen nekta for at hun rusa seg, og mannen min trudde ikke det var så alvorlig som jeg sa. Det var forferdelig ensomt. Jeg prøvde å få dem til å innse det jeg hadde skjønt, og det førte til veldig mange konflikter. Veldig ofte følte jeg med skikkelig slem, og ganske ofte var jeg slem.

En ting var å skjønne at jeg ikke var årsak til ungens rusproblem. Det syntes jeg egentlig gikk greit. Noe annet var å skjønne at jeg ikke var løsningen. For lenge trodde jeg at bare jeg gjorde de rette tinga, ville hun velge bort rus.

Jeg var vant til å jobbe med ungdom med atferdsvansker. Jeg var lærer i ungdomsskolen, og var vant til elever med ulike utfordringer. Jeg hadde gode resultater med elevene mine, også. Jeg fikk det til, også med elever som lett blir omtalt som problematiske. Jeg var god på foreldresamarbeid, grensesetting, tiltak, og fikk god kontakt med elevene mine. Jeg var god i konflikter, og jobbet mye med å se den enkelte.

Hjemme funka ingen av de tinga jeg gjorde bra i jobben min.

Når vi satte grenser, og det gjorde vi, forholdt ungen seg til dem, men det blei ikke noe bedre. Ikke noe rus i vårt hus, sa vi. Nei vel, da ble ho borte. Vi kontakta politiet hvis ho ikke kom hjem, vi sperra kontoen hennes, vi trygla og ba, kjefta og forhandla.

En vanlig samtale ved middagsbordet kunne være sånn:

- Har du snakka med Ungen?

- Nei.

- Skal du snakke med Ungen?

- Ja.

Eller:

- Har du snakka med Ungen?

- Ja?

- Hva sa ho? Var ho rusa? Hva sa du? Hvorfor sa du det? Hvorfor sa du ikke det?

Det var kaos og konflikt mye av tida. Jeg prøvde å ha oversikt over alt det var mulig å ha oversikt over, og jeg skjønte virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at situasjonen skulle bli bedre.

Vendepunktet kom høsten 2011.

For meg skjedde det en endring da Ungen midt i en krangel sto ganske aggressiv og hylte at jeg var en jævla psykopat.

- Ja tenkte jeg, det har jeg faen meg blitt.

Jeg trudde ikke at jeg var psykopat på ordentlig, men det gikk opp for meg at jeg var blitt til et menneske jeg ikke var, og ikke ville være. Jeg prøvde å kontrollere hele verden, og jeg var sinna store deler av tida. Jeg stola nok ikke på noen andre i denne perioden. Det jeg også innså, var at det virkelig ikke var noe jeg kunne gjøre for ungen min akkurat da. Jeg fant meg ikke i å ha det sånn, og jeg fant meg ikke i at resten av familien skulle gå til grunne.

Samtidig klarte jeg å si til ungen at: Hvis du går ut og ruser deg nå, er det ikke min skyld.

- Nei det er min, sa hun,

så midt i den syke krangelen opplevde jeg at hun faktisk tok ansvar for sine egne handlinger for første gang.

Dagen etter begynte jeg på prosjekt redde familien, for det var de andre jeg ville redde, ikke meg sjøl, for jeg hadde jo en slags kontroll, syntes jeg. Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg rett og slett var nærmest litt gal. Samtidig er det her min behandling starter.

Det jeg gjorde:

Jeg gikk til legen og sa at familien min ikke virka, så jeg måtte sjekke at jeg var frisk, siden noen måtte stå på beina.

Jeg tvinga mannen min til å snakke med meg om noe annet enn ungen en halv time hver dag. Det angra jeg på mange ganger. I begynnelsen var de halvtimene skikkelig lange.

Jeg meldte oss på pårørende kurs på dps, som gikk over ti kvelder annen hver uke.

Det ble et overlevelseskurs. Der traff jeg andre, der fikk jeg lufta tanker. Samtidig følte jeg meg ofte ensom, siden jeg opplevde at jeg satt med litt andre tanker enn mange andre. Jeg skamma meg f.eks aldri over å ha en unge som rusa seg, men jeg kunne føle skam over at jeg ikke likte henne noe særlig i de åra, og var redd for at jeg aldri skulle like henne igjen.

Etter kurset fortsatte vi i selvhjelpsgruppe i et og et halvt år. Den gruppa var gull verdt for meg. Ikke fordi jeg hadde så mye å si, men fordi det å sitte i gruppe der det var regler fikk meg til å høre på det mannen min sa på en helt annen måte. Jeg snakka også, men fortsatt tenkte jeg at det ikke var meg som hadde mest nytte av det.

Da dps ikke hadde midler til å sette i gang nytt kurs, ringte kurslederen til meg og lufta ideer til hvordan det kunne gjøres annerledes, og mannen min og jeg var så heldige at vi  fikk være med på å planlegge et komprimert kurs, og delta som foreldreressurser.

Vi deltok på tre helgekurs i regi av Landsforbundet mot stoffmisbruk . Det var veldig bra. Fokus var bare på oss som foreldre, hvordan vi skulle ta tilbake livene våre, og ikke bare overleve, men ha gode liv. Første gangen tror ikke jeg snakka om ungen min en eneste gang. Det var jeg, og hvordan jeg hadde det, som var viktig. Av andre foreldre lærte jeg mye om hva jeg kunne gjøre, og jeg ble enda mer bevisst på hva jeg ikke skulle gjøre.

Vi fikk etter hvert inn i mange gode strategier for hva vi konkret skulle gjøre. Når ungen ringte og spurte om noe, sa vi at vi ikke kunne svare før om ti minutter. Hvis hun ikke kunne vente, var svaret nei. Vi ble bevisste på hva vi skulle gjøre for å unngå å være muliggjørere, konfliktnivået gikk ned, og jeg opplevde at jeg fikk bestevennen min tilbake da mannen min og jeg begynte å leve våre egne liv igjen.

Livet var i grunnen greit. Selv om ungen rusa seg, var ikke det noe som spiste all vår tid. Hun flytta, jobba, gikk på skole. Vi masa ikke om rus, og hadde etter hvert et greit forhold. Vi var klare på at det var hun som måtte ta i mot hjelp, og at vi ville støtte henne når hun var klar for det.

Så ble det verre igjen. Det siste halve året før hun dro i behandling på Fossum, var det rett og slett unntakstilstand. Ungen rusa seg ukritisk, hun var i et voldelig miljø, og jeg var sikker på at hun kom til å dø. Vi jobba hardt for at hun skulle ta i mot hjelp, og til slutt dro hun på avrusning, men det var rett tilbake i rus etter bare noen uker.

Så ille var det at jeg laga spillelista begravelse på Spotify. Da vi var på ferie, overdosa hun. Vi valgte å ikke reise hjem. Det kjentes hjerterått ut, men vi vurderte det sånn at hun bare ville gått rett ut igjen. Og jeg ville i alle fall ikke være med på å asfaltere veien fram til grava hennes.

Så ble det så ille at om hun ikke tok i mot et tilbud, ville hun bli plassert på tvang. I juli 2015 kjørte vi henne til Fossum.

Jeg var sikker på at det ikke kom til å gå bra, og at hun kom til å skrive seg ut, men så lenge hun var der, skulle jeg i hvert fall hvile. Så jeg gikk og la meg. Jeg sto opp for å jobbe, eller spise. Ellers sov jeg i omtrent tre måneder.

Familiearbeid hadde jeg ikke så veldig lyst til. Jeg syntes at jeg hadde sittet nok i ring, og brukt nok tid på rus. Jeg ville egentlig gjøre helt andre ting, jeg ville for eksempel mye heller på helgetur til København, men følte at jeg måtte delta.

Da jeg kom til første familiehelga, var jeg feilplassert. Noen snakka om hvordan de følte at de var en del av Fossumfamilien, og jeg kjente at var det noe jeg ikke ville ha, var det en familie til. Veldig mye var likt det jeg hadde gjort før, både på kurs og i sjølhjelpsgruppe, så jeg var usikker på om jeg ville ha noe utbytte av det. Medavhengighet og tilfriskning var ord begreper jeg sleit skikkelig med. Det gjør jeg til dels fortsatt. Til og med musikken var håpløs.

Halvveis ut i første kvelden, endra det seg. Det var rom for å si at jeg ikke hadde tro på at dette kom til å funke. Det var rom for tvil. Det var rom for håpløshet. Og håp. Jeg bestemte meg for at jeg skulle være der bare for min skyld.

Og siden deltok jeg i alt jeg kunne være med på. Jeg har ledd, jeg har delt, jeg har grått, jeg har vært sinna. Familiearbeidet til Fossumkollektivet har vært kjempeviktig, både for oss som familie, for meg som mamma og for meg som den jeg er ellers, også. For meg har det vært en viktig reise inn i meg sjøl, og jeg har lært mye.

Jeg tok mot hvert minutt jeg ble tilbudt av familiearbeid, og jeg brukte mye tid både i forkant og etterpå for å bearbeide inntrykk.

Jeg, som sleit med begrepet medavhengighet, innser at jeg er dronninga av medavhengighet. Særlig har det gitt seg utslag i behov for kontroll. Det jobber jeg mye med, og er opptatt av å ha et mer bevisst forhold til det. Jeg har gjort innmari mange ting for å hjelpe andre, uten å skjønne hvor jeg sjøl er plassert i landskapet. Fortsatt sliter jeg med begrepet, for jeg vil ikke gå i fella at jeg ikke hjelper andre når det trengs, men jeg er mer nøye på å tenke på hvem sine behov det er snakk om, og om løsningen jeg finner også er den rette for andre. Selv om jeg vil ut av medavhengigheten, vil jeg ikke bort fra nestekjærligheten og solidariteten.

Før blanda jeg mange følelser med sinne. For meg er det mye letter å være sinna enn trist. Jeg har kjefta både når jeg har vært sinna, når jeg har vært i sorg, vært redd eller når jeg har vært sliten. Det blir mye kjefting. Jeg har blitt mye flinkere til å gå inn i både sorg og å kjenne på det å være redd.

Jeg har bestandig vært god til å dra fram sider ved meg som er dårlige. Jeg kan være arrogant, slem, sinna, men det er vanskeligere å si at jeg er snill, klartenkt og tøff. Nå kan jeg til og med til nød innrømme at det hender at jeg er modig.

Jeg er fortsatt redd for mye, og det mener jeg at jeg har god grunn til. Det er bare å se på verden, jeg er redd for klimaendringer, for økende rasisme, for økte forskjeller i samfunnet. Og jeg vil jobbe det jeg kan for å endre på ting jeg mener er feil, men jeg tror ikke at jeg er avgjørende for at det skal skje endringer, og jeg tror ikke at all verdens ulykke er min skyld. Ikke hele tida, i hvert fall.

Jeg er glad hver dag. Ikke hele dagen, jeg er fortsatt en pessimistisk sur kjerring, men jeg finner noe å glede meg over hver eneste dag. Det er bare å legge lista lavt nok, så kan man være lykkelig. Jeg går for vanlig, heller enn for stormende lykke. Jeg passer fuglebrettet og klapper katta. Katter burde forresten være på blå resept.

Jeg er åpen, og trur at det at jeg forteller om åssen jeg har hatt det og har det, er viktig. Som pårørende til rusavhengig opplever jeg ofte å tilhøre en gruppe som har en veldig liten stemme i samfunnet. Der ute er vi viktige når vi gjør noe for barna våre, og har liten selvstendig betydning. Akkurat der har jeg lært kjempemye av familiearbeidet på Fossum, og jeg kommer til å bruke min stemme til å synliggjøre pårørendes situasjon, når jeg kan.

Hva når nye kriser kommer, for det gjør det, det er jo livet jeg snakker om her? Hvordan skal jeg unngå å havne i de samme mønstrene, det er det viktig å tenke over. Nå har jeg vært med på det før, at det har gått skikkelig dårlig. Jeg synes at jeg takla det bra, uten at jeg gikk tilbake til gamle mønstre. Livet skjer, og jeg blir knust. Men jeg blir ikke værende på gulvet, jeg bygger meg opp igjen. Og det går fortere og fortere hver gang.

Jeg tenker at det som starta som et åpent sår, har endra seg. Etter hvert ble det ei rue på såret. Det ble klort opp flere ganger, og det begynte å blø igjen og igjen. Så begynte det å lukke seg, og ble til et arr. Og det kommer alltid til å være der, sammen med de andre arra jeg har fått gjennom livet.

Har jeg blitt sterkere?

Ikke i det hele tatt. Jeg har blitt mye svakere. Jeg tåler mindre, blir mer lei meg, og er smertelig klar over at grusomme ting skjer. Men jeg er også veldig klar over de bittesmå tinga som holder meg i gang.

Før pleide jeg tenke at jeg var slem, fordi jeg var ganske direkte. Jeg er ikke slem. Jeg er veldig snill, faktisk, jeg er bare ikke bestandig så grei. Jeg liker meg sjøl ganske godt for tida, og det tenker jeg er et godt utgangspunkt for å ha et godt liv. Det, og alle de bittesmå gode tinga som er der hver eneste dag, uansett hvor mørkt det er ellers. De gjør at det er mye å glede seg over.

Takk til familieteamet i Fossumkollektivet

.

I de to og et halvt årene min unge har vært i rusbehandling i Fossumkollektivet, har jeg vært i behandling hos familieteamet. Det er nemlig sånn at i Fossumsystemet blir vi som er pårørende sett på som selvstendige, viktige personer som trenger hjelp for vår egen del, og ikke bare som noen som trenger kunnskap om hvordan vi skal støtte ungene våre når de en dag kommer ut i verden igjen.

Det var ikke uten motstand jeg møtte opp til de aller første foreldredagene, eller foreldrehelg som det het da. Jeg hadde ikke lyst til å bruke mer av tida mi på rus. Jeg hadde lyst til å dra til København og gå på museum, ikke sitte og høre grusomme historier fra rusfamilier. Det hadde jeg fått nok av.

Jeg dro til den aller første familiehelga for å se om det var noe jeg orka å holde på med. Og så tenkte jeg at mannen min sikkert trengte det, siden han til vanlig ikke skravler liker mye som det jeg gjør. Det er litt flaut å innrømme at jeg var akkurat så arrogant som det høres ut. Og så godt å innrømme at opplevelsen ble en ganske annen enn jeg forestilte meg.

Når det snudde? Ikke så mange minuttene ut i den første samlinga. Det snudde ikke fordi jeg syntes at alt som ble sagt var klokt eller fordi musikken var så fin. Det snudde da jeg bestemte meg for at enten måtte jeg bare dra hjem igjen, eller så måtte jeg gjøre dette for bare min egen del.

Og da var det lett. Da kunne jeg si ting akkurat så brutalt som jeg av og til gjør det. Da kunne jeg være fullstendig ærlig om tvil og tro, håpløshet og motstand. Da kunne jeg ta utgangspunkt i hva jeg mente og følte, og ikke ta hensyn til hva ungene mine, mannen min, vennene mine, andre foreldre, tilfeldige forbipasserende eller resten av verden mente.

Jeg har vært på foreldrehelger/dager og delt min historie og mine følelser med andre foreldre. Vi har ledd og grått, delt morsomme, rare, triste og grusomme historier. Ikke en eneste gang har jeg blitt møtt med fordømmelse. Fossumforeldre er utrolig rause.

Jeg har vært på familiehelger. Der møtes ungdommer i behandling, foreldre og søsken. Noen av møtene er såre. Noen er sinte. Noen er triste. Men også der hersker rausheten, og når det kommer opp ting man tenker at man ikke tåler, er gruppa der og passer på. For min del er det mødregruppa som har tatt vare på meg. Det er en fantastisk gjeng. Hver eneste gang har jeg lært noe nytt og reist hjem med nye tanker. Mange nye tanker.

Jeg har vært på pårørendeuke. Den skal jeg skrive om en annen gang. Det er to år siden jeg opplevde "Mirakelet på Bøkevangen". Det fortjener en egen post.

Nå skal jeg egentlig bare takke familieteamet. Det består av flotte folk, som tar godt vare på pårørende i krise. Jeg tror ikke det er mulig å forklare hvor viktig det familiearbeidet som gjøres er. I alle fall ikke kort. Derfor skal jeg ikke gjøre det kort. Jeg skal gjøre det langt - en annen gang. Nå skal jeg takke, kort, men jeg må si litt om hva jeg takker for, og hvorfor jeg synes det er så viktig på mange områder.

Det har vært viktig for meg personlig. Jeg oppdaget blant annet at det jeg trodde var sinne, egentlig var sorg. Da jeg begynte å sørge over at jeg aldri fikk oppleve de årene der ungen min ble voksen på en ordentlig måte, var det noe som løsnet. Jeg ble roligere, og det har jeg hatt godt av.
Jeg har innsett at uansett hvordan det går med min unge i framtida, har jeg rett på et godt liv. Jeg har utvekslet erfaringer med andre, og ser at det er mange måter å løse vanskelige situasjoner på.

Det fine med å se andre ungdommer, har vært at jeg har innsett at min unge og vår situasjon ikke er så spesiell. Jeg har sett noen som har klart seg godt, og noen som ikke klarer seg gjennom behandlingen. Noen har ikke klart seg i det hele tatt. Jeg har sett det brutale livet, og jeg har lært meg å ikke være redd for det som enda ikke har skjedd.

Jeg har lært at det jeg alltid har sagt, men kanskje ikke alltid ment, er sant: Det hjelper å snakke om det.

For min familie har familiearbeidet på mange måter gitt oss et nytt språk. Vi har blitt rausere mot hverandre. Etter å ha hørt mange nok ganger at "alle har rett på sin versjon av det som har hendt" har det blitt en del av meg. Av oss. Det har blitt lettere å plassere problemet hos den som eier det. Da går det til og med an å løse ting.

Familiearbeidet i Fossum har vært uhyre viktig for hvordan vi som pårørende har opplevd behandlingen, og hvilke signaler vi sender tilbake til ungene våre. Jeg opplever at Fossumforeldre i stor grad er lojale til ungenes behandlingsløp. Det kommer ikke av seg selv. Og det betyr ikke at vi synes at alt er bra.

Jeg er ikke den eneste som har stilt spørsmål ved ting jeg har hørt om behandlingen. Jeg er ikke den eneste som har klaget på at det av og til er vanskelig å få kontakt med avdelingene. Jeg er ikke den eneste som har tenkt at dette umulig kan ivareta min unge.

Da har familieteamet tålmodig svart på spørsmål, brakt kritikk tilbake til avdelingene, forsøkt å endre rutiner, forklart hvorfor noen ting gjøre på akkurat den måten, forsikret oss om at våre barn blir ivaretatt og at det ligger en tanke bak behandlingsvalgene.
Den delen av familiearbeidet burde de som jobber i avdelingene og administrasjonen være dypt takknemlige for. Det er sikkert ikke uvanlig at de får telefoner fra engstelige og usikre foreldre, som i tillegg kan være ganske sinte og oppgitte. Vi er nemlig en foreldregruppe som har mange års trening i mas, og i tillegg har vi ofte et velutvikla kontrollbehov. Takket være familieteamet er det i alle fall mange telefoner jeg ikke trengte å ta, siden de tok mine bekymringer på alvor, tok i mot frustrasjonen min og svarte på spørsmål.

Takk, altså, til familieteamet i Fossumkollektivet. Jeg er ferdig hos dere. Jeg håper at jeg aldri mer skal sitte i ring fordi ungen min er i behandling, men jeg kommer til å savne ringen og dere.
Takk for at jeg fikk nåla med Fossumrosa, den som er oppreist og symboliserer at jeg skal stå på egne bein.

Og takk for at jeg fikk være med på å erfare at det å stå på egne bein ikke betyr at man må stå aleine.

Den aller beste morsdagsgaven

.

Denne helga har jeg vært på Sørmarka. Alle som har, eller har hatt, kontakt med rusbehandling i Fossumkollektivets avdelinger i Østfold, vet at da har jeg vært på familiehelg. Familiehelgene er en del av kollektivets familiearbeid, et sted der ungdom og pårørende kan møte hverandre i trygge rammer og blant annet bygge opp igjen relasjoner som har vært utsatt for tøffe prøvelser.

Jeg kommer sikkert til å si noe senere en gang om hvor viktig familiearbeidet i Fossum har vært for meg og min flokk. Det blir ikke i dag. I dag er jeg full av inntrykk og kjempesliten etter de mange sterke møtene helga bød på, og jeg må sortere mer før jeg kan oppsummere skikkelig.

Da jeg dro til Sørmarka på fredag, visste jeg at det var for siste gang. Min unge er ferdig i rusbehandling, og dette var avrundingshelgen både for henne og oss. På fredag fikk jeg en orkidé av henne, en morsdagsgave et par dager for tidlig, med i dag ga hun meg den aller beste gaven: Seg selv.

Midt i den store salen sto hun, rakrygget og rolig og fortalte sin historie. I salen satt foreldre, søsken, ungdommer fra avdelingene og ansatte i Fossumkollektivet. Hun, som ikke liker å ta ordet i forsamlinger, fortalte hvordan hennes behandlingsløp har vært, og hva hun tenker for framtida.

Uten manus delte hun sin historie med over hundre tilhørere.
Ikke et øyeblikk nølte hun. Hun la ikke skjul på noe, men hun hadde heller ingen dramatiske effekter. Det som kom, var nøkternt, ærlig og uhyre sterkt. Hun fortalte om kronglete stier, avsporinger og motstand mot behandling. Og om hvordan hun til slutt tok tak og begynte å jobbe med seg selv.

Altså, siden jeg elsker henne, ville jeg selvfølgelig vært inhabil hvis jeg skulle skrevet en anmeldelse av form, innhold og framføring. Men det skal jeg jo ikke. Det jeg skal gjøre, er å si hvor stolt jeg er, og hvor flink hun var. Det kreves mot til å stå opp og fortelle om forandringer man har gått gjennom, det vet alle som har gjort det.

Min unge hadde aldri stått opp i salen og delt på familiehelger før, så ikke visste jeg at hun var et naturtalent når det kom til å trollbinde en forsamling, selv om jeg visste at hun har talegavene i orden. Det kostet henne mye å stå der, det gjør det enda mer beundringsverdig. Hun bød på seg selv, og skapte et magisk øyeblikk, og etter responsen å dømme, rørte hun mange med sin fortelling.

Så, kjære ungen min:
Tusen takk for den fantastiske jobben du har gjort.
Tusen takk for at du delte historien din i dag.
Tusen takk for at du valgte livet,
og tusen takk for at jeg får være en del av det.